Hvorfor sverger Norges fremste Midtøsten-historiker til én bok om konflikten?

Hilde Henriksen Waage fikk i år Fritt Ords pris for sitt «langvarige, forskningsbaserte bidrag til sannhetssøken» og vedvarende krav om åpenhet rundt manglende dokumenter i UDs arkiver. Gjennom sin forskning og formidling har hun bidratt til å prege det norske synet på Midtøsten-konflikten og dens kjerne, Israel-Palestina-konflikten. Ved flere anledninger – sist i en podcast med @Ole Asbjørn Ness – har Waage anbefalt særlig en bok som etter hennes mening gir den beste forståelsen av den kompliserte konflikten. Boka med tittelen The Iron Wall, er skrevet av den israelske historikeren, Avi Shlaim.

Shlaim tilhører kretsen som har blitt kalt de «nye historikerne», sammen med blant annet Benny Morris og Ilan Pappé. De «nye historikerne» sto verken for en ny metodologi eller var forent av et felles ideologisk prosjekt. Deres fellesnevner var at de fikk tilgang til tidligere hemmeligstemplede dokumenter fra den politiske og militære ledelsen i Israel, noe som bidro til å kaste et nytt og mer nyansert lys over blant annet krigen som Israel utkjempet mot araberstatene i 1948-49. Arkivmaterialet historikerne fikk tilgang til gjorde det nødvendig å omskrive og delvis revidere den heroiske fortellingen om uavhengighetskrigen som en Davids kamp mot Goliat.

Avi Shlaim har familiebakgrunn fra Irak og er selv født i Bagdad, der hans far var en velstående handelsmann. Flyttingen til Israel innebar et sosialt fall og en økonomisk nedgang så dyp og skamfull at faren fikk seg en psykisk knekk, som gjorde at han aldri fant ro og verdighet i sitt nye hjemland. Nettopp faren har Avi Shlaim tilegnet boka.

Det fantes mange arabiske jøder som i likhet med Shlaims far og familie nøt en stor grad av frihet, økonomisk fremgang og sosial status i Midtøsten, både under det osmanske riket og i de senere arabiske landene. Det religiøse selvstyret i millet-systemet ga riktignok jøder en dhimmi-status, men i sammenligning med det kristne Europa var den religiøse toleransen større og de voldelige forfølgelsene sjeldnere – i alle fall før sammenbruddet til det osmanske riket og den sionistisk organiserte jødiske innvandringen fra slutten av 1800-tallet. Derfor er den individuelle familiehistorien til Shlaim ikke enestående. Mange arabiske jøder som holdt seg inne med makthaverne, hadde det økonomisk og sosialt bedre i sine gamle hjemland enn i sitt nye. For disse representerte sionismens insistering på at jødene som kollektiv på nytt måtte utøve politisk suverenitet i sitt historiske hjemland, en omvendt klassereise og et individuelt tap.

Avi Shlaim gjør imidlertid sin egen familiehistorie til et sinnbilde for skjebnen til hele den jødiske nasjonen. I og med staten Israels opprettelse mistet ikke bare individuelle jøder som hans egen familie sin sikkerhet og trygghet, men alle jøder opplevde det samme tapet, fordi makten i den nye staten ble kapret og dominerte av «hauker».

«Haukene» er krigere som mener at bare demonstrasjon av overlegen og uproporsjonal militær maktbruk kan skape sikkerhet og fred med fiendtlig innstilte naboland. «Duene» er diplomater som mener at en mer varig fred og forsoning krever politiske initiativ og en kompromissvilje som lytter til signaler og innrømmelser fra den andre siden.

Det meste slående i boka The Iron Wall er hvor tett køen med sterkt verdibetonte adjektiver i personbeskrivelsene av «haukene» og «duene» i israelsk politikk er. David Ben-Gurion er en monoman og fanatisk militarist og ekspansjonist/imperalist, Moshe Sharett derimot utviser en statsmannskunst med dyp kunnskap om arabisk kultur. Dessverre blir han sabotert og satt i forlengenhet stadig vekk av gale generaler og militære kommandanter – og den verste blant dem er Moshe Dayan.

