Det er sikkert blitt sagt mange ganger før, men det nært forestående valget for Israels lovgivende forsamling (Knesset, כְּנֶסֶת) er trolig skjebnesvangert, men det er også utrolig komplisert. Ettersom vi ikke kan regne med noenlunde objektiv dekning av valget i norske media, skal jeg forsøke å holde dere informert.

Ståsted

Dette er helt åpenbart et "ettersom ingen andre gjør det, får jeg stille opp" øyeblikk, for jeg skal ikke påberope meg noen spesiell ekspertise i israelsk politikk. Men jeg skal forsøke å lære så godt jeg kan underveis, samtidig som jeg er ydmyk over at jeg ikke kan snakke på vegne av israeleres virkelighetsforståelse.

Det kan også være en fordel at jeg er utenforstående til israelsk politikk, for jeg har ikke investert noe særlig i israelske politikk. Jeg vet ikke hvilket parti jeg ville stemt på om jeg plutselig ble israelsk statsborger, selv om jeg har noen klar oppfatning om partier jeg ikke ville stemt på. Det vil nok komme frem. Jeg skal forsøke å være fair og nøktern, men dere må vise sunn skepsis også overfor meg. Og gjerne sende korreksjoner.

Noen grunnleggende fakta

Israel og Norges parlamentariske systemer har en del til felles men også en del ulikt. Likhetene kan være villedende om man ikke er oppmerksomme på forskjellene. Noen momenter som er viktige å ha med seg:

• Det er 120 medlemmer av Knesset (Israels befolkning er drøye 10.2 millioner), mens det er 169 medlemmer i Stortinget (befolkning på omkring 5.7 millioner).
• Israel har ett valgdistrikt (Norge har 19), og dermed er også valglistene nasjonale. Enten du stemmer på en liste i Nahariya eller Eilat, er personene på listen den samme. Det fører til kampanjer med mindre regional slagside (men segmentering på andre måter, følg med)
• Sperregrensen er 3,25 prosent (Norges er 4 prosent, men vi har utjevningsmandater), og det betyr at små partier risikerer å ikke få mandater i det hele tatt. I teorien kan ti partier som får 3 prosent hver (og tilsammen 30 prosent oppslutning) dermed ikke bli representerte i Knesset. Det fører til flere avveininger mellom å slå sammen lister og kjempe for særegne saker.
• Partiene er mer flyktige enn i Norge. De fleste partiene er resultat av at tidligere partier har delt seg opp og slått seg sammen i flere omganger.
• Nyvalg må skje minst hvert fjerde år men kan skje når som helst ved at Knesset gjennom flertallsvotum oppløser seg selv; regjeringen ikke får vedtatt statsbudsjett; statsministeren bestemmer i samråd med presidenten at Knesset skal oppløses; eller ved at intet medlem av Knesset makter å danne en regjering.
• Regjeringer har alltid vært koalisjoner med flertall i Knesset (altså ikke mindretallsregjeringer slik vi har hatt). Det har sammenheng med at Knesset kan oppløses og nyvalg utskrives utenom periodene, i motsetning til Norge.

Det partipolitiske landskapet

I Norge er det dominerende paradigmet en høyre-venstre akse, og den gjør seg også gjeldende i Israel. Men andre faktorer er også viktige og kan ofte være mer avgjørende. Disse innbefatter (men er antagelig ikke begrenset til):

• Nasjonalistisk eller liberal, altså om partiet vektlegger behovene til jødene i sitt hjemland mer enn demokratiske rettigheter for alle. Ettersom vi har en tendens til å høre mer fra de som er mest høylytte om det nasjonalistiske, er dette en mer nyansert motsetning enn de fleste er klar over, så jeg slet litt med å formulere det noenlunde presist.
• Religiøst eller sekulært, altså om velgeren føler seg mer hjemme blant dem som overholder skikker som kippah, kashrut, osv., eller anser slikt som unødvendig i sine liv.
• Veldig konkret: haredi eller ikke-haredi. Dette er en lengre diskusjon, men haredi er lette å identifisere, selv om det faktisk er betraktelig mangfold også internt i disse gruppene.
• Sionistisk eller ikke-sionistisk. (Merk at jeg ikke skrev "anti-sionistisk"). De aller fleste partiene er uttalt sionistiske, men haredi-partiene er ikke det, og heller ikke de arabiske partiene. En del partier på "venstresiden" anser seg også som postsionistiske.
• "Duete" eller "haukete" overfor arabere generelt og palestinerne spesielt. Dette er også mer nyansert enn man først kan få inntrykk av – om en tostatsløsning er deet forskjell på "aldri", "ikke i noen overskuelig fremtid", "forhåpentligvis etter hvert" eller "så snart som mulig", der sistnevnte har veldig liten oppslutning. Stemningen i Israel preges mer av desillusjonisme enn fiendtlighet til tostatsløsning, men ytterpunktene finnes fortsatt.
• Arv fra miljøer de flyktet/flyttet fra. På meg virker det som disse skillene minker for hvert valg, men det har lenge vært ulike utsyn basert på om en (eller ens foreldre/besteforeldre) vokste opp i Israel/yishuv, europeiske samfunn før Shoah, det tidligere Sovjetunionen etter shoah, arabiske land, andre muslimske land, Vest-Europa/USA/Canada, Australia, osv. Her snakkes det ofte om askenasim, sefardim, mizrachim, osv., men i valgssammenheng blir det ofte mer finkornet.

Alle disse faktorene påvirker hva den enkelte stemmer på, og det gjør også at små og tilsynelatende sære partier kan ha mer enn 3.25% valgoppslutning. Det betyr også at partier kan stille med felles lister som skal trekke til seg velgere på tvers av momentene over.

