Alt tyder på at haredim ("ultraortodokse") blir en viktig faktor og sak i valgkampen, så jeg skal her forsøke å forklare hva man snakker om i Israel når man snakker om haredim. Her kommer det overskrifter og utdyping.

Ikke fall for fristelsen å eksotifisere dem

Selve betegnelsen "ultraortodoks" er omstridt. Det er anvendelig i den forstand at det viser til en gruppe som er "strengest" i sin religiøse praksis, men betegnelsen får det til å virke som de motiveres ene og alene av fundamentalisme. Dette forsterkes av at de ikke er særlig opptatt av å bli forstått, altså at de lever fint med å bli eksotifisert, å bli betraktet som noe annerledes, rart og fremmed.

De er ikke én ensartet gruppe

For det første, og det burde være unødvendig å presisere: enda de (tilsynelatende) kler seg likt, dreier det seg om individer med ulike temperament, interesser, anlegg, osv. Innenfor rammen av sine miljøer, får de også som individer utfolde seg på ulik måte. Ingen fortjener å stereotypiseres.

For det andre, er det flere kategorier og grupperinger med tildels viktige skiller og mange motsetninger. Og her er det komplisert:

Den mest vanlige hevrestikken er å karakterisere Shas som "sefardisk" og UTJ som "ashkenasi". Det funker et stykke på vei, men blir fort misvisende. Selv om kjernen og opphavet til disse to grupperingene er henholdsvis sefardisk og ashkenasisk og bygger på et langvarig og til tider smertefull skille i israelsk samfunnsliv, så tiltrekker de seg ulike grupper av ulike årsaker – samtidig som skillet mellom sefardisk og ashkanasi frumkeit dreier seg stadig mindre om uenighet enn mangfold.

En bedre forståelse bygger på kunnskap om at det er mange grupperinger som har streng religiøs praksis som felles verdi men er ellers ulike på måter som er viktige for dem.

Det er lett å bli forvirret

Litt ydmykhet er på plass her – for folk som lever i et miljø er forhold som virker utrolig innfløkte for utenforstående selvsagte. Som nevnt over, er heller ikke haredi spesielt opptatte av å bli forstått, og det gjør det ikke enklere. Men jeg skal forsøke:

Felles sak er å bevare

Egentlig er det ikke bare religiøs praksis de har til felles, men også – slik jeg har hintet – et overveldende ønske om å bevare gruppen. Man kan – mener nå jeg – best forstå deres politiske merkesaker hvis man tar innover seg dette motivet.

Dette er for dem ikke ren konservativisme, for mange er det en hellig plikt. Haredi grupperinger med ashkenasi opprinnelse prioriterer å gjenopprette hele samfunn som ble totalt utslettet under Shoah, og de sefardiske av å bevare det de mistet ved å flykte fra land i Midtøsten og Nord-Afrika.

De ivaretar ulike (men relaterte) arver

Selv om det alltid har vært forbindelse mellom jødiske samfunn verden over, er det to store kategorier og en rekke mindre som bestemmer normative religiøse skikker, litteraturtradisjon, og mer. De to store er (som sagt) sefardisk og ashkenasi. Men denne todelingen mister fort mening hvis man ser nærmere.

Blant ashkenasim er det videre to store grupperinger, nemlig chassidim og yeshivis (litvish/mitnagdim). Chassidim skilte lag med de som skulle bli mitnagdim på slutten av 1700-tallet, og de er fortsatt organisert på ulik måte: Mens chassidim har en rebbe (eller forvaltere av en rebbes lære) som sitt midtpunkt, har yeshivish en yeshiva, altså en skole, der en rosh yeshiva (rektor) forvalter tradisjonen.

Mange sefardim har tatt opp ashkenasi-former – for eksempel mørkt antrekk og yeshivaer – men holder på sefardiske religiøse normer og skikker. Her er forholdet til den politiske og religiøse lederen Ovadia Yosef viktig å forstå, for han var opptatt av å fremme likeverden mellom ashkenasiske og sefardiske (med flere) grupperinger. Et slags alternativ til ham var Meir Mazuz (opprinnelig fra Tunisia) en del av det sefardiske.

Kanskje det viktigste skillet mellom de ulike grupperingene er hvilke rabbiniske autoriteter de prioriterer. Selv om de har mange rabbiniske kilder til felles (Torah, Talmud, Rambam, Rashi, osv.) retter de seg etter ulike poskim (rabbinere som utsteder vedtak) i nyere tid.

De har ulike syn på Medinat (staten) Israel

Går vi omtrent 100 år tilbake, vil vi se at de aller fleste ortodokse jøder var skeptiske eller sågar helt mot opprettelsen av en jødisk stat og den sionistiske bevegelsen. Dette skyldtes i all sak at de mente at 1) jødisk selvstyre var utenkelig uten at tempelet i Jerusalem ble gjenopprettet og 2) det kunne bare gjøres i en messiansk tid. De anså derfor sionistenes ærend som nærmest blasfemisk, et forsøk på å komme eskatologiske prosesser i forkjøpet.

