Hva er så galt med ARS-markeringen i morgen 9.11?

Anbefaler å lese Kos og Kaos' innlegg om saken i VG, Dagsavisen og Minerva. Meld dere gjerne inn i Kos og Kaos med det samme.

ARS' årlige fadese

ARS' kunngjøring av sin markering av novemberpogromene (ofte kalt "Krystallnatten", som var nazistenes betegnelse) virker seriøs og sågar opplysende. Jødenes situasjon skal være hovedtema, og det inngår en panelsamtale om saken hvor inntil flere jøder skal være med.

Det ser ut som noe man absolutt bør være med på, om man vil motarbeide antisemittisme og (annen) rasisme.

Inntil man ser litt nærmere på forhold og fakta som ARS ikke ønsker at publikum skal vite.

Det første er naturligvis at ARS i en årrekke har greid å støte fra seg alle de store jødiske organisasjonene, og særlig DMT, de siste årene. Dette kommer av at ARS i de samme årrekkene har benyttet akkurat denne anledningen til å demonisere Israel, landet hvis eksistens i 1938 hadde avverget det som kom, og som også må sees i sammenheng med Evian-konferansen som bekreftet behovet.

Manglende legitimitet

Det bør være helt grunnleggende at ARS' arrangement denne dagen mangler ethvert krav på legitimitet inntil de har fått til et forlik med DMT og andre jødiske organisasjoner. Slik det er nå minner det om tidligere "konferanser om kvinnerettigheter" i Iran der en kvinne ikke er å se.

Men, påpeker enkelte: det er jo jøder med! Som om jøder er som et krydder man isper en blanding for at den skal smake riktig. Det er liksom ikke så farlig hvilke jøder, så lenge det er jøder.

Jøder som likevel stiller

De annonserte jødene er fra miljøet rundt organisasjonen "Jødiske stemmer for rettferdig fred" (som gjør rede for seg selv også på herværende plattform), som er en ganske fragmentert gruppe som likevel enes om å heller stille seg på siden av de som er anti-israelske, blant dem ARS.

Jeg er uenig med mange av standpunktene deres, finner retorikken temmelig tendensiøs og usolidarisk med andre jøder som er uenige med dem, og er fascinert av at de synes de har "mer enn nok kunnskap om jødisk historie og kultur" – for min del synes jeg har langt mindre enn nok.

Men jeg har ingen prinsipielle innvendinger mot at de stiller seg der de gjør og oppfører seg slik de gjør. Men de må også tåle å få saklig og sterk motbør. (Jeg har likevel en skarp anklage, som jeg skal komme tilbake til, fortsett å les).

ARS' fatale feil

Mitt hovedproblem er at ARS fremmer disse stemmene som representative for jødisk liv og at deres "seminar" således virker det minste opplysende for et publikum som faktisk vil vite om jødenes situasjon i Norge.

Denne tilnærmingen fremmer to virkelig stygge tendenser i debatten om jøders situasjon i Norge, som forlengst er påpekt blant annet til HL-senteret, nemlig "tokenism" og "gaslighting" (uten at HL-senteret har brydd seg det minste om fenomenet, tvert i mot). Jeg skal forklare hva dette går ut på:

Tokenism

Går ut på å formidle synet til en liten og marginal del av en større gruppe som representativ for hele gruppen. Innenfor vitenskapen er dette en aldeles diskvalifiserende praksis som ødelegger karrierer, selv om det skyldes en forsømmelse og ikke forsett.

Vi ser to varianter av dette i denne diskursen.

Det første er at et ikke-representativt utvalgt utpekes som representativ, hvilket bygger på en dum og stereotypisk forestilling om at mennesker i en gruppe er utskiftbare, nærmest som krydder i en blanding – har man en stor nok andel jøder i en blanding, så er blandingen kurant. Dette ser vi for eksempel i ARS' argument om at en eller flere deltagere i paneldebatten er medlemmer i DMT, som om det i seg selv er kvalifiserende.

Det andre er at dette ikke-representative utvalget kanskje ikke er representativt for hele gruppen, men derimot for det beste blant dem, et bevis på at det også blant jøder finnes folk som er enige med ARS og er følgelig gode, opplyste, rettskafne, rettferdige, osv.

Begge disse er naturligvis fatale. Det første er løgnaktig, det andre er rasistisk.

Det er naturligvis ikke noe galt å gi slike marginale, ikke-representative grupper sceneplass og mikrofon – men da må det annonseres og kontekstualiseres riktig. I den varslede paneldiskusjonen presenteres deltagerne som representative, og i tidligere sammenhenger hylles de for å være en rettskaffen minoritet.

ARS' valg viser med all tydelighet at organisasjonen ikke ønsker å belyse jødenes situasjon i Norge slik de fremholder; men at de vil plante i publikum en i beste fall utilstrekkelig og i verste fall villedende forståelse av virkeligheten.

Gaslighting

"Gaslighting" er en term fra en film fra 1944, der overgriperen manipulerer offeret til å tvile på sin egen virkelighetsforståelse. Dette har tatt flere former i Norge i det siste, for eksempel:

• Den voksende jødefiendtligheten i Norge er den israelske regjeringens skyld, og følgelig at den jødiske minoriteten kan unnslippe fiendtlighet ved å ta avstand fra det andre jøder gjør i utlandet. Her kan da "Jødiske stemmer for rettferdig fred" fremmes som et forbilde, slik ARS gjør her.
• Antisemittisme finnes bare på høyresiden, og jøder som føler seg truet av retorikk, handlinger og annet fra andre steder er i beste fall for skvetne og i verste fall villfarne. Alle de organisasjonene som har tilsluttet seg ARS' arrangement avviser kategorisk kritikk mot dem og mener tvert i mot at slik kritikk avleder fra ekte antisemittisme, som altså er noe annet enn det de aller fleste jøder opplever.

Tilbake til "Jødiske stemmer for rettferdig fred"

Det er stor bredde og mangfold i den jødiske minoriteten i Norge, også om den til enhver tid sittende regjerings Israels politikk på alle mulige områder. Men det er bred enighet om at staten Israel er både berettiget og nødvendig.

Det er derfor noe dypt uredelig i at medlemmer av "Jødiske stemmer for rettferdig fred" lar seg bruke til tokenisme og gaslighting. Selv om de påstår at de ikke ønsker å bli utpekt som de eneste gode blant jødiske nordmenn, gjør de absolutt ingenting for å motarbeide det inntrykket. Her må det mer enn påstått sinnelagsetikk til.

Krisen

Dette er et av mange tegn på at arbeidet mot antisemittisme er aldeles utilstrekkelig i Norge, og at organisasjoner som får statsstøtte til å motarbeide det (blant annet men ikke bare ARS) tvert imot bidrar til det. Mer betegnende og deprimerende er det at så få andre påpeker og problematiserer det jeg gjør her.

Man kan mene alt mulig ulikt om Israels politikk (eller i ytterste fall eksistens) og likevel betegne ARS' tilnærming som aldeles forkastelig. Men prinsipiell tenkning er det stor mangelvare av, og også moralsk unnfallenhet.