FN bekrefter at Israel dreper barn med hensikt -- men kan vi stole på metodologien?

En ny rapport fra FNs uavhengige undersøkelseskommisjon slår fast at Israel bevisst har drept palestinske barn som ledd i et folkemord. Rapporten er 94 sider lang og bærer FNs stempel.

Rapporten dekker et bredt spekter av angivelige forbrytelser og overgrep mot palestinske barn. Jeg skal konsentrere meg om det rapporten skriver om målrettede drap, fordi det er den mest alvorlige anklagen, som dessuten utdyper og underbygger konklusjonen i kommisjonens forrige rapport om at Israel har begått folkemord i Gaza. I tillegg skal jeg si litt om hvordan kommisjonen arbeider for å dokumentere israelske forbrytelser mot palestinske barn i Øst-Jerusalem og Vestbredden. I begge tilfellene er kommisjonens tilnærming del av den generelle kulturen for undersøkelse og dokumentasjon som har blitt institusjonalisert i FN-systemet.

Kommisjonen beskriver sin egen metodologi slik: «Multiple sources of information were consulted; thousands of open-source items were collected and verified; and remote and in-person interviews and group discussions with victims and witnesses were conducted.» Kryssverifisering av uavhengige kilder, altså. Det høres solid ut.

Men hva er egentlig en «uavhengig kilde» i Gaza?

Gaza er et lukket samfunn med totalitære trekk. Informasjonen som slipper ut, er sensurert og silt gjennom to filtre. Det første er et motstandsfilter: all informasjon skal tjene kampen mot «okkupanten», og palestinere som ikke tilhører Hamas sitt militære eller administrative apparat, vil likevel føle seg presset til å formidle de tall og historier Hamas ønsker at verden skal se og høre. De som kritiserer Hamas, når ikke gjennom dette filteret. Det andre er et humanitært filter: den informasjonen som slipper gjennom motstandsfilteret, formidles videre av FN-organer, bistandsorganisasjoner og internasjonale medier. Disse aktørene – som utgjør det som kan kalles et humanitært økosystem – har alle lokale medarbeidere og samarbeidspartnere i Gaza, og må innrette seg med makthaverne der for å kunne fortsette sitt virke.

Resultatet er det akademikerne Danny Orbach og Yagil Henkin ved Begin-Sadat Center for Strategic Studies (BESA) kaller «den inverterte informasjonstrakten». I et åpent samfunn siles et bredt kildetilfang ned til et faktasjekket virkelighetsbilde. I Gaza er trakten snudd på hodet: et smalt spekter av sterkt sensurerte kilder blir fragmentert til en stor korpus av tilsynelatende uavhengige og kryssverifiserte kilder – fordi alle i realiteten stammer fra det samme primærfilteret.

Når FNs kommisjon hevder å kryssverifisere mellom UNRWA, WHO, Amnesty International, Human Rights Watch og lokale vitner, er det ikke nødvendigvis slik at disse kildene er uavhengige av hverandre. De kan alle ha hentet sin informasjon fra de samme Gaza-baserte primærkildene – primærkilder som opererer under Hamas-kontrollerte betingelser.

Kommisjonens sentrale anklage er at Israel «bevisst» har rettet sine angrep mot palestinske barn. Rapporten opererer med to parallelle bevisspor. Det første er direkte targeting med presisjonsvåpen – snikskyttere og quadkoptere. Her dokumenterer kommisjonen fire grundig undersøkte enkelttilfeller, blant dem drapet på femårige Hind Rajab og en 15-åring skutt mens han holdt hvitt flagg. Flere israelske soldater har i Haaretz og en britisk TV-dokumentar bekjent at de skjøt ubevæpnede palestinere, inkludert barn, og én soldat ble ifølge avisen gratulert av sin bataljonsjef etter å ha drept en ubevæpnet 16-åring. Noen av disse enkelttilfellene er sannsynligvis krigsforbrytelser – det anerkjenner også BESA-studien.

Det andre bevissporet er bombingen. Her er kommisjonens argumentasjon en juridisk konstruksjon: vedvarende bruk av store bomber i befolkede områder defineres som bevisste drap fordi man visste barn ville dø. Effekten av handlingen blir til intensjonen. BESA-studien peker imidlertid på at det høye antallet luftammunisjon sett i forhold til tapstallene snarere indikerer et mønster av presisjonsbombing mot spesifikke mål – ikke teppebombing. En hær med våpenknapphet og risiko for embargo ville ikke brukt store mengder ammunisjon mot tettbebodde områder dersom målet var å maksimere sivile tap.

