Om Israels dalende popularitet

Med dårlig kamuflert skadefryd, er det nå flere som har slått opp at støtte til Israel også blant amerikanere er synkende.

I 1955 sa Ben Gurion (noe han ofte feilsiteres for):

Vår fremtid er ikke avhengig av hva nasjonene vil si, men hva jødene vil gjøre. (עתידנו אינו תלוי במה יאמרו הגויים, אלא במה יעשו היהודים)

Konteksten var – den gang som nå – nedslående diplomatisk motgang. I talen avviser ikke Ben Gurion viktigheten av et godt internasjonalt omdømme, men han minner publikum på at historien bestemmes mer av handlinger enn av ord. Jeg har limt inn en oversettelse av hele talen nederst her, for den gir historisk gjenklang.

Det er mange som undrer seg over at Israel synes å gi blaffen i hva verden synes om landet, og ikke så rent få som irriterer seg over det. Jeg aner en tendens – særlig blant norske politikere og synsere – til å se på det hele som en frekkhet. Israel bør da for pokker innrette seg etter det andre (altså "vi") mener de bør gjøre! (Underforstått: vi vet best.)

Micah Goodman har satt dette i sammenheng med at Israel er del av to ytterst forskjellige nabolag: Vesten, der diplomati, dialog og ordnede forhold gir respekt; og Midtøsten, der makt, posering og spill gir frykt. Man får gjort mer i Vesten med respekt og mer i Midtøsten med frykt. Spørsmålet er om det er viktigere for Israel med det ene eller det andre. Og om det går an å få til begge deler.

Men det er et moment til:

Det er viktig for Israel å vise, ikke bare si, at landet prioriterer sine borgeres sikkerhet over alle andre hensyn. Når (for eksempel) den norske regjering krever at Israel skal sette israeleres liv i fare for å gjøre norske innenrikspolitiske hensyn til lags, er det ikke bare naturlig men nødvendig at den israelske regjeringen avviser slike krav.

I tillegg: historien viser at urimelige folk oftere får det som de vil, enten fordi naive megler forsøker å finne kompromiss mellom to ytterpunkter (selv om det ene er helt urimelig), og fordi urimelige folk ofte er mer utholdende i å forhandle, drøye, utmanøvrere, flytte målstengene, osv.

Slik får vi en paradoksal effekt: Israel beviser noe de ønsker å bevise hver gang de ignorerer negativt omdømme, nemlig at de prioriterer sikkerhet og selvråderett over popularitetskonkurranse.

Men det fritar ikke Netanyahu (og andre) fra beskyldninger om at de bruker dette kynisk, altså ved å konstruere fiendebilder av saklig kritikk, svartmaler folk med genuin forferdelse, og forsøker å skape samhold ved å dyrke polarisering.

Man må ha to tanker i hodet samtidig.

For egen del skulle jeg ønske at Netanyahu og hans regjering ikke gjorde det så lett for fiendene. Like lite som han lar Hizbollah eller Hamas velge slagmark for å vise hvor flinke IDF er til å slåss burde han gjøre det så enkelt for kritikere og fiender å vinne seiere i PR-krigen.

Noen ville si at det ikke spiller noen rolle. Israel blir demonisert uansett hva sannheten er, så det er bortkastet å skille mellom reell og oppfunnet grunnlag for kritikk og fordømmelser. De verste blant israelske ledere (særlig Smotrich og Ben Gvir) synes å mene at "hvis vi likevel skal beskyldes, kan vi like godt gjøre oss fortjent til beskyldningene". Noen få gærninger mener at den økende jødefiendtligheten også fører noe godt med seg, nemlig at flere jøder gjør aliyah.

Jeg tror likevel at det mellom ytterpunktene som aldri skifter mening er en bred gruppe folk som kanskje har fordommer men er likevel åpne for ny kunnskap, nyansering, andre perspektiver.

Jeg synes Israel gjør rett i å avvise forsøk fra andre om å diktere deres virkelighet og insistere på å overstyre landets selvråderett. Samtidig mener jeg at saklig og velbegrunnet kritikk bør ikke bare aksepteres men dyrkes.

Israel bør bry seg om hva andre sier og ta ansvar for å vise (og ikke bare påstå) at mye av det er urettferdig, diskriminerende og til og med hatsk. Er det vanskelig? Ja, men det er også nødvendig.

Våre handlinger vil avgjøre

Ramat Gan, 27. april 1955 – 5. ijar 5715

(Tale ved IDFs militæroppstillingen på uavhengighetsdagen)

I dag er det syv år siden vi gjenopprettet vår nasjonale selvstendighet. For syv år siden, og helt til uavhengighetskrigen var over, gjentok vi stadig ordene: «For første gang på to tusen år.» De uttrykte vår undring, begeistring og stolthet over den dype og forunderlige forandringen i vår skjebne – og over vår unge hærs overraskende og strålende seier over sine mange fiender.