Fra Avi Shlaim har Hilde Henriksen Waage arvet en historisk tilnærming til konflikten som kort kan sammenfattes slik: Arabiske ledere har gjennomgående snakket ærlig og sant – i alle fall via hemmelige kanaler – om sine ønsker om fred. Shlaim problematiserer imidlertid aldri hva slags fred dette var ment å bety. Innebar det en aksept av at jødene hadde en eksklusiv rett til å utøve suverenitet på deler av det historiske mandatområdet Palestina, eller dreide det seg om en hudna – som også kunne tenkes som langvarig, men likevel alltid tenkt midlertidig – diktert av at styrkeforholdet gjorde det nødvendig og rasjonelt?

Hilde Henriksen Waage har selvfølgelig ikke hatt tilgang til annet arkivmateriale om konflikter og kriger i Israels korte historie enn «nyere historikere» som Avi Shlaim og Benny Morris. Israel har åpnet sine arkiver som dokumenterer uenigheter og stridigheter mellom personer og fraksjoner i det israelske maktapparatet når det gjaldt vurderingen av araberstatens motiver. Historikerne har imidlertid ikke hatt tilgang til arkiver i arabiske land. Dermed er det ikke mulig verken å få bekreftet eller motbevist sterke påstander om at arabiske ledere alltid var interessert i fred, og at den viktigste grunnen til at konflikten ikke har funnet en bedre løsning, var at «haukene» på israelsk side saboterte og undergravde de fredsfølerne som modige og karaktersterke israelske "fredsduer» kom med.

Jeg anbefaler å lese boka til Avi Shlaim parallelt med boka Righteous Victims av Benny Morris. De bygger på det samme arkivmaterialet, men i motsetning til Shlaim underslår ikke Morris de mange faktorene som gjorde at intensjonserklæringer fra arabiske ledere ikke automatisk kunne behandles med den tilliten og godviljen som Shlaim legger til grunn i sin analyse. Et konkret eksempel: Shlaim kritiserer de brutale gjengjeldelsesaksjonene mot mindre grensekrenkelser fra palestinere som hadde blitt fordrevet til Jordan etter 1948. Det dreide seg om palestinere som stjal geiter og buskap, og noen ganger begikk de drap på israelske bosettere. Shlaim påpeker sikkert helt riktig at det hashemitiske kongedømmet ikke sto bak disse grensekrenkelsene, men tvert i mot på tok avstand fra dem. Han utelater imidlertid å trekke frem at selv mindre grensekrenkelser var gift for nasjonsbyggingen i Israel, fordi det gjorde det vanskelig å rekruttere folk til de utsatte moshavene. Dessuten unngår Shlaim helt å problematisere karakteren ved den jordanske staten, der korrupsjon og klanlojaliteter gjorde at lokale beslutningstakere på lavere nivå ikke alltid fulgte ordre og direktiver fra kongepalasset.

Hvorfor er Hilde Henriksen Waage så tiltrukket av boka til Avi Shlaim? For det første finner man hos Shlaim en stor fortelling med et enkelt perspektiv, som gir de sionistiske «haukene» skylden for alle krigene og de humanitære konsekvensene av konflikten. Ikke overraskende har Shlaim endt opp som en apologet for Hamas og han ser «folkemordet» i Gaza i forlengelsen av en sammenhengende historie som handler om settlerkolonialisme og et etnokrati basert på apartheid og rasisme. I tillegg tror jeg at Waages egen familiebakgrunn kan gi oss en nøkkel til å forstå hennes omfavnelse av Shlaims historiefortelling. Ifølge Shlaim er sionismen en kollektiv forbannelse, også for den jødiske nasjon. Israel er blitt tatt som gisler av «hauker», som har overdrevet sikkerhetstrusselen både fra de arabiske nabolandene og den palestinske nasjonalbevegelsen. Shlaims prosjekt er å gi den knuste faren en rettmessig oppreisning ved å vise at hans personlige tragedie var et frempek på den skjebnen som en hel nasjon kom til å lide ved å bli en internasjonal pariastat uten fremtid. For Waage derimot gjelder det å sone for syndene og villfarelsene som hennes egen familie har vært fanget i. Tilknytningen til Frelsesarmeen og Indremisjonen gjorde at de dyrket de samme skremmebildene av araberne som «haukene» i Israel manipulerte den jødiske nasjonen med.