Risikerer Israel at Iran-krigen tvinger frem en palestinsk stat?

Før helga ble Cecilie Hellestveit intervjuet i Morgenbladet om en artikkel hun hadde skrevet en uke før intervjuet. Analysen i artikkelen virker umiddelbart litt bisarr, men likevel ikke overraskende, gitt at målestokken er Obamas visjon om en eller annen fredelig modus vivendi med regime i Iran gjennom å økonomisk integrere det i en ny regional orden i Midtøsten. Hun skriver det ikke eksplisitt, men trolig ligger det en håpefull antagelse til grunn om at en opphevelse av sanksjoner og frigivelse av frosne midler som et første skritt vil kunne bane vei for en mer positiv økonomisk utvikling i Iran, og med den økonomiske veksten vil middelklassen vokse og presse frem politiske reformer som vil akselerere integrasjonen i verdensøkonomien ytterligere. Nå kan vel like gjerne resultatet bli et Deng Xiaoping-øyeblikk, og dermed fortsatt politisk represjon og – for Irans vedkommende – fortsatt støtte til et såkalt fremskutt forsvar med støtte til en antisionistisk "motstandsakse" som omringer Israel.

Her har Hellestveit imidlertid tidligere gitt inntrykk av at Iran har interesse av å tøyle sine allierte og proksier, og, husker jeg ikke feil, fortalte hun på en podkast for ikke lenge siden at Iran hadde røpet hemmeligheter til israelsk etterretning, slik at Mossad eller IAF kunne likvidere en "spoiler" i Hizbollah.

Jeg avviser i utgangspunktet ingenting når det gjelder dekkoperasjoner i Midtøsten, og leser at ifølge rapporter fra The New York Times skal israelsk Mossad over flere år ha forsøkt å rekruttere Mahmoud Ahmadinejad som en del av en plan for regimeskifte i Iran. Planen innebar angivelig hemmelige møter, blant annet i Budapest, og at han skulle innsettes som landets nye leder dersom det sittende regimet falt. Men at det iranske regimet uvisst hvor lenge har opptrådt som Sovjet under den kalde krigen – da Moskva med jernhånd disiplinerte sine støttespillere i Midtøsten, både statlige og ikke-statlige, for at friksjoner ikke skulle eskalere og komme helt ut av kontroll – det stiller jeg meg undrende til. Riktignok handlet ikke Yahya Sinwar på direkte ordre fra Teheran den 7. oktober, og mye tyder på at det iranske regimet tok avstand fra angrepet. Men avstandtakingen gjaldt timingen og den manglende koordineringen, siden det var Iran ved IRGC som hadde skaffet Hamas mye av de kapasitetene og treningen som var nødvendig for å utføre angrepet. Den iranske støtten til Hizbollah, som Iran har fått innskrevet i det første punktet i Islamabad-memorandumet, og som knytter de ulike frontene sammen, tyder heller ikke på at Iran vil holde Hizbollah i sjakk, og iranske våpen fortsetter å oversvømme Vestbredden.

Hellestveit gjør etter mitt syn rett i ikke å se seg blind på atomvåpen, og det fører til denne spenstige slutningen, når hun skriver:

Men en historisk og regional stormakt som Iran vil alltid søke å skaffe seg pressmidler for å opprettholde sin innflytelse. Hormuzstredet er et våpen som ikke kan true USA, som er verdens største olje- og gassprodusent og eksportør. Derimot kan det true andre Gulfstater, samt Asia og Europa. Hele resten av verden har nå interesse av at situasjonen ikke eskalerer, men hankes inn av en permanent avtale. USA har altså latt Iran bytte atomvåpen mot en ladet pistol mot verdensøkonomien. Men den store forskjellen mellom atomvåpen og energi-blokkeringsvåpenet Hormuzstredet, er at Hormuzstredet aldri kan tilintetgjøre Israel. Dermed har USA nøytralisert Israels hovedargument for permanent krig mot Iran og samtidig svekket det israelske høyres argument mot etableringen av en palestinsk stat på Vestbredden.

