En polemikk mot medgjørlighet
Den som slår seg til ro med dialog får mye godt igjen for det, men det tjener ikke saken det kjempes for
Dette begynner med at jeg har berettigede forventninger. Jeg krever at vi i Norge lever opp til våre erklæringer om at vi har et "uenighetsfellesskap", at vi er et tolerant og åpent samfunn, at vi tar mangfold i vår favn og dyrker det, at minoriteter skal beskyttes, mennesekerettigheter vernes. Og så videre.
Og da holder det ikke med erklæringer.
Soldater i DDR gikk i hanemarsj med gjenbrukte Wehrmacht-uniformer og ropte "Nieder mit dem Faschismus!" Nord-Koreas offisielle navn er "Den demokratiske folkerepublikken Korea." Blant mange eksempler.
Det er lett å være selvgod så lenge ting går (tilsynelatende) bra. Verdier settes først på prøve når det koster noe å holde ved dem.
Jeg har de siste årene utviklet aversjon mot ordet "dialog". Ikke fordi jeg har noe i mot fenomenet dialog (jeg driver stadig med det) eller teknikken (å utveksle synspunkter og utforske uenighet ved å bygge på felles verdier), men fordi det altfor ofte brukes som en hersketeknikk som går ut på følgende:
De med makt tilbyr seg å lytte privat for å slippe å handle i det offentlige.
I norsk offentlig debatt finnes det nemlig et skille mellom hva som er akseptable og uakseptable debattspørsmål. Forsøker du å protestere mot et spørsmål som regnes som avklart og avsluttet blir du i beste fall sett på som en bakstreversk kuriositet og i verste fall som en reaksjonær drittsekk.
Det er flere mekanismer som forsterker dette.
For det første forsterkes egoer av dialog. Det føles nemlig godt å få positiv oppmerksomhet fra viktige personer, og det lindrer spesielt godt ved høy frustrasjon. Når humøret forbedres ved en samtale, føles det utakknemlig og umusikalsk å se på opplevelsen som en fiasko.
For det andre er det harde sosiale sanksjoner mot dem som ikke innretter seg, noe Henrik Ibsen påpekte for nesten 150 år siden men altfor få forstår gjelder dem også i dag.
For det tredje finansieres og støttes aktivisme etter bestemte regler som (egentlig) styres av sosiale normer. Organisasjoner med de "rette" parolene (for eksempel Antirasistisk Senter) får offentlig økonomisk støtte uavhengig av hva de faktisk utretter eller går inn for. Innlegg fra folk på "rett" side (for eksempel Bernt Hagtvedt og Odd Karsten Tveit) får inn sine kronikker i riksmedia og publisert sine bøker i store forlag uansett hvor etterrettelig innholdet er. "Eksperter" (for eksempel Hilde Henriksen Waage) tilkalles til å avgi "analyser" om nyhetssaker uansett faglig belegg for påstandene.
For det fjerde straffes "uakseptable" meninger hardt. I første omgang skjer det ved at meningsbæreren ignoreres og blir usynlig, i neste at han/hun forsøkes nedvurdert eller diskvalifisert, og så vanker det mistenkeliggjøring og utskjelling.
Denne straffeprosessen har som implisitt mål å få folk til å holde "uakseptable" meninger for seg selv og ellers innrette seg etter det akseptable. Tilbudet om dialog er ofte en vei ut av prosessen: hvis du roer deg ned etter å ha opplevd dialog, slipper du ytterligere ubehageligheter.
Jeg har en mistanke om at alt disse mekanismene er veldig effektive, i hovedsak fordi de er selvforsterkende. Man får makt i Norge ved å benytte seg godt av dem og derved unngå, eventuelt utsette, ubehagelig uenighet. Selv om det går utover folk som faktisk har berettigede eller viktige innvendinger, og særlig dem som ikke slår seg til ro med tilbudet om "dialog", som ikke vil være medgjørlige.
Dette er ikke bra for vår politiske kultur, demokratisk bærekraft eller samfunnsmessig resiliens. Jo mer et system isolerer seg fra ekstern feedback, jo større er sjansen for katastrofal kollaps.
(Et symptom på dette er fremveksten av alternative politiske miljøer. Noen av disse kan være positive alternativer ved at de utfordrer, utfyller og nyanserer grunnlaget for debatten, mens andre gir næring til polarisering og konspirasjonsteorier. Problemet er imidlertid at hva som fenger (får klikk, blir memer, går viralt) ikke henger så godt sammen med hvor oppbyggelig det faktisk er. Altfor ofte bedømmes en gruppe etter hva de står i opposisjon eller støtte til og ikke hva opposisjonen eller støtten bygger på.)
Noe av rotårsaken til problemene jeg påpeker her er at Norge er lite. Miljøene som forvalter makt er små og avhengig av sosiale bånd, det er begrenset plass og økonomi til mangfold, og opposisjon kan bli et ensomme og kostbare prosjekter.
Mitt umiddelbare anliggende er fremtiden for jødisk liv i Norge, hvor jeg mener at kravet om jødisk medgjørlighet både er urimelig og uholdbart.
Jødiske nordmenn er berettiget i å protestere, har grunnlag for å konfrontere unnfalne og uansvarlige makthavere, har krav på ordentlige tiltak (og ikke bare festtaler og paroler) og bør få plass i offentlig debatt.
Toneangivende personer i politiske, akademiske, redaksjonelle og andre miljøer skal holdes ansvarlige for at de forsømmer eller altfor ofte motarbeider dette, og det gjelder nå det store flertallet av dem. Jo mer indignerte de blir over at disse sakene tas opp, jo større er det åpenbare behovet for at de må skjerpe seg.
ובמקום שאין אנשים, השתדל להיות איש
Comments ()