Hva bør de unge vite om jødedommen?

I sin nye lærebok om religion har Aschehoug ikke tatt med et kapittel om jødedommen. Aschehoug mener at et slikt kapittel ikke er nødvendig for å støtte kompetansekravene i læreplanen, der de eneste spesifikt nevnte religionene er kristendom og islam. Dette har avstedkommet kritikk fra Vårt Lands leder (som demonstrerer kunnskapsbehovet ved å snakke om "jødisk tro") og Ola Svenneby fra Høyre. Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun mener – uten noe kunnskapsgrunnlag – at lærerne allerede kan nok om jødedommen til at de ikke trenger noe om det i en lærebok.

Man skulle jo i så fall tro at de også kunne nok om de langt mer utbredte religionene islam og kristendom til at en lærebok heller ikke burde være nødvendig for dem.

Det har i mange år blitt diskutert om det bør være et eget religionsfag og hva det skulle gå ut på. Fra 1739 til 1997 ble undervisning og oppdragelse i kristen lære regnet som en del av allmenndannelsen, selv om barn som tilhørte et trossamfunn utenfor DNK kunne få fritak etter 1845 (dissenterlovgivningen). Faget het ganske enkelt "kristendomskunnskap" og det var et forkynnende element i det («Grunnskolen skal i forståing og samarbeid med heimen hjelpe til med å gje elevane ei kristen og moralsk oppseding …» slik det ble formulert i 1969), ettersom elever skulle regnes som kristne med mindre annet var angitt.

I vår tid og etter at Norge ble felt i Strasbourg (Folgerø-saken) skal det legges til grunn en "kristen og humanistisk arv og tradisjon", en formulering som åpner for mer og ikke mindre krangling, ettersom nesten hvert element i formuleringen kan fortolkes på himmelvidt forskjellige måter, for å si det sånn.

Premisset bak dagens religionsfag er at kunnskap om ulike religioner demystifiserer dem og gjør det derved lettere å møte mangfold i livssyn. Eller sagt på en annen måte – å redusere omfanget og effekt av fordomsfremmende misforståelser.

Premisset virker opplagt, men det er en skyggeside ved det, nemlig at toleranse presenteres som avhengig av kunnskap, eller satt på spissen: vi trenger ikke tolerere en religion inntil vi vet nok om den. På en enda skarpere spiss: at toleranse dreier seg om saksbehandling, og at de som søker toleranse må bevise at deres religion er innafor. Dermed blir også "toleranse" en midlertidig dyd og ikke en permanent rettighet.

Denne tendensen forsterkes av at luthersk-evangelisk tro svært ofte (eller kanskje oftest) blir referansen for undervisning i andre livssyn, ikke minst med formuleringen om "kristen og humanistisk arv og tradisjon". Det blir lett å vurdere andre religioner i sammenligning med dominerende kristen lære i Norge siden omkring 1536. Jo mer noe skiller seg fra denne læren, jo mer eksotisk og ufordøyelig blir det.

Vi har falt inn i en form for snillistisk etnosentrisme, der reelle kulturkonflikter (søskenbarnekteskap, obligatorisk kirkebesøk) glattes over mens overfladiske (vegetaralternativ til svinekjøtt i barnehager, valgfritt kirkebesøk) får masse plass. "Toleranse" er blitt et begrep som altfor brukes som hersketeknikk i politisk strid. Ironisk nok fører slikt til økt polarisering, dyrking av uvitenhet og naturligvis mer intoleranse.

Dette rammer i særlig grad (men ikke bare) den jødiske minoriteten. Folk som virkelig burde vite bedre fremmer skamløst feilaktige forestillinger om hva jødisk lære legger i "øye for øye" og "utvalgte folk" (for å ta to eksempler). Så utbredt er slike vrangforestillinger at ansvaret nå legges på jødene om å motbevise dem, altså at vi er "gode" og "akseptable" folk til tross for fordommer vi utsettes for.

Antagelig er situasjonen motsatt av hva kunnskapsministeren antar – lærerne har ikke fått kunnskapen som er nødvendig for å rette opp fundamentale forestillinger om jødedommen, langt mindre gi en god innføring i det.

Noe av problemet ligger i at Norge har veldig små faglige miljøer. Selv om det er mange som tror de kan det nødvendige om jødisk liv, historie og lære, kan jeg telle på én hånd dem som virkelig har det. Med mindre norske "eksperter" får bryne seg i møte med utenlandske miljøer (slik noen gjør), er det stor fare for at de blir forsterket.

Slik jeg ser det bør læreplanverket ha tre kunnskapsmål innenfor dette:

• Betydning av religiøse institusjoner, praksis, verdier og bekjennelse i utviklingen av vårt samfunn, og da hører det til generelle samfunnsfag.
• Fremvekst og utvikling av ulike livssynsretninger som gjør seg gjeldende i Norge og verden ellers. Det ville i så fall være et eget "religionshistorie" fag.
• Toleranse og kritisk tenkning som verktøy i møtet med mangfold i livssyn, tradisjoner, osv.

Det er det siste punktet som er min kjepphest – sikher (for eksempel) bør ikke vente på at sikhisme inngår i "kompetansemål" for religion før de skal ha livssynsfrihet. Likeledes skal folk møte jødisk lære med et åpent sinn og nysgjerrighet fremfor skråsikker uvitenhet. Det skjer ved at elever bygger og forsterker mental evne til ærlig intellektuell innsats og åpenhet for andre.

Jødedommen er obligatorisk for enhver som skal forstå vestlig (dvs vår) utvikling i historisk tid og religiøs geografi i samtiden. Men vi trenger en reform for å få til det tredje poenget, for det kommer ikke av at vi føler oss gode og påberoper oss kompetanse.