Så fulgte år med prøvelser og nød. Det største som har skjedd i vår generasjon, hadde begynt: samlingen av de landflyktige. Hundretusener som vendte tilbake til Sion, strømmet til Israel fra alle deler av verden – de overlevende etter massakrene på Europas jøder, og fattige og undertrykte jødiske samfunn i Jemen og Irak, Marokko og Persia, Egypt og India og mange andre steder.

Her i landet skjedde noe som ikke har skjedd i noe annet land i vår tid, og kanskje heller ikke tidligere: Statens befolkning ble fordoblet på fire år. Dette ble gjennomført, i likhet med opprettelsen av staten, i strid med advarslene fra dem som angivelig representerte fornuft og praktisk sans. De fryktet at en slik masseinnvandring ville føre til nød, matmangel, arbeidsledighet, opptøyer og vold.

Nøden økte riktignok. Det var knapphet på nødvendige varer og køer foran tomme butikker. Men hundretusener kom, og nesten alle fikk arbeid. Tusenvis og titusenvis slo seg ned på jorden, dyrket ødemarken og grunnla hundrevis av nye bosetninger i nord, øst og sør. Det ble reist hundrevis av fabrikker og verksteder. Barn som i landflyktigheten var blitt forsømt og nektet utdanning, ble sendt på skolen. Unge kvinner og menn gikk inn i Israels forsvar – vår fremste skole for dannelsen av mennesker og jøder, borgere og soldater.

Landets utseende ble forandret. Millioner av trær ble plantet langs veiene og på nakne fjell. Nye veier ble bygget, også gjennom områder der det aldri tidligere hadde kjørt noe kjøretøy. Det ble reist hundretusener av boliger for både nye innvandrere og den etablerte befolkningen. Litt etter litt avtok nøden og mangelen på nødvendige varer, og rasjonering og priskontroll ble avskaffet på de fleste områder.

Jeg er overbevist om at fremtidige generasjoner, når de ser alt som ble utrettet i løpet av disse få årene, vil undre seg over skaperevnen, motet, handlekraften og omfanget av det som ble oppnådd gjennom dette tunge og tilsynelatende grå arbeidet.

Likevel har mange av landets innbyggere fått inntrykk av at vi allerede har nådd frem til ro og trygghet. Én bekymring opptar dem fremfor alt: Hva sier ikke-jødene – i London, Washington, Moskva og Bandung?

Bare noen dager før uavhengighetsdagen hørte vi de selvrettferdige anklagene som ble rettet mot oss under konferansen for de asiatiske og afrikanske statene i Bandung. Kort tid før dette hadde vi vært vitne til FNs sikkerhetsråds åpenbare forskjellsbehandling i behandlingen av Egypts og Israels brudd på våpenhvileavtalene.

Enda tidligere hadde vi hørt sir Anthony Edens forbløffende og urovekkende erklæring om at det ikke kunne bli fred mellom Israel og araberstatene uten at flyktningspørsmålet, grensene og vannet i Jordan-elven først ble løst. Og før dette igjen hadde vi hørt den frekke erklæringen fra et medlem av militærregimet i Egypt om at Negev skulle overføres til Transjordan.

Irak og Tyrkia har inngått en allianse med en brodd uttrykkelig rettet mot Israel. Den britiske regjeringen skyndte seg å slutte seg til denne alliansen, selv om den åpent diskriminerer Israel i Midtøsten. Det er naturlig at slike uttalelser, erklæringer og beslutninger skaper alvorlig uro i Israel, blant jøder i andre land og blant Israels venner verden over.

Men på samme måte som det er en farlig feil å tro at vi allerede har nådd frem til ro og trygghet, er det også galt å få panikk på grunn av det andre land sier, selv når uttalelsene er bekymringsfulle. Det som uroer oss i dag, er ikke helt nytt. Vi har allerede overvunnet mye av dette i løpet av disse få årene.

Vi skal ikke være utakknemlige for de gode ordene som ble uttalt i FNs generalforsamling for syv år siden, eller for den platoniske beslutningen som ble vedtatt til støtte for opprettelsen av staten. Men vi må se virkeligheten som den er: Uten vårt arbeid, vår kamp og vårt mot ville de vakre ordene og høytidelige erklæringene ikke ha ført til noe som helst.

Derfor bør vi heller ikke la oss opprøre for mye av mindre vakre ord og mindre vennlige erklæringer. Historien skapes ikke av ord, men av handling.

