HL-senteret har blitt en moralsk teaterscene med antisionister i hovedrollen

Omer Bartov har vært en av de beste og mest respekterte Holocaust-historikere. Siden han har meldt overgang til studiesirkelen av «folkemordsforskere», bør han imidlertid kritiseres på linje med andre med jødisk bakgrunn som Amos Goldberg og Raz Segal. Alle sprer blodanklager om at Israel har begått et folkemord under krigen i Gaza.

Bartovs foredrag i Domus Bibliotheca ved UiO hadde tittelen «Holocaust Memory after Gaza», og inngikk i HL-senterets serie «In the Shadow of the War – The Road Ahead». Panelsamtalen etter foredraget er noe av det mest pinlige jeg har sett. I et rent jødisk panel kavet journalist Nikolai Melamed Kleivan i Morgenbladet – på engelsk – med å artikulere dype postkoloniale sannheter, og filmregissør Nina Grünfeld maktet heller ikke å utfordre Bartovs argumentasjon på noe sentralt punkt. I stedet ble det etablert en slags konsensus om at den israelske minnepolitikken hadde misbrukt Holocaust til å beskytte sin okkupasjon og umenneskelige behandling av palestinerne. Ja, Bartov fikk uten motstand fremsette påstanden om at folkemordet i Gaza lå i forlengelsen av en minnepolitikk som hadde utpekt palestinerne som de nye nazistene.

På scenen tre jødiske alibier for blodanklager. Nina Grünfeld er synlig ubekvem over hvilken retning panelsamtalen tar. Men Bartov får uimotsagt lov til å konkludere med at det er Israels handlinger siden den 7. oktober som i dag utgjør den viktigste årsaken til den voksende bølgen av antisemittisme. Bartov er i likhet med HL-senteret ute av stand til å stille spørsmål ved om ikke den kritikken han selv fremsetter kan bidra til et jødehat som har en annen karakter enn den klassiske antisemittismen, selv om den resirkulerer mange av de eldre konspiratoriske tropene. Det faller ikke det store flertallet i et sannsynligvis progressivt og liberalt publikum -- de som nå applauderer Bartov -- inn at de deltar i en antisionistisk hatbevegelse. De forsvarer jo bare folkerett og den regelstyrte verdensorden som hadde Holocaust som én av sine forutsetninger. De er hypermoralske.

Samtidig vet jeg ikke om publikum har fått med seg at Dirk Moses, selve seminarlederen for den nye kretsen med folkemordsforskere og en tidligere bidragsyter i HL-senterets serie «In the Shadow of the War…», kritiserer den regelstyrte verdensorden som kom på plass etter den andre verdenskrigen. Ifølge Moses ble folkemord skilt ut som en særegen type forbrytelse og gitt et kategorisk moralsk stigma – noe som bidro til å tildekke at de menneskelige konsekvensene kunne være minst like ille ved vanlige krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Selv ikke Tilleggsprotokollene til Genèvekonvensjonene fra 1977, med sitt forsøk på å privilegere motstands- og frigjøringskampen til antikoloniale opprørsbevegelser og å legge begrensninger på de koloniale og imperialistiske industristatenes bruk av flyvåpen og annen høyteknologisk luftmakt, forhindret at massedrap på sivile i krigssoner fortsatte –– tvert i mot kunne det legitimeres som å være i overensstemmelse med krigens lover.

Denne etterkrigsorden med sitt nette hierarki av ulike typer krigsforbrytelser og sine jus in bello-regler, er ifølge Moses uttrykk for en «sionistisk ontologi», siden den polsk-jødiske juristen Raphael Lemkin ikke kunne tenke seg en annen verden enn en som var organisert i nasjonalstater, som representerte ulike folkegruppers beskyttende hjem. Resultatet ble en orden der beskyttelsen betyr en systematisk diskriminering og i siste instans et voldelig overgrep mot statsløse folk og individer.

HL-senteret har redusert seg selv til et moralsk teater, fordi publikum deltar i et skuespill der dramaturgien er blitt skrevet av den settlerkoloniale kritikken av Israel – et historieteoretisk rammeverk som seniorforskere ved HL-senteret som Ellen Emilie Stensrud, som også er nestleder ved senteret, tilsynelatende har sluttet seg til.

I foredraget begrunner Bartov anklagen om folkemord langs de samme sporene som ble trukket opp av Sør-Afrika i saken landet anla mot Israel i ICJ, og som senere ble formulert av juristene i Amnesty International. For å dokumentere at det forelå en intensjon om å utslette en folkegruppe viser Bartov til uttalelser fra både Benjamin Netanyahu og forsvarsministeren, Yoav Gallant. Sitatene Bartov gjengir er løsrevet fra hele teksten i de to talene sitatene er hentet fra, og dessuten er Bartov selektiv, da han ikke siterer uttalelser fra beslutningstakere som i likhet med Netanyahu og Gallant understreket at Israel gikk til krig mot Hamas, ikke befolkningen i Gaza.

Den andre bevisveien er å utlede folkemordet fra handlingsmønsteret som IDF la for dagen under krigføringen. Nå finnes det to typer informasjonskilder for å kartlegge et atferdsmønster som kan gi indisier om at en krigførende part begår et folkemord. Den første type informasjon stammer fra IDF, inkludert det IDF-soldater i strid med reglementet legger ut på sosiale medier. Den andre typen informasjon stammer fra det Hamas-kontrollerte Gaza. Denne informasjonen omfatter opplysninger fra de Hamas-kontrollerte helsemyndighetene, fra FN-organisasjoner og de mange utenlandske hjelpeorganisasjonene med lokalt ansatt, samt vitnesbyrd fra personer, som ikke sjelden ved hjelp av mobiltelefoner kan dokumentere de menneskelige konsekvensene av krigen.

