#israelskvalgkamp i Det hvite hus (og Irans luftrom)
Det er ikke mulig å forstå maktspillet i Midtøsten uten å ta høyde for valgkampene på begge sider av Atlanteren. Her kjem eit samandrag som er egna til ein annan og kanskje betre form for forvirring.
Dette gir litt sånn déjà vu fra ungdomsskoletiden:
Det har vært en stund siden Netanyahu sist fikk besøke Trump, for å si det sånn. Og det har vært noen happenings som Netanyahu ikke har fått være med på – alt fra kriger til møter og sikkert mange samtaler.
I skrivende stund er Netanyahu såvidt jeg vet fremdeles i USAs hovedstad, der han bare må erkjenne at langt færre enn før synes han er kul nok til deres vennegjeng. Han og Zelensky møttes nesten i venterommet til Trumps hoff det ovale kontoret forleden etter at begge slapp inn gjennom en sidedør ute av pressefotografer.
Israelere stemmer på lister og ikke individer, men ikke desto mindre forblir personligheten Netanyahu et viktig valgkamptema. Mye tyder på at han selv liker det slik – i hvert fall forsøkte han (forgjeves) å hindre internvalg i sitt eget parti Likud slik at han kunne sikre personlige støttespillere på partilisten han (er det ganske sikkert) skal toppe.
Saken er den at Netanyahu (i likhet med Trump, forøvrig) sliter veldig med populariteten. Oppslutningen i Likud begynner å skalle av, Eisenkot har medvind, og diverse meningsmålinger viser at hans nåværende koalisjon ikke kan være bærekraftig.
Og det er ikke bare Netanyahu som driver valgkamp. Kort etter Knessetvalget i Israel 27. oktober skal det være såkalt "mellomvalg" i USA, der over en tredjedel av Senatet og hele Representantenes hus skal bestemmes. Trump sier at han ikke bryr seg særlig om dette valget, men mye tyder på at han bryr seg om den politiske effekten av høye energipriser.
Det begge sliter med, er troverdigheten etter at Irankrigen ikke går like godt som forutsatt. Og akkurat her blir argumentasjonsrekkene veldig fort kompliserte. Ser man bort fra banale karikaturer som at (jøden) Netanyahu er dukkespiller for Trump, tegner det seg et drama som også minner litt om dynamikken i diverse skolegårder.
Framleis forvirra? Ikkje etter denne episoden!
Trump vil i god tid før november kunne erklære krigen mot Iran som over, og det fikk han til i "memorandum of understanding", som i økende grad heller kan kalles "memorandum of misunderstanding". Netanyahu (og mange andre, også utenfor Israel) mente at 1) mer slåssing måtte til for å oppnå de opprinnelige og viktigste krigsmålene, og 2) avtalen var for vag på avgjørende punkter. At Netanyahu kom med disse innvendingene, forklarer hvorfor han så lenge ikke fikk reise til Washington, og vi gjør klokt i å huske at øyeblikkets gjestfrihet i Pennsylvania Avenue kommer at at det allerede var samling for Lindsey Grahams bisettelse. Det forelå ingen spesiell innbydelse.
Regimet i Iran har på sin side et dilemma: de misforsto (antagelig med vilje) MoU'en dithen at de fikk innrømmet eierskap eller i hvert fall kontroll over Hormuz-stredet mot å sette atomvåpenprogrammet på vent inntil videre. Dette feiret de (ikke uten grunn) som en seier, men så fikk de ikke så fritt spillerom som de ville i stredet, og dermed er det brutt ut kamphandlinger igjen. Etter alt å dømme er det haukene i Tehran som nå kjører showet, og de ønsker å eskalere konflikten horisontalt, dvs. trekke inn flere land.
Flere land, det vil si, men ikke "den lille satan" Israel. Som en anti-israelsk aktivst forarget og i et ubetenksomt øyeblikk argumenterte: det er jo fordi Israel slår slemt, hardt, og effektfullt tilbake! Eller altså at avskrekking faktisk kan redusere eskalering.
Israelerne på sin side spør seg selv og Netanyahu hva som faktisk er utrettet: Israel har tapt enormt med støtte i Vesten, hverken Hizbollah eller Hamas er nede for telling, det er tiltagende fare for en tredje intifadah på Vestbredden/Judea og Samaria, Houthi får herje som før og IRGC har fortsatt missiler, kampvilje, innflytelse i regionen som muliggjør nye proxyer og kanskje fortsatt kort vei til å ha atomvåpen. Store deler av Gazas arealer er i ruiner, og en enda større del av befolkningen bor under kummerlige forhold i teltbyer.
For å få til så lite har Israels befolkning betalt med stress og angst i flere år, forlengelse etter forlengelse av militærtjeneste, økonomiske tap og andre vanskeligheter vi nordmenn ikke kan sette oss inn i. Pluss at det ennå ikke har vært et oppgjør om ansvaret for at Israel var så dårlig forsvart 7. oktober 2023.
Netanyahu har riktig gode nyheter å sole seg i, men de er mindre overbevisende, vanskeligere å formidle, og bygger ofte på indirekte årsakssammenhenger: Det er bedre utsikter enn på lenge at regjeringen i Libanon kontrollerer sydlige deler inntil grensen og at det blir en slags normalisering med Israel. Selv om ting fortsatt er usikre i Syria, er mulighetene større for bedre forhold. Irans regime er svært svekket, og opposisjonen bedre organisert, særlig utenfor men også antagelig innenfor Iran. Israel har kompliserte men likevel bedre forhold med de fleste arabiske regimene. Og det er ingen noe sted i verden som tviler på Israels vilje og evne til å slå fra seg. Aller minst – ser det ut til – regimet i Iran.
Israelsk etterretning har meldt at regimet i Iran trolig vil kollapse mer eller mindre av seg selv ved utgangen av 2026, og uansett hva Trump og Netanyahu mener var krigsmålene, kan et slikt scenario løse mange problemer, også i begges valgkamp. I mellomtiden ser det ut til at IRGC mener de har alt å vinne på å kjøre energiprisene opp for å plage Trump og unngå å trekke Israel inn i krigen for å holde den selvutnevnte krigsstatslederen Netanyahu på plass.
Det er mindre enn tre måneder til valget i Israel, og det er få muligheter for Netanyahu å iverksette store kampanjer. Saken som gjør ham mest upopulær på den etter hvert massive høyresiden – verneplikt for haredi – har han forsøkt å legge på is. Antagelig håper han på en utvikling som setter hans lederskap i et bedre lys, men det ser ut til at han ikke kan lene seg på annet enn håp. Man skal likevel aldri undervurdere Netanyahu.
Fylgj med på vidare episodar.
Comments ()