Dersom Salah Salem og hans venner ønsker seg Negev, er de velkommen til å komme og forsøke å ta det. Israels forsvar vil sørge for en varm mottakelse.

Vi skal heller ikke la oss skremme av ubehagelige uttalelser fra statsmenn som er mer ansvarlige og fornuftige enn Salah Salem. Jeg er sikker på at sir Anthony, som nå er Storbritannias statsminister, utmerket godt vet at Israels grenser ikke kan endres til vår ulempe uten en blodig krig – en kamp på liv og død. Jeg tror ikke det britiske folk har noe ønske om å sende en britisk hær for å føre en slik krig.

Og dersom enkelte asiatiske og afrikanske land denne gangen lot seg villede i Bandung av de arabiske folkenes tyranner og undertrykkere, tror jeg ikke det vil være umulig å få dem til å erkjenne den historiske sannheten: Disse herskerne har ingen moralsk eller juridisk rett til å påberope seg FN-vedtak som de selv krenket og gjorde virkningsløse.

Disse vedtakene eksisterer fortsatt, men de vil ikke gjenoppstå. På samme måte kan ikke alle folkene i Asia og Afrika vekke til live de tusenvis av våre unge kvinner og menn som mistet livet på grunn av de arabiske herskernes kriminelle angrep – en aggresjon FN ikke klarte å forhindre.

Vi er en ung stat, men denne staten ble gjenopprettet av et gammelt folk. Gjennom vår fire tusen år lange ferd på verdensscenen har vi møtt mange folk og stater. Mange av dem har forsvunnet, og selv minnet om dem er borte. Vi har sett store forandringer og omveltninger. Vi har opplevd prøvelser og kamper og samlet en historisk erfaring som få andre folk har.

Vi skal derfor ikke vurdere det som skjer rundt oss ut fra de høyrøstede og kortlivede overskriftene i dagsavisene, men gjennom historiens langsiktige perspektiv.

Denne erfaringen gjennom generasjoner lærer oss å forstå vår beskjedne plass i verdens maktsystem. Vi skal ikke skryte av våre seirer og erobringer, selv om de er bemerkelsesverdige og ærefulle. Men vi skal heller ikke underkaste oss andre, uansett hvor mektige, rike og sterke de måtte være.

Vi skal ikke gi etter for panikk og feighet forkledd som fornuft og praktisk sans. Samtidig skal vi holde oss langt unna hovmod og arroganse som ikke har annen kraft enn tomme ord.

Men vi skal åpent, enkelt og sannferdig si til alle våre venner – og jeg regner det britiske, amerikanske og franske folk, og ikke bare dem, blant våre venner – at generasjoner av pionerer arbeidet for å gjenreise vårt gamle fedreland, og at våre beste kvinner og menn satte livet på spill for dets selvstendighet. De gjorde det ikke for at Israel skulle bli et protektorat under en annen makt.

Vi er et lite folk og en liten stat, men vi har de samme rettighetene som ethvert annet suverent folk. Andre staters forhold til oss må utelukkende bygge på gjensidighet og på avtaler mellom to likeverdige parter.

På samme måte som vi ikke har rett til å blande oss inn i forholdene i en annen stat, stor eller liten, har ingen annen stat, stor eller liten, rett til å blande seg inn i våre saker.

I den grad andre folk har behov for allianser, har også vi behov for allianser. Men det må være allianser mellom parter som er moralsk og folkerettslig likeverdige, selv om de ikke er like store og ikke har den samme økonomiske eller militære styrken. I vår tid er alle folk avhengige av hverandre.

Vi må også vite at her, i vårt eget land, er vi den avgjørende kraften. Ikke fordi vi er sterkere enn alle andre – det finnes mange krefter i verden som er langt større og sterkere enn oss – men av én enkel grunn:

Det finnes bare ett folk i verden som er villig til å ofre livet for dette landet. Det er ikke folkene i Atlanterhavspakten, ikke folkene i den sovjetiske blokken, ikke folkene i Bandung og ikke de arabiske folkene. Det er det jødiske folk.

På denne dagen – en skjebnedag i vårt folks historie – må man tale utelukkende som medlem av det jødiske folk. Ikke bare som statsborger, ikke som en utsending, men som medlem av et fire tusen år gammelt folk som nesten uten opphold har kjempet mot den verden som omga det.

På denne dagen rekker vi hånden til den første hebreeren i vår historie, Abraham, som med sine 318 menn våget å kjempe mot de fire kongene fra øst som hadde invadert landet hans.