Det er dette andre bevissporet som bærer den kvantitative tyngden i folkemordsslutningen – og der kommisjonens juridiske grep er svakest.

Kommisjonen dekker ikke bare Gaza, men også Vestbredden og Øst-Jerusalem. Der er informasjonsmiljøet et annet – Gaza er et lukket samfunn, Vestbredden er det ikke. Bekreftelsesfellen er likevel til stede, bare med en annen mekanisme. Kommisjonens foretrukne israelske kilder på Vestbredden er organisasjoner som B'Tselem, Breaking the Silence og Yesh Din. Alle tre er aktivistorganisasjoner med eksplisitte politiske mål: B'Tselem kaller Israel et apartheid- og folkemordregime på egne nettsider. Alle tre er tungt finansiert av europeiske stater – Sverige, Nederland og EU-kommisjonen – gjerne i felles prosjekter med palestinske NGO-er som Al-Haq og Badil. Kommisjonen behandler dem som uavhengige kilder. De er det ikke.

I rapporten opptrer B'Tselem og Breaking the Silence som primærkilder på tvers av temaer: B'Tselem brukes til å dokumentere tall for barn i administrativ forvaring og tvangsflytting av palestinere; Breaking the Silence brukes til å dokumentere IDFs utvidede åpne ildregler – den såkalte «messing with the ground»-policyen som rapporten hevder gir israelske soldater adgang til å drepe enhver som bøyer seg ned. Ingen av disse kildene er kryssverifisert mot uavhengige kilder med et annet institusjonelt utgangspunkt. Kommisjonen behandler dem som fakta.

Dette er ikke et marginalt metodologisk poeng. Det er kjernen i problemet. Når de samme aktivistorganisasjonene brukes som bevis på tvers av rapportens mest alvorlige anklager – folkemord, forsettlige drap, systematisk tortur – er det ikke lenger snakk om kryssverifisering. Det er sirkulær bekreftelse.

Problemet er ikke begrenset til de eksplisitte aktivistorganisasjonene. Matti Friedman, tidligere redaktør i APs Jerusalem-kontor, beskriver et bredere sosialt fenomen: det internasjonale pressekorpset, bistandsorganisasjonene og FN-organene utgjør et tett sosialt fellesskap med felles referanseramme, felles narrativ og felles arbeidsmarked. Dette fellesskapet siler ikke informasjon gjennom sensur, men gjennom seleksjon – hvilke historier som fortelles, hvilke kilder som regnes som troverdige, hvilke spørsmål som ikke stilles. På Vestbredden, der informasjonsmiljøet ikke er lukket som i Gaza, er det denne sosiologiske monokulturen – ikke Hamas-kontroll – som er den primære seleksjonsmekanismen.

Når kommisjonen i samme rapport bruker Forensic Architecture som teknisk primærkilde, er det verdt å merke seg at dette er et politisk aktivistisk forskerkollektiv ledet av Eyal Weizman, som konsekvent analyserer israelske militæroperasjoner innenfor en antikolonialistisk ramme. Forensic Architecture inngår i det samme informasjonsøkosystemet som de øvrige kildene. Den «omvendte informasjonstrakten» – der et smalt spekter av kilder fragmenteres til en tilsynelatende bred og uavhengig kildekorporus – gjelder ikke bare Gaza.

Kommisjonen anses i mange kretser som uangripelig, fordi den opptrer under FNs autoritet. Den autoriteten hviler imidlertid på en utvalgsprosess av hvem som kan ikle seg verdensorganisasjonens prestisje: de som utnevner kommisjonens medlemmer, og de organene som velger dem, er de samme som over tiår har institusjonalisert et bestemt narrativ om Israel og Palestina i FN-systemet. Ingen som stiller metodologiske spørsmål av den typen jeg reiser her, vil bli utnevnt til å sitte i slike kommisjoner. Dette er ikke nødvendigvis en bevisst konspirasjon – det er et strukturelt trekk ved den statusen Palestina-spørsmålet har fått i FN, der metodologien er blitt et lojalitetskriterium.

Konsekvensen er at kommisjonens rapporter fungerer som politiske sannheter: dokumentasjonen får enorm tyngde i internasjonale fora, ikke fordi den metodologisk holder mål, men fordi den er produsert under FN-paraplyen.

Palestinske barn har lidd enormt i denne krigen. Det er hevet over tvil. Spørsmålet om Israel har ført krig med den hensikt å drepe barn, er imidlertid en av de mest alvorlige anklagene som kan rettes mot en stat. Det fortjener dokumentasjon som oppfyller elementære metodologiske kriterier.