Bartov sier ingenting om hvilket kunnskapsgrunnlag han bygger på, og hvilke metoder for kildekritikk han benytter seg av. I stedet bruker han forelesningen og det meste av tida i panelsamtalen til å redegjøre for en tredje bevismetode for at Israel har gjort seg skyldig i folkemord i Gaza. Det er den samme formen for argumentasjon som allerede Amnesty vier litt plass i sin omfattende rapport fra desember 2024. Resonnementet får likevel en større plass og blir tillagt mer vekt i for eksempel rapportene til FNs spesialrapportør for de palestinske områdene, Francesca Albanese, og den israelske menneskerettighetsorganisasjonen, B'Tselem.

Bakgrunnen er denne: Allerede i rapporten til Amnesty skinner det gjennom at begge de to foretrukne bevisveiene for folkemord -- og etter mitt syn de eneste som kan tjene som rettslige bevis -- er beheftet med en så stor grad av usikkerhet og tvil at de juridiske sakkyndige i Amnesty selv ser ut til å tvile på om disse to bevissporene vil overbevise den internasjonale domstolen. Hva gjør man når det -- i den urbane konteksten krigen utspilles i -- finnes en sivil infrastruktur som både har en sivil status og samtidig en militær funksjon? Når Gaza samtidig er et samfunn med totalitære trekk, der informasjonen som Amnesty, FN-organer og folkerettseksperter støtter seg til, bygger på et veldig smalt og sensurert kildegrunnlag? Man går utenom bøygen. Man forsøker ikke å utlede sannheten fra det empiriske materialet som foreligger, og som er kaotisk og kan peke i flere retninger. Et slikt arbeid ville kreve at militærhistorikere samarbeider med flere faggrupper, og ikke bare folkerettsjurister, men også økonomer og statistikere som kan si noe tilnærmet sikkert om mengden distribuert nødhjelp, og om hvor utbredt forekomsten av sult er, og om dette er en villet politikk eller mest et resultat av krigens omstendigheter.

Bøygen er at det er vanskelig å dokumentere at genocidale intensjoner er forankret i operative planer, til forskjell fra i politisk retorikk, eller at vi står overfor et handlingsmønster på slagmarken som er drevet av noe mer enn militære motiver om å beseire fienden og frigjøre gislene. Enkelte hendelser kan tyde på det, ja, men er de mange nok til å slutte at det foreligger et mønster? Et sikkert mønster er høye tapstall, også blant sivile, og omfattende materielle ødeleggelser, men det er konsekvenser av krigen og i seg selv ikke nok til å underbygge verken anklager om folkemord eller systematiske krigsforbrytelser.

I mangel på visshet, søker folkemordsforskere som Omer Bartov tilflukt til en tredje bevisvei. Ikke hva som foreligger av intensjoner og handlinger basert på et empirisk studium av krigen er lenger nødvendig å kartlegge, men hvilken mental kultur som dominerte i Israel forut for krigen. Dette er den historisk-sosiologiske bevisveien, som har sitt grunnlag i en overordnet teori om Israel som en settlerkolonial statsdannelse. Gjennom okkupasjon og et rasistisk institusjonalisert apartheidsystem førte dette til dehumaniserende fiendebilder av palestinerne. Og gjennom minnepolitikken om Holocaust ble palestineren identifisert som de nye nazistene. Terrorangrepet den 7. oktober fungerte derfor som en emosjonell trigger for en kulturell predisposisjon om å søke absolutt sikkerhet ved å fordrive eller utslette denne eksistensielle trusselen.

Problemet med fagfeltet «folkemordsforskning» er at det arbeider ovenfra og ned. Forskerne begynner med et paradigme -- «folkemord» -- som for lengst har løsrevet seg fra det juridiske begrepet og vandrer fritt gjennom tid og rom, helt tilbake til overgrepene mot herero- og nama- folket i den tyske kolonien Sørvest-Afrika, drevet av organisatoriske og faglige interesser i å finne stadig flere tilfeller som kan utvide feltets rekkevidde. Det avler absurde begreper som «urbicide», konstruert for å knytte ulike fenomener sammen gjennom språklig likhet.

Da Omer Bartov i sin kronikk i New York Times beklaget at Holocaust-forskere gjennomgående avviser å klassifisere Operation Iron Swords som folkemord, mens folkemordforskere aksepterer det, røpte han kjernen i problemet. Folkemordforskerne må til slutt akseptere klassifiseringen – gjør de det ikke, har saken ingen relevans for deres felt. Den som ikke vet på forhånd hva konklusjonen skal bli, følger derimot forskningsbildet dit det fører, og finner det interessant uansett utfall. For Bartov og hans meningsfeller er bildet kjent på forhånd. Det har politisk og moralsk betydning, og – som i den skolastiske filosofien – er målet fremfor alt å nå frem til en forutbestemt destinasjon. For å nå dit, må begrepet om folkemord frigjøres fra sin juridiske tvangstrøye.

Hvis HL-senteret hadde tatt sitt forsknings- og formidlingsoppdrag på alvor, så hadde arrangørene etter Omer Bartovs foredrag invitert Bartov til en samtale med jødiske Holocaust-forskere som Jeffrey Herf og Norman J.W. Goda, eller israelske militærhistorikere som Danny Orbach og Yagil Henkin.