Verdens mest nødvendige nasjonalstat

Først publisert av Morten Lilleøren på hans Facebookside og gjengitt her med hans tillatelse

Gårsdagens henrettelser av jøder i Australia demonstrerer nok en gang i klarskrift at Israel er verdens ikke bare mest omstridte, men også mest nødvendige nasjonalstat. Det må være et av samtidas mest paradoksale fenomener at akkurat denne nasjonalstaten er så omstridt: Kan vi ikke fatte at jøder er vergeløse alle andre steder på kloden enn i sin egen stat? Nå er de for så vidt også utsatte der, men da er det muligheten til selvforsvar som gjelder for dem, ikke som i andre stater at de er forsvarsløse slaktoffer.

Nå har islam siden 622 vært en kilde til enten jødehat eller jødeforakt. Så lenge jøder lot seg fornedre, innebar dette en form for sameksistens. Fra det øyeblikket det ble krevd likestilling, har jøder vært mer eller mindre fritt vilt.

Nå skal det sies at muslimer også har behandlet kristne som dhimmier, og da disse i sin tid krevde likestilling, ble de (også) utsatte for folkemord: Noen millioner armenere, assyrere og grekere ble tatt av dage i perioden 1894-1924. Enda flere ble fordrevet. En hel sivilisasjon forsvant. Deretter var det jødenes tur: I dag er det ikke jøder igjen i den muslimske verden. (Mangfoldige millioner kristne er også ‘forsvunnet’).

Forskjellen på kristne og jøder er derfor at jødene også har vært fritt vilt for kristne i alle fall i ett årtusen. Det toppet seg med holocaust, men så seint som i 1967 ble Polen ‘renset’ for jøder. Og i krigsårene var det vel bare sovjeterne, danskene og svenskene i kontinental-Europa som kunne se seg selv i speilet etterpå når status for jødene skulle foretas.

De har foreløpig hatt et fristed i USA og Canada. Men sporene fra Europa kan skremme fanden på flatmark: Disse landene er i all hovedsak barn av europeisk kultur.

Noe av motviljen som fins i Vesten skyldes at vi ikke har sett oss selv grundig nok i speilet: Det ER noe der, en flekk som ikke går av i vask. Jeg har generalisert det til at jøder alltid blir ‘de andre’ - de som havner på utsida av den gjensidige altruismen som flokkdyret menneske orienterer seg etter. Der endte de i forhold til keiserkultusen, der endte de som kristusmordere, der endte de som ‘ondt blod’ (Hitler) – og der har de i 1400 år vært som profetfornektere og -fornærmere (Islam). Og helvete er ‘de andre’ (med en vri på Sartre).

Etter 1945 har det tross alt vært en form for ‘vaksinering’ i vestlig kultur. Men samtidig har migrasjonen ført med seg en haug jødeforaktere fra islamsk tradisjon: De har ikke vært vaksinert - annet enn mot holocaust som historisk fenomen: Det formelig yrer av holocaustfornektere i den muslimske verden. Immigrasjonen har hatt en rekke bieffekter - synagogeangrep (se Arfan Bhatti m.fl. (dødelig utfall i så måte blant annet i København), angrep på jødiske skoler, matbutikker, museer - se Nina Hjerpset-Østlies innlegg om samme sak. Hun har vinklet sin oversikt etter Sydney-angrepet fra en annen – og like relevant side.

Jeg vil spesielt nevne "skiensmannen" Walid Abdulrahman Abou Zayed, en norsk-palestiner arrestert i Skien i 2020 og utlevert til Frankrike, mistenkt for å ha deltatt i terrorangrepet mot restauranten Chez Jo Goldenberg i Paris 9. august 1982, der seks personer ble drept og 22 skadet. Eller man har rett og slett kastet en gammel jødisk dame ut fra et vindu eller en veranda. Vesten har importert dette beistet på nytt.

Jeg nevnte at det har vært en vaksine i vestlig kultur etter holocaust. Men jødehatviruset muterte etter 7. oktober 2023:

Da ble det igjen ropt ‘ingen sionister i våre gater’. Det nye buzz-ordet for dette hamskiftende beistet er anti-sionisme: Jeg har selv opplevd at folk forsvarer seg med

1. at de er anti-sionister, og

2. at de ikke anser seg for å ha en følelsesmessig antipati mot jøder – de er bare mot israelere.

Dessuten

3. De er for en sekulær fellesstat med både jøder og arabere (nå eksisterer for så vidt denne fellesstaten i form av dagens Israel, men det er ikke akkurat det som er svaret på deres utopi). For det er en utopi, en sekulær synkretistisk utopi, som er like sannsynlig som at vi vil få 72 jomfruer i det hinsidige, oppleve Kristus tilbakekomst med basuner eller bli gjenfødt som den neste Vera Lynn.

Det har blitt stuereint å omtale Israel som apartheidstat, krigen som folkemord og ‘from the river to the sea’ er både slagord og kart-emblem for Palestinakomiteen. Vi er der: Beistet har nå blitt et venstresidefenomen: Anti-rasisme er et orwellsk nytaleord.Det disse ‘gjenfødte’ ikke har fått med seg, er uttrykkene ‘without malice’ og ondskapens banalitet: Det er intet nytt i deres antipati mot jødene: Akkurat det de (ikke) føler, er tidligere påpekt av blant annet Hannah Arendt under rettssaken mot Eichmann i 1961. Det som er så forstemmende, er at det er så mange rimelig oppegående som har falt ned i denne svovelpølen uten å ense sine omgivelser.

Selv etter at Støre og Barth Eide forsøkte å få komme på besøk til Israel, men ble avvist, førte ikke dette til noen form for selvinnsikt hos dem. Ikke en gang tilløp til noe slikt: Allerede da kongen fra samme hold ble nektet å sende kondolansetelegram etter massakrene 7.oktober 2023, burde det blitt ramaskrik her til lands. Det skjedde ikke.

Iblant kan vi kjenne lusa på gangen. Og den er her. I Norge. Og i Sydney, Australia. Det er