Dette henger igjen hos mange haredi-grupper, men grunnlaget og rasjonalet varierer noe. De bor jo tross alt i Israel og nyter godt av tryggheten det gir og (oftest) de offentlige godene som holder dem i gang. Her kommer en løst fundert oversikt som er nyttig for å forstå mangfoldet bedre enn de nyanserte forskjellene.

Noen grupper er steilt anti-medinat-israelske, for eksempel Neturei Karta, Satmer og Edah HaCharedit. Disse nekter å gjøre noe som legitimerer statsdannelsen, avviser "unødvendige" innslag i grunnskoleutdannelse og bidrar til Israels økonomi bare i den utstrekning der er nødvendig for selvoppholdelse.

Separatister som er mot statsdannelsen men er mer opptatt av å holde staten aldeles vekk fra deres institusjoner enn å motarbeide den. Det fremste eksempelet her er Peleg Yerushalmi.

Så er det ikke-sionister som deltar selektivt. Disse er prinsipielt mot statsdannelsen men samarbeider der de anser det som nyttig, for eksempel ved å stemme. De har egne skoler, motsetter seg verneplikt for yeshiva-studenter (og nesten alle er det), og er veldig forsiktige med yrker som er en del av hovedstrømsøkonomien. Det fremste eksempelet er Degel HaTorah som nå er representert i UTJ-felleslisten. Dette kan beløpe seg til bortimot 500 000.

Pragmatiske ikke-sionister som også de samme prinsipielle innvendingene mot statsdannelsen som Degel HaTorah og er like mye mot verneplikt. Men de er litt mer pragmatiske med hensyn til skolegang og økonomisk deltagelse. Denne gruppen kan kobles best til Agudah Israel-partiet, som inngår i UTJ-felleslisten. Det er her de fleste hassidiske gruppene hører til, for eksempel Gur, Belz, Slonim, Boyan, Boston, Sadigura og mange flere. Dette er den nest største gruppen, kanskje omkring 300 000

Chabad er en chassidisk gruppe med en langt mer ekstrovert tilnærming til sin jødiske arv. Selv om de har prinsipielle innvendinger mot statsdannelsen, er det opptatt av å vise solidaritet og engasjement for israelere. De er mer åpne for alternativ verneplikt og er ofte å se blant soldater.

Løsere chassidiske nettverk som er åpne for flere tilnærminger, også at folk tilknyttet dem får sekulær utdannelse (eller ikke), avtjener verneplikt (eller ikke) og har mer "vanlige" jobber (eller ikke). Det ser ut som Breslov-miljøer kan ha det slik, men dette bør antagelig undersøkes nærmere av dem som er interesserte.

Aksepterer offentlige institusjoner men er skeptiske til staten. Dette dreier seg særlig om Shas-nettverket som ble bygd opp rundt Ovadia Yosef. Her er det mange (for meg forvirrende) undergrupper som motsetter seg verneplikt, vil ha sine egne skoler som prioriterer religiøse fag, og er aktive politisk. Dette er hovedmandatet til Shas og kan beløpe seg til mellom 500 000 og 700 000, litt avhengig av hvem man regner med.

Yrkesaktive haredim som lever i sine egne miljøer men er innstilte på mer aktiv deltagelse i samfunnet rundt dem. Disse er åpne for frivillig militærtjeneste eller alternativ tjeneste og tar oftere sekulær utdannelse. Dette kan dreie seg om 100 000 til 200 000.

Ofte blir Hardal-bevegelsen omtalt som ultra-ortodoks. De er strengt religiøse men skiller seg politisk fra de andre ved å være sterkt nasjonalistiske og ved at de er militante og ekspasjonistiske for Israel.

Mitt analytiske ståsted

Noen punkter som jeg mener er verdt å ta med seg i denne valgkampen:

• Som blokk i valgkampen, er "haredi" de som stemmer enten på UTJ eller Shas-listene (eller lister som erstatter disse)
• Deres hovedmotivasjon er deres behov for å ivareta seg selv i sine grupper, og det er dette som gjør at de motsetter seg verneplikt, yrkesdeltagelse og sekulær utdannelse. De mener at medlemmer som deltar i disse kan forsvinne ut av gruppene.
• De har flertallet av israelere mot seg på akkurat de sakene de er opptatt av: israelere mener at de skal bidra både økonomisk og sikkerhetsmessig, og at de ikke kan fritas fra krav om utdannelse m.m., som alle andre må forholde seg til
• Denne motsetningen kan fort eskalere, og det er allerede stygt. Men vi forstår ikke bedre ved å karikere partene.