#israelskvalgkamp Saken Netanyahu

Binyamin Netanyahu er med god margin den lengst regjerende statsministeren Israel har hatt, og jeg mistenker at han regner seg som berettiget til en god del andre superlativer, hans motstandere har noen helt andre på tungespissen. Det er ingen mangel på interessante biografier om ham (som vanlig, unngå norske kilder), så dere skal slippe hans livshistorie denne gangen.

Her er noen viktige poeng å ha med seg når hans skikkelse dukker opp som egen sak i valgkampen:

• Han har makt fordi han evner å samle koalisjoner, ikke fordi han er spesielt populær. Dette har to ledd: 1) han har, fra skanse til skanse, greid å holde på makten som leder for Likud, som er det mest stabile store partiet i Israel (tenk Makta på steroider og amfetamin). 2) Han har greid å forhandle frem koalisjoner som har fått flertall i Knesset, selv om de har bestått av tildels vilt forskjellige partier.
• Han er veldig dyktig i å profilere seg overfor folk som han kan påvirke, både i inn-og utland. Det vil også si at han ikke bryr seg særlig om eller med dem han likevel ikke kan påvirke. Tvert i mot ser det ut som han bruker kritikeres harme til sin fordel.
• Det er (kremt) ikke alltid lett å få øye på hva hans personlige politiske plattform er, annet enn å holde på og helst øke sin egen makt og posisjon. Han blir gjerne karakterisert som "høyre-orientert" eller "høyre-ekstrem", men det er ofte en konsekvens av hestehandler han gjør med dem som virkelig er det.
• Jeg mener at den beste (og kanskje eneste) måten å forstå Netanyahu på, er å forklare alt med hans ønske om å beholde sin makt og posisjon. Vi må gi slipp på alle forestillinger om hva vi synes en regjeringssjef bør gjøre.
• Det er – noe forenklet – tre kategorier med ankepunkter mot ham i israelsk politisk debatt:
  • Manglende respekt for demokratiske institusjoner – saken som har fått mest oppmerksomhet er den såkalte "judicial reform" som truer dømmende statsmakts uavhengighet, men også i diverse utnevnelser, lovforslag, m.m., er det lett å se at Netanyahu heller vil ha makt samlet hos seg enn å beskytte "checks and balances" på den makten.
  • Manglende åpenhet og redelighet – det er spesielt tungt for mange å svelge at han ennå ikke har tatt ansvar for manglende beredskap 7. oktober, og at han nekter å godta en uavhengig granskningskommisjon. Men han er også siktet for regelrette forbrytelser, og mye annet snusk – også med hans familie – som er temmelig suspekt.
  • Ettergivenhet overfor upopulære/radikale krefter i koalisjonen – med Ben Gvir som sikkerhetsminister og Smotrich som finansminister er det duket for nettopp de tiltakene (særlig mot palestinere) som nå blir tungt kritisert.
• En fjerde ting som er aktuell i skrivende stund, men som flytter seg fort mellom pluss- og minuskolonnen, og det er hans håndtering av USA og Trump. Nå er den negativ, ettersom Netanyahu fremstår som en tøffelhelt for Trump som lar Israels suverenitet underlegges Trumps lynne. Men det kan ha endret seg innen dere leser dette.
• Det er, såvidt jeg kan se, to gjensidig forsterkende faktorer som favoriserer Netanyahu, og begge går implisitt ut på at selv om man ikke liker ham, er alternativene dårligere:
  • Kriseledelse – han påpeker at han er den eneste kandidaten med faktisk erfaring i å lede landet gjennom krisen den står i. Ettersom israelere med rette prioritet sine liv foran alle andre hensyn, skal dette momentet ikke undervurderes.
  • Matematikken i koalisjonsdannelse – hans kampanje bygger mye på at selv om folk ikke liker hans koalisjoner, er de andre koalisjonene enda mer problematiske.
• Mange av mine israelske venner vil både utfordre og supplere det jeg har skrevet over – de fleste i Netanyahus disfavør, men noen i hans favør. Jeg tar gjerne i mot og publiserer innlegg.
• Slik jeg ser det, vil følgende påvirke hvor effektiv Netanyahus valgkamp er fremover:
  • Sikkerhetssituasjonen, og særlig hvorvidt Netanyahu kan vise at Trump ikke styrer og begrenser Israels forsvar. Hvis det på valgkampen er tydelig at Iran og Hizbollah ikke er vesentlig svekket, ligger han veldig tynt an.
  • Haredi-situasjonen, ettersom det overveldende flertall israelere ikke lenger finner seg i status quo. Dette er i ferd med å spisse seg til, og Netanyahu har på grunn av sitt koalisjonsgrunnlag sterkt begrenset handlingsrom.
  • Den samlede effekten av illiberale, antidemokratiske og korrupte tendenser i hans koalisjon, familie og ham selv. Jeg tror at offerrollekortet er utslitt og at indisiene er så sterke at enkelte kjensgjerninger er vanskelige å unngå.
  • Hvor flink opposisjonen er til være tydelig, samlet mer enn splittet, og overbevisende. Netanyahu er mester i negativ kampanjeføring overfor sine politiske rivaler, og de må ha strategier for å stå i mot. Det er jeg ikke sikker på at de har.
  • Wildcard: opprør i Likud. Muligheten tas opp, for så å avvises. Sannsynligvis vil partiet samle seg om ham, men jeg tror hans posisjon er blitt svekket den siste tiden.