Noen tanker fra en "epistemologisk rasist", som i dag stiller sju kriterier for folkemord

[Lørdag 6. juni 2026] kritiserte jeg HL-senteret for å bidra til å utvanne begrepet om folkemord, slik at det kan anvendes om den israelske krigføringen i Gaza. Med det har HL-senteret kastet seg på det antisionistiske korstoget som gjør livet utrygt for jøder verden over. HL-senteret har gitt forskere som Dirk Moses og Omer Bartov anledning til å fremlegge sitt folkemordsrevisjonistiske syn, uten å slippe til like prominente Holocaust-forskere med motsatt syn til interessante paneldiskusjoner.

Min kritikk av HL-senteret har fått Lars Gule til å reagere ved å stemple undertegnede som en «skamløs rasist». Siden jeg ikke tviler på den døden og lidelsen som krigen har påført sivile palestinere, betyr «en skamløs rasist» i denne sammenhengen at jeg er skeptisk til om den israelske krigføringen i Gaza i noen meningsfull forstand kan sies å falle inn under begrepet om folkemord. Jeg anbefaler alle å lese innlegget til Lars Gule, som også fortjener en merkelapp. Jeg leser det som et intellektuelt selvmål. Det erstatter saklig argumentasjon med moralske invektiver og autoritetsappell. Jeg er heller ikke alene om å bli stilt i gapestokken og få rasist stemplet i panna. Jeg deler skjebne med andre som i den offentlige debatten har stilt spørsmål ved det som er i ferd med å bli en folkerettslig doxa.

La meg derfor en gang til forsøke å redegjøre for min kritikk:

I min forrige post argumenterte jeg for at HL-senteret gjennom møteserien «I skygge av krigen» deltar i en rettspolitisk offensiv for å få Israel dømt for folkemord. Denne offensiven startet med anklagen som Sør-Afrika innbrakte for ICJ allerede i desember 2023, og har siden blitt en antisionistisk massebevegelse, ledet an av en akademisk elite. Den ligner på eldre former for jødehat, både den kristne antijudaismen i middelalderen og den nazistiske antisemittismen i mellomkrigstida. HL-senteret har sluttet seg til denne rettspolitiske offensiven – dette er min hypotese – fordi ledende forskere ved senteret bekjenner seg til den settlerkoloniale teorien om Israel. Dette teoretiske rammeverket dominerer den skolen innenfor folkemordsforskningen som institusjonelt er forankret i tidsskriftene Journal of Genocide Research, der Dirk Moses er sjefredaktør, og Settler Colonial Studies, der Lorenzo Veracini er grunnlegger og sjefredaktør. Også Omer Bartov tilhører denne skolen.

Det som kjennetegner denne kretsen av forskere, er en såkalt «holistisk» tilnærming til studiet av massedrap i krigssoner – en tilnærming som krever at begrepet om folkemord blir befridd fra den trange og snevre juridiske tvangstrøya som Folkemordskonvensjonen av 1948 og rettspraksis fra Jugoslavia-tribunalene har skapt med sitt krav om at folkemord krever et spesielt forsett – dolus specialis. I Israels tilfelle er det lett å finne politisk retorikk som kan tolkes slik, men vanskeligere å finne ordrer eller planer som oversatte en slik intensjon til militær handling. Derfor forsøker forskerne i stedet å utlede et slikt forsett indirekte av et handlingsmønster som ikke lar seg forklare på en annen rimelig måte. I Israels tilfelle lar imidlertid nesten alle IDFs handlinger seg forklare på en annen måte – som et forsøk på å knuse Hamas og få gislene hjem. Det høye antallet drepte og de omfattende materielle ødeleggelsene forklares best i lys av den urbane konteksten for krigen, der den sivile infrastrukturen både hadde en sivil status og en militær funksjon. Dette utelukker selvfølgelig ikke at det kan være begått grove krigsforbrytelser fra IDF.

De faktaene som vi kan observere og som kan dokumenteres i dødsstatistikken og de materielle ødeleggelsene kan imidlertid ikke tjene som bevis for «folkemord» – at mange sivile palestinere har blitt drept og påført store lidelser, er et resultat av en asymmetrisk urban krigføring, der begge parter har tilpasset seg hverandres strategi og kampmetoder. Både Hamas, som i løpet av krigen ble redusert fra en terrorarmé til en geriljastyrke, og IDF setter dessuten hensynet til egne stridende over hensynet til den palestinske sivilbefolkningen. Der IDF ofte sender varsler for å få sivile til å evakuere før militære angrep, gjør Hamas alt for å forhindre nettopp dette. Resultatet er at risikoen for død og skade blir overført til den palestinske sivilbefolkningen.