Vi rekker hånden til Josva, Nuns sønn, som erobret det lovede landet; til kong David, som gikk ut for å kjempe mot kjempen Goliat; til kong Ussia, en av Judas største konger; til Juda Makkabeeren og hans brødre; til alle generasjonene som døde for å hellige Guds navn i landflyktigheten – helt frem til opprørerne i gettoene under den andre verdenskrigen.

Israels forsvar er barnet til, og arvingen etter, det jødiske folkets krigere gjennom alle generasjoner. Som medlem av det jødiske folk sier jeg derfor:

All respekt for FN, dets institusjoner og medlemsland. Men så lenge Jesajas profeti ikke er oppfylt – «folk skal ikke løfte sverd mot folk» – og så lenge våre naboer planlegger å utslette oss, kan vår sikkerhet bare bygge på vår egen styrke.

Det finnes ikke noe folk i verden som ønsker fred sterkere enn det jødiske folk. Dette er arven etter våre profeter, som har holdt oss oppe gjennom alle generasjoner. Det er skjebnens bud til et folk spredt over hele verden. Og det er en livsnødvendighet for en ung og liten stat som står overfor de enorme oppgavene med å samle de landflyktige og gjøre århundregamle ødemarker fruktbare.

Ingen er mer trofast enn oss mot prinsippene FN bygger på. Men det FN vi ønsker å respektere, og hvis autoritet og styrke vi ønsker å se virkeliggjort, er foreløpig bare et ideal.

Sikkerhetsrådet handler partisk og diskriminerende. Når det taler om å forhindre spenning langs grensene, mener det i praksis bare spenning på den andre siden av grensen, særlig når rådet frykter å irritere den ene diktatoren eller den andre pasjaen.

Innenfor våre grenser fortsetter våre naboer med drap, sabotasje, ran og ulovlige grensekrenkelser. Det er vi som må stanse dette, også når andre ikke ønsker eller ikke er i stand til å gjøre det.

Så lenge det ikke finnes en verdensregjering bygget på alle folks frihet og likhet, og så lenge hver selvstendig stat er suveren, kan vi ikke tillate noen – selv ikke verdens mektigste stat – å blande seg inn i våre saker mer enn vi har rett til å blande oss inn i dens.

Vi skal ikke la oss beseire av feigheten som taler i fornuftens navn og spør: «Hvem er vi, og hvilken styrke har vi?»

På verdensscenen er vår makt svært liten. Det er riktig og nødvendig at vi kjenner grensene for vår evne. Men her, i staten Israel, er vi den styrende og avgjørende kraften.

Sikkerheten til våre borgere og innbyggere og integriteten til våre grenser er først og fremst vårt eget ansvar. Vi skal forsvare dem med all vår kraft, slik vi gjorde under uavhengighetskrigen.

Den virkelige og alvorlige bekymringen som bør fylle våre hjerter på denne dagen – og alle andre dager – er ikke utenlandske statsmenns erklæringer og uttalelser, selv om vi heller ikke kan overse dem.

Den virkelige bekymringen er våre egne feil, mangler, misforhold og svakheter.

Vår skjebne og vår fremtid vil ikke først og fremst bli avgjort på den internasjonale diplomatiske arenaen, men på hjemmefronten: gjennom vår sikkerhet, innvandringen, bosettingen, arbeidet og samlingen av folket i Israel.

For omtrent ti år siden, i midten av 1945, begynte vi å bygge opp en militær industri av betydelig omfang. Vi har klart å skape noe som har en ikke ubetydelig verdi, selv sammenlignet med et mellomstort europeisk land.

Men vi er fortsatt langt fra å kunne dekke våre grunnleggende behov. Vi har ikke utviklet tilstrekkelig grunnindustri innen stål, kjemi, motorproduksjon, elektrisitetsverk og lignende. Den militære beredskapen avhenger av folkets samlede kapasitet, også dets faglige og industrielle kompetanse.

I snart seks år, siden Knesset vedtok loven om forsvarstjeneste mot slutten av 1949, har vi arbeidet med å organisere, trene, utruste og utdanne Israels forsvar.

Vi slo oss ikke til ro med lovprisningene av våre seirer i uavhengighetskrigen. Vi visste at den styrken som var tilstrekkelig den gangen, ikke ville være tilstrekkelig i fremtiden.

Vi har kommet et godt stykke når det gjelder å heve hærens trenings- og utstyrsnivå. Det finnes ingen bedre hær i Midtøsten enn Israels forsvar. Men vi vet også at våre fiender overgår oss i antall soldater, rifler, kanoner, maskingeværer, kampfly og marinefartøyer. De mottar dessuten gratis hjelp fra store verdensmakter.