Brennende saker

Man kunne tro at partistrukturen her førte til rimelig stabile følgerskarer ved at den enkelte kjørte et internt valgtre som tok høyde for tilhørighet, men som regel er det også standpunkter i aktuelle saker som overkjører slikt. Noen av de viktigste i år ser ut til å være:

• Personlighet 1: Netanyahu. I tidligere valg er det blitt presentert som det eneste viktige, og Netanyahu er selv opptatt av å fremheve sin egen betydning både internt i sitt parti (Likud) og for landet. Såvidt jeg kan forstå, har han få ihugga fans og mange ihugga fiender. Men det er ganske mange som kan til nød tåle ham for landets skyld. I hvert fall så langt.
• Personlighet 2: Alle andre ledere. Her er det flust med navn, blant annet (i alfabetisk rekkefølge), Mansour Abbas, Naftali Bennett, Itamar Ben-Gvir, Aryeh Deri, Benny Gantz, Yair Golan, Yoaz Hendel, Gadi Eisonkot, Yair Lapid, Avigdor Lieberman, Avi Maos, Ayman Odeh, Bezalel Smotrich, Einat Wilf og sikkert flere.
• Verneplikt for haredi. Det israelske forsvaret lider av bemanningsmangel som gjør at både vernepliktige og reservister tar veldig mye av byrden i dagens konflikter. Samtidig er haredi i praksis fritatt fra enhver samfunnstjeneste, og deres organisasjoner er helt uforsonlige i å holde på fritaket. Israels høyesterett har nå besluttet at fritaket er ulovlig og har beordret myndighetene til å håndheve verneplikt. Ettersom dagens regjering er avhengig av støtte fra haredi-partiene (Shas og UTJ), har de forsøkt å vedta en lov som i det store og hele holder på fritaket, men det har de ikke lyktes med. Dette hadde nok uansett vært en stor valgsak, men nå er det i hvert fall det.
• Dømmende statsmakt. De såkalte "rettsreformene" var høyaktuelle før 7. oktober men ble på et vis skjøvet ut i tiden etter. Men de har nå dukket opp igjen, delvis fordi regjeringskoalisjonen forsøker å komme saken i forkjøpet på ulike vis.
• Liberale demokratiske betingelser. Netanyahu-regjeringen har fått hard kritikk for å ha brutt med grunnleggende liberal-demokratiske verdier – alt fra rettsikkerhet for palestinere til utnevnelse av høytstående embetsfolk til pressefrihet og alt mulig annet innimellom.
• Militær og utenrikspolitisk positur. De aller fleste israelere støtter nødvendigheten av militære aksjoner mot Hamas/PIJ, Hizbollah, Iran, Houthi, osv. Men når de bærer store personlige og økonomiske kostnader ved det, er de mindre innstilte på å overlate alt til dagens regjering – og de blir stadig mer skeptiske til å få sin patriotisme mistenkeliggjort når de kremter om det. Dette må sees i sammenheng med vernepliktsspørsmålet over, men også i at Israel sliter enormt med anseelse i utlandet og med sitt forhold til USA spesielt.

Hva vi kan forvente oss

Valgdatoen er ennå ikke satt, men det seneste er 27. oktober 2026. Dette betyr at vi ennå ikke vet hvilke blokker som stiller hvilke lister. Imidlertid må valglistene være registrerte minst 48 dager før valget. Knesset har gått gjennom de første skrittene for å oppløse seg selv, men i det definitive trinn vil de sette en dato som er minst 48 dager og typisk 90 dager frem i tiden. De som har fremmet oppløsning ber om minst 3 måneder, loven krever maks 5 måneder. Det typiske synes å være 120-130 dager.

Vi kommer fort opp i jødiske høytider om høsten, dvs. (i Israel) Rosh Hashanah (11.9-12.9), Yom Kippur (20.9/21.9), Sukkot (25.9/26.9) og Shemini Atzeret (2.10/3.10). Valget skal alltid avholdes på en tirsdag, så jeg tipper 13. oktober eller 20. oktober.

Umiddelbart etter datoen er satt vil aktiviteten tilta på flere fronter:

• Forhandlinger om a danne allianser, felles lister, osv., som vil foregå både i det åpne og bak kulissene. Her vil det bli mye snakk om personligheter, altså hvem som kan leke godt sammen og hvem som tiltrekker seg flere velgere i kombinasjon enn hver for seg.
• Tilspissing av debatten om sakene over, og kanskje spesielt Netanyahu. Det er stadig flere som mener at krigen mot Iran var en fiasko, og mye tyder på at Trump lett kaster Netanyahu til ulvene hvis det tjener Trumps politiske interesser.
• Grupper som forsøker å fremme sine bestemte saker i debatten.
• Norsk dekning som forsøker veldig å skille mellom "gode" og "dårlige" israelere etter høyre-venstre aksen som vi anvender her og følgelig mener er anvendelig overalt.

Det vil bli veldig mye støy, og det meste av det på hebraisk. Mine svært begrensede hebraiskkunnskaper til tross (og alle mulige forbehold ellers) skal jeg forsøke å følge med og holde dere orientert.

Jeg vil som sagt forsøke å holde en nøktern tone, ettersom det hverken ligger til mine ambisjoner eller kompetanse å importere israelsk politikk her. Men jeg tar gjerne i mot artikler som forklarer, korrigerer og nyanserer. (Men det skal mye til for at jeg publiserer saker som argumenterer med at Netanyahu er det verste eller beste som finnes, for eksempel).