#israelskvalgkamp - RZP/Otzma

Vi venter fremdeles på at det settes en dato for selve valget, ettersom det også kan være startskuddet for at partier lager felleslister. Les gjerne innføringen som jeg publiserte for noen uker siden for å forstå behovet for slike felleslister.

For å være helt åpen i forkant av det som kommer: jeg pleier å si at jeg ikke vet hva jeg ville stemt på om jeg var israeler og vil følgelig være tilbakeholden med å uttale meg om hva israelere bør velge. Det sagt kan jeg ikke annet enn å håpe at jeg ikke ville funnet på å støtte partiene og personene jeg her skal omtale. Jeg skal likevel forsøke å beskrive dem så nøytralt som mulig, vel vitende at mange israelere vil mene at jeg er for snill og noen få at jeg for slem. Som alltid råder jeg folk til å bruke dette som utgangspunkt for å lære mer.

Først:

• RZP står for Religious Zionist Party (HaTzionut HaDatit, הציונות הדתית, eller T'kuma) ledes av Bezalel Smotrich og er resultat av en haug med sammenslåinger og splittelser over flere tiår blant de steileste religiøse sionistene.
• Otzma Yehudit (עוצמה יהודית) betyr noe sånt som "jødisk styrke/makt" og ledes av Itamar Ben-Gvir ble dannet i 2012 for å danne en steil ytterkant i israelsk politikk på grunnlag av Kach-plattformen, som egentlig er forbudt i Israel.
• I tillegg er det Noam (נעם), et enda mindre parti enn disse to, som ble grunnlagt i 2019 og ledes av Avi Maoz.

Disse tre stilte fellesliste i 2022 og fikk tilsammen nesten 11 % av stemmene og 14 mandater, en oppgang på 8 mandater. Det satte dem i en vippeposisjon som Netanyahu benyttet seg av ved å ta dem med i koalisjonen.

Fra utsiden er det vanskelig å se de store skillelinjene mellom disse tre partiene. De er alle uforsonlig overfor både eksterne grupper (og særlig palestinere) og interne (israelske sekulære moderate).

Forskjellen, slik jeg forstår det, er hva de vektlegger.

RZP har en sterkere ideologisk forankring i det å maksimere jødisk dominans i alle områder under israelsk kontroll. De har derfor (etter mitt skjønn og for å si det forsiktig) en slagside som åpner for og motiverer rasistisk tankegods. Dette forklarer hvorfor Smotrich ville ha og fikk finansminister-stillingen, ettersom han her kan kontrollere økonomisk støtte for bosetningene utenfor den grønne linjen.

Otzma er mer opptatt av virkemidler mot det de oppfatter som interne og eksterne fiender. Dette henger sammen med "by any means necessary" tankegangen til Kachs grunnlegger Meir Kahane og leflingen med Baruch Goldsteins minne. Ben-Gvir ble også fritatt fra militærtjeneste på grunn av ekstreme synspunkter og er blitt siktet mange ganger for ulovlig politisk aktivitet. Jeg tillater meg derfor å si at Otzma har en slagside inntil det fascistiske, og dette forklarer hvorfor Ben-Gvir fikk sikkerhetsminister-stillingen.

Noam er sterkere religiøst og legger mer vekt på "familieverdier" som å motarbeide LGBTQ og alt som ikke faller under veldig tradisjonelle former.

Fra utsiden har alle disse til felles at de avviser alle forsøk på forsoning med både palestinere og israelske moderate/sekulære krefter. Det er vanskelig å forene deres standpunkter og metoder med grunnleggende liberale demokratiske prinsipper og et mangfoldig samfunn. Noen vil derfor si at de er politiske partier mer etter tradisjonen i Midtøsten enn Europa.

Mitt inntrykk er at de tiltrekker seg mange velgere som er så desillusjonerte med forsøk på kompromisser og dialog at de har mer tro på uforsonlige og – i våre øyne – ekstreme standpunkter. Dette kan være velgere som ikke er enig med de steileste standpunktene til disse partiene men synes de behøves i landskapet.

Om de samler seg om en felles liste er avhengig om hvert parti tror de kan få mer enn 3,5% om de stiller med egen liste. (Noam vil slenge seg på den listen de blir invitert til uansett).

Likud liker neppe å miste stemmer til denne blokken, men det kan også være at for eksempel Avigdor Lieberman og Naftali Bennett vil henvende seg til moderate hauker (om det begrepet gir noen mening) som Ben-Gvir og Smotrich frir til.

Det foregår nok forhandlinger og meningsmålinger bak kulissene. Netanyahu har vist at han er villig til å samarbeide med og gi innrømmelser til ethvert parti som støtter ham som statsminister.