Det kunnskapsgrunnlaget disse forskerne bygger sine folkemordspåstander på, bør underkastes normale kildekritiske metoder for å kryssjekke den informasjonen som slipper ut av en krigssone. Det gjelder selvfølgelig overfor begge krigførende parter. De forskerne som deltar i den rettspolitiske offensiven mot Israel har imidlertid etter mitt syn vist en bemerkelsesverdig liten interesse for å undersøke informasjonsstrømmen fra det Hamas-kontrollerte Gaza, et samfunn med totalitære trekk. Kanskje ikke så rart, da alle som stiller spørsmålstegn ved den snevre og silte informasjonen -- som ensidig legger vekt på krigens konsekvenser for sivilbefolkningen, ikke konteksten rundt kamphandlingene -- risikerer å bli møtt med beskyldninger om «epistemologisk rasisme». I følge Lars Gule gjør man seg da skyldig i en type «Holocaust-benektelse», og dermed bekrefter han det som er mitt poeng: Den settlerkoloniale teorien utgår fra et nytt paradigme om folkemord som har lite og ingenting å gjøre med det gamle.

Genocidal er et begrepskjennetegn ved definisjonen av sionisme i den settlerkoloniale teorien. I studiet av krigen i Gaza er derfor folkemordsforskere som tilhører den settlerkoloniale skolen drevet av en bekreftelsesbias. Et av de mest bemerkelsesverdige øyeblikkene i panelsamtalen med Omer Bartov er når Nina Grünfeld etterlyser et like kritisk søkelys mot Hamas og den palestinske kulturen som Bartov retter mot den sionistiske kulturen i Israel før 7. oktober. Hva er de ideologiske og politiske drivkreftene som militariserte Gaza og knyttet den sivile infrastrukturen til et underjordisk tunnelsystem for stridende, ikke sivile?

Bartov avviser hele problemstillingen, fordi maktforholdet mellom IDF og den palestinske motstandskampen er asymmetrisk. Denne dogmatiske underdog-metafysikken er en effektiv sperre mot å utsette den egne folkemordstesen for en empirisk test, som anerkjenner Hamas som noe annet enn en fantomhær.

Her er til slutt et forsøk – hentet fra den israelske militærhistorikeren Danny Orbach – på å definere hvilke betingelser som må være oppfylt for at massevold skal kunne kalles folkemord:

• For det første må man legge den juridiske definisjonen til grunn: en vilje til å utslette en gruppe som sådan, der intensjonen ikke lar seg tolke på noen annen måte. Kan krigen og voldsbruken derimot fullt ut forklares som et ønske om seier, hevn mot en bestemt fraksjon, eller ren og brutal gjengjeldelse, foreligger det ikke folkemord.
• For det andre må handlingen være voldelig. Uten massedrap finnes det ikke noe folkemord. Bortføring av barn og tvungen assimilering til en annen religion, kultur eller et annet språk er ikke tilstrekkelig.
• For det tredje er et enkelt massedrap, uansett omfang, ikke tilstrekkelig. Srebrenica var i denne sammenhengen en alvorlig feil – en populistisk dom over et reelt grusomt massedrap, som bygde karrierer for all verdens jurister og folkemordsforskere, og åpnet for en stadig utvidelse av begrepet. Folkemord må være en politikk som omfatter en serie massedrap på flere steder. Det må være systematisk, men trenger ikke være ensartet.
• For det fjerde må offeret – for å overleve – ikke ha noe annet valg enn å frasi seg sin tilhørighet til gruppen. Kan offeret overleve ved å overgi seg, eller ved å gi avkall på noe annet enn sin egen identitet, er det ikke folkemord.
• For det femte må gjerningspersonen aktivt forsøke å maksimere drapene på sivile fra målgruppen. Gjøres det forsøk på å minimere sivile tap, eller gjøres det ikke noe forsøk på å maksimere dem, foreligger det ikke folkemord. Det kreves ikke at hele gruppen utryddes – men det må være målet.
• For det sjette: «helt eller delvis» må forstås slik at den aktuelle delen ikke er snever, og at den utgjør en betydelig del av gruppen som helhet.
• For det syvende: ved folkemord begås massedrapet ikke bare ved frontlinjene, men også i områder under gjerningspersonens fulle kontroll. Det er dette som skiller folkemord fra brutal krigføring.