Likevel har vi noe de ikke har, og som de heller ikke vil få med det første. Ingen stormakt, uansett hvor mektig, kan gi dem den ånden som lever i våre soldater – både dem som står her i dag, og dem som ikke gjør det. Denne ånden må pleies og styrkes, for også her er vi langt fra det nivået vi kunne og burde nå.

Sikkerhet avhenger imidlertid både av fysisk styrke og av soldater, på samme måte som den avhenger av moral og ånd. Vi må styrke vår militære evne og løfte dens pionerånd og kampvilje så høyt som vår moralske kapasitet tillater.

Men sikkerhet kan ikke bygge på hæren alene.

Hæren vår frigjorde Galilea og Negev. Disse områdene vil likevel være i konstant fare så lenge vi ikke bosetter og befolker dem.

Israels farligste fiende er landets tomhet.

Motet våre kvinner og menn viste under uavhengighetskrigen, vil – Gud forby – ha vært forgjeves dersom den unge generasjonen ikke oppfyller sin plikt: å bosette Galilea og dyrke sør og Negev. Hele statens kraft og vilje må stå bak denne innsatsen.

En annen av Israels farligste fiender er at det innenfor vårt eget samfunn fortsatt finnes mange forskjellige «folk».

Alle er riktignok jøder, men de står langt fra hverandre – atskilt av generasjoner og århundrer, av kultur, språk og vaner.

Vårt folk har vært spredt over hele verden i tusenvis av år. Dette har skapt en nesten avgrunnsdyp fremmedgjøring og avstand mellom de ulike samfunnene.

For første gang er jøder fra Europa og Amerika og jøder fra landene i Asia og Afrika blitt samlet i fedrelandet. Avstanden mellom dem kan være så stor at de nesten virker som mennesker fra forskjellige historiske perioder – noen fra det tjuende århundret, andre fra det syttende eller til og med det syvende. Alle er de, bevisst eller ubevisst, preget av skikkene, væremåtene og kulturen – eller mangelen på kultur – hos de folkene de har levd blant.

Disse innvandrerne har riktignok gjort frykten og de dystre spådommene til de angivelig praktiske og fornuftige til skamme. De har vist stor arbeids- og skaperevne og grunnlagt hundrevis av bosetninger i alle deler av landet.

Men de ble overlatt til seg selv før de hadde fått del i de menneskelige og jødiske verdiene som den etablerte befolkningen hadde utviklet.

Bare et fåtall blant oss meldte seg i tidligere år frivillig til å veilede og hjelpe de nye bosetningene. I den senere tiden har noen hundre unge fra moshavene og kibbutzbevegelsen sluttet seg til dem. Men dette er ikke nok.

Uten at hundrevis av lærere, barnehagelærere, leger, bønder og kandidater fra videregående skoler og universiteter melder seg frivillig til veiledning og et felles liv i innvandrerbosetningene – også i nye byer som Beit She’an og Beersheba – står vi overfor en alvorlig fare.

De avgrunnene og skillelinjene som ble skapt gjennom de mange tusen årene vi levde spredt, kan ellers bestå her i landet i mange år. Når prøvelsens time kommer, vil vi alle kunne betale med vårt liv og vår sikkerhet for denne indre fremmedgjøringen og avstanden.

I tillegg til den historiske ulykken som spredningen av vårt folk representerer, har vi også en kunstig splittelse som svekker vår kraft, skaper politiske kriser og skader vår anseelse.

Et tydelig eksempel på en slik ødeleggende fraksjonskamp så vi i Jerusalems bystyre. Den førte til at det valgte bystyret ble oppløst og erstattet av en administrasjon oppnevnt ovenfra.

Skal vi tillate at noe slikt, Gud forby, også skjer med hele staten Israel?

Det er ikke først og fremst på verdensarenaen Israel skal styrkes og bestå, men her hjemme.

Et stabilt pionerorientert styresett, økt innvandring, mobilisering for å dyrke ødemarken, frivillig innsats for å forene de ulike innvandrergruppene, oppbygging av grunnleggende industri, høyere kvalitet og produktivitet i vårt arbeid, utvikling av vitenskapelig forskning, et mål om å leve utelukkende av vårt eget arbeid, og en reduksjon av vår avhengighet av utenlandske makter til et minimum – dette er avgjørende.

Fremfor alt må vi uavbrutt styrke vår evne og vår sikkerhet og sørge for at vår sikkerhet bygger på vår egen kraft.

Dette er det som vil avgjøre vår skjebne, mer enn noen ytre faktor i verden.

Vår fremtid avhenger ikke av hva ikke-jødene sier, men av hva jødene gjør.