Her later hun imidlertid som om "det israelske høyres" argument mot en palestinsk stat på Vestbredden har vært frykten for at et Iran med atomvåpen faktisk skulle bruke det mot en stat som allerede besitter evnen til atomær gjengjeldelse, formodentlig motivert av et ønske i Teheran om å utløse en forløsende endetid som ville bringe Mahdi, den skjulte tolvte imam, tilbake og sikre shiamuslimer global dominans. Det er mulig at det finnes krefter i Israel som tror på et slikt scenario, men de fleste, og ikke bare i "det israelske høyre", har et mer realistisk syn: et Iran med atomvåpen eller et stort missilarsenal eller makt til vilkårlig å stenge Hormuzstredet, vil kunne tvinge Israel til ikke å svare "uproporsjonalt" på den utmattelseskrigen den antisionistiske motstandsaksen fører mot den jødiske staten. Ved å skifte ut atomvåpen med en ladet pistol rettet mot Hormuzstredet, vil Iran kunne mobilisere hele verdens vrede – og sanksjoner fra Sikkerhetsrådet – mot Israels forsvarskamp i et håp om å kunne skape en palestinsk stat på skuddhold til de største befolkningskonsentrasjonene, havne- og energianleggene og industrisentrene i Israel. Iran vil så og si bli den makten som håndhever folkeretten ved å ta strupetak på verdensøkonomien, før det sikrer seg en ambassade og en fremskutt base på Vestbredden, territoriet til den palestinske staten.

Det er mulig det finnes en avansert og langsiktig strategi bak intensjonsavtalen med Iran, og at den kan tjene som et rammeverk for på sikt å oppnå mer enn Obama gjorde. Jeg tror likevel at Trump egentlig har som mål å fjerne regimet, men har oppdaget at han sliter selv med å få jekket det ned betraktelige hakk, fordi Iran har oppdaget en sårbarhet i USAs militærmakt. Iran kan masseprodusere missiler og billige droner med vanlig hyllevareelektronikk nesten for en slikk og ingenting sammenlignet med produksjonen av de avanserte luftvernrakettene som trengs for å skyte dem ned. Dessuten vil store missil- og dronesvermer overvelde selv det beste luftvernsystemet ved at noen missiler og droner slipper gjennom. Iran kan distribuere teknologien til sine allierte og proksier, og få houthiene til på nytt å true skipstrafikken gjennom Bab el-Mandeb-stredet. Relativt enkel og billig teknologi som lett lar seg distribuere, har derfor gitt Iran horisontal eskaleringsdominans. Det kan møte enhver amerikansk militær opptrapping med å øke skatten alle naboland i regionen må betale for å huse amerikanske baser – det avgjørende strategiske spørsmålet er derfor om denne vertsskatten kan bli så høy at de nåværende amerikanske allierte vil se seg om etter andre patroner og andre allierte.

I tillegg kommer at selv det som Hellestveit vurderer som relativt begrensete militære angrep fra USAs side for å bevege Iran til å akseptere en tolkning av den tvetydige intensjonsavtale som ligger nærmere den amerikanske posisjonen, risikerer å utløse mer enn tit for tat og en uforutsett opptrapping fra Irans side, fordi krigen har styrket de kreftene som avviser forhandlinger og heller ikke ser tjent med å normalisere forholdet til USA og vesten, da det vil undergrave deres kontroll over den svarte skyggeøkonomien.

For å demonstrere makt, kan Iran også avfyre hurtiggående, manøvrerbare missiler mot amerikanske baser over hele regionen. Maktdemonstrasjoner skjer heller ikke alene: den israelske journalisten Amit Segal refererer amerikanske tjenestemenn som mener at Beijing og Moskva legger til rette for iransk målutpeking – Kina gjennom en rekognoseringssatellitt som ble solgt til Iran i 2024, og Russland ved å oppgi posisjonene til amerikanske krigsskip og fly, samt dele taktikk for bruk av droner.

Hvis USA og Israel ikke raskt kommer opp med en løsning som korrigerer asymmetrien mellom et dyrt skjold og et billig spyd, er sjansene for at Trump får gjort noe med det forhatte regimet i Iran små. Da gjenstår det kanskje bare for Trump å trå vannet og håpe at republikanerne ikke taper mellomvalget til høsten, og sørge for at Marco Rubio blir hans etterfølger i Det hvite hus. Kanskje vil med tiden nye forsvarsteknologiske innovasjoner kunne endre maktspillet i Midtøsten.

Det er forresten vanskelig å skille utenrikspolitikk fra forretninger i Trumps tilfelle, da det ser ut til at han ser diplomatiske forbindelser som en måte til å berike familiens forretningsimperium på. I denne sammenhengen betrakter jeg Trumps gode hjelpere i de diplomatiske forhandlingene med Iran – og før det med de arabiske golfstatene, Egypt og Tyrkia for å få på plass en våpenhvile i Gaza – Steve Witkoff og Jared Kushner, som de sanne arvtakere til hoffjødene i den tidlig-moderne, absolutistiske perioden, som sørger for å gjøre gunstige forretninger for sitt fyrstehus.