Drev Odd Karsten Tveit plagiat i sin siste bok?

Du får lese om det først her – Tveits bok "I Mossads Blodspor" inneholder spor av at han ettergjør andres verk. Synes Kagge forlag at dette er helt greit?

Dette vil diskuteres i dagens podcastepisode med Henrik Beckheim, og vi jobber iherdig med å få inn en eller flere forfattere som materiale er hentet fra. Garanterer ikke noe, men det blir uansett interessant. Klokken 11 i dag fredag: peil dere inn via Facebook, youtube eller X

Fra en analytiker som av gode grunner ønske å forbli anonym (heretter omtalt som “A”) har jeg fått tilsendt en grundig gjennomgang av Tveits siste bok “I Mossads blodige fotspor” med 50 eksempler på at Tveit enten gjenbruker direkte eller forsyner seg fritt av andre forfatteres arbeid. Jeg vil anbefale alle å lese dokumentasjonen og gjerne sjekke og vurdere selv før de danner seg egen mening. En litt mer nøktern utgave er å finne på engelsk her i tilfelle noen kjenner til relevante forfattere og andre kilder som kan blitt (mis) brukt.

Det kommer frem at Tveits bok inneholder en rekke avsnitt som synes å være hentet fra andres bøker uten at kilden kommer frem. En av bøkene som Tveit ser ut til å ha benyttet ofte men ikke en gang nevnt er Ram Oren og Moti Kfir: Sylvia Rafael/ The life and death of a Mossad spy (1984), men også fra bøker han omtaler har han forsynt seg av stoff, vendinger og detaljer uten å angi kilde.

“A” har forsikret meg at dette er bare ett sett eksempler. Det kommer flere sett i nær fremtid, så følg med.

For ordens skyld: Plagiat defineres i Store Norske Leksikon som “å ettergjøre andres verk på en utilbørlig måte og utgi dette som sitt eget. Plagiat er ikke et rettslig begrep og brukes ikke i åndsverkloven, derimot er det et sentralt begrep innen forskningsetisk språkbruk.” (Fagredaktør er Olav Torvund, etter min erfaring en etterrettelig faglig kilde).

I seriøse journalistiske og faglitterære kretser regnes selv (relativt) små forseelser som alvorlige, for eksempel hvis man oversetter flere setninger fra andre og utgir det som eget (selv og kanskje særlig med omskrivninger for å kamuflere det). Arbeidsuhell kan forekomme, men et mønster med slik uetisk fremferd er helt uakseptabelt. 50 eksempler (i første omgang) er ganske så overveldende.

En større avis måtte for en tid siden gå gjennom en stor mengde saker en journalist hadde skrevet og trekke mange fra publikasjon som resultat av at plagiat ble påvist i én av journalistens saker.

Ettersom Tveit oppgir å ha snakket med primærkilder (altså øyenvitner til hendelser han omtaler) og benytter seg av forfattere som har gjor det samme, er det spesielt viktig å skille mellom hvilke data ulike forfattere har innhøstet. Dette er avgjørende når primærkildene er anonyme eller er døde, som Annæus Schjødt (som døde i 2014 og ikke kan korrigere sitater som tilskreves ham). Annenhåndsinformasjon kan tross alt ikke vurderes på samme måte som intervjuer med øyenvitner eller aktører.

Dette er i første omgang en sak for Kagge, et velrenommert forlag som har utgitt mange av Tveits tidligere bøker. Jeg kan vanskelig forestille meg at de vil sette sitt merkevare i fare over én forfatters arbeidsmåte. Jeg mener at også Tveits tidligere utgivelser bør undersøkes for lignende forhold.

Min forventning er forøvrig at denne saken kommer til å ignoreres eller bortforklares. Jeg kommer til å gjøre Kagge forlag oppmerksom på saken så snart dette nyhetsbrevet slippes, og jeg håper de tar seg tid til å undersøke saken. Det bør de ha tid til, for jeg har fått vite at “A” har brukt flere måneder på det arbeidet som presenteres her. Men vi bør høre fra dem tidlig neste uke, synes jeg.

I akademisk sammenheng er det svært strenge kriterier for plagiat: for eksempel definerer universitetet det i Oxford slik “Presenting work or ideas from another source as your own, with or without consent of the original author, by incorporating it into your work without full acknowledgement” og presiserer at dette gjelder både publisert og upublisert materiale.

Plagiat er ikke det samme som opphavsrett, hvor det siste kan gi grunnlag for sivilt søksmål med erstatnings- og makuleringskrav. Antagelig gjelder også en publiseringsavtale mellom Tveit og Kagge som forutsetter at det hele er gått redelig for seg.