#israelskvalgkamp - Kampen om sentrum
Om det blir statsministerskifte er avhengig av hvordan opposisjonen orienterer og organiserer seg for å samle det hybride sentrum i israelsk politikk
Filosofen Micah Goodman mener at det israelske samfunnet er midt i et hamskifte der paradigmet liberalisme-nasjonalisme er i ferd med å skrotes til fordel for en tredelt modell, der det store flertall er hybrid, altså kombinerer nasjonalistiske og liberale verdier selv om de er uenige om ulike saker. Altså at de makter å ha tilsynelatende motstridende oppfatninger i hodet samtidig.
Netanyahus koalisjon synes ikke å kjøpe Goodmans argumentasjon – alt tyder på at han nedprioriterer liberale verdier der de står i veien for det han oppfatter som helt nødvendig for landets sikkerhet, altså at han fortsetter å være statsminister.
En (kanskje) vikarierende problemstilling for dette har vært pro/kontra Netanyahu-debatten, altså at "du slipper Netanyahu" har vært hovedparolen til opposisjonen. Netanyahu er så omstridt og tildels forhatt at han trolig vil være en del av valgkampen fremover, men vi vil også se andre strategier.
For opposisjonen som vil sanke stemmer blant de hybride er det blitt konkret: hvem er statsministerkandidaten som kan samle en koalisjon som både sikrer demokrati og sikkerhet?
Det er flere som forsøker å innta den stillingen:
- I teten i skrivende stund er Gadi Eisenkot, leder for partiet Yashar! (ja, utropstegnet inngår) og tidligere general i IDF i tet. Yashar (!ישר) betyr noe sånt som "rett frem", og det skal være karakteristisk for Eisenkots lederstil.
- Naftali Bennett og Yair Lapid er i en allianse som heter B'yachad (ביחד) og betyr nå sånt som "i samling" og består av Bennetts parti Bennett 2026 og Yesh Atid ("det er en fremtid"). Her fremstår Bennett som statsministerkandidaten, men de har tidligere kjørt en rotasjonsordning.
- Benny Gantz, leder av "Blå og Hvit", egentlig "Blå og hvit resiliens for Israel" (כחול לבן חוסן לישראל)
- Avigdor Lieberman, leder av Yisrael Beitenu (Israel [er] vårt hjem) (ישראל ביתנו)
- Yair Golan, leder av Demokratene
- Einat Wilf, leder av Oz
Av disse kandidatene, er tre (Eisenkot, Gantz og Golan) tidligere generaler i IDF, og Bennett tjenestegjorde i spesialstyrker. Lieberman har bakgrunn fra det tidligere Sovjetunionen. Lapid var TV-personlighet.
Alle disse er i opposisjon til Netanyahu av lignende årsaker, selv om de vektlegger ting ulikt. Bennett og Lieberman har sine røtter på høyresiden i israelsk politikk men synes nå å være forskrekket over Netanyahus illiberale tendenser.
Et navn som kanskje finner sitt navn høyt på listen over er Yuli Edelstein som synes å være lederen for en utbrytergruppe fra Likud. Denne gruppen har ennå ikke funnet sitt nye hjem men vil helt sikkert forsøke å ta stemmer fra Likud som ellers ville tjent Netanyahu. Dette kan være helt avgjørende.
I tillegg til egorivalisering, avgjør det israelske valgsystemets mandatfordeling utformingen av felleslister mellom alle disse grupperingene. Partiene vil slå seg sammen om lister for å 1) komme over sperregrensen og/eller 2) sanke i stedet for å miste oppslutning ved å bli assosiert med et annet parti. Dette gjelder i begge retninger: En del i det moderate venstre vil ikke stemme på en liste hvor Lieberman inngår, mens en del i det moderate høyre vil være skeptiske til en koalisjon som er avhengig av de arabiske partiene.
Det foregår uendelige diskusjoner i israelske media om hypotetiske utfall og kombinasjoner av typen "hvis A og B er på felles liste vil de miste segment C til parti D".
Statsministerkandidatene forsøker – ser det ut til – å fremheve grunnleggende og ufravikelige prinsipper som vil avklare hvem de vil samarbeide med både i valgkamp og regjeringsforhandlinger. Jeg er usikker på hvor overbevisende dette er, men formålet skal være å motarbeide splid og hersk tilnærmingen til Netanyahu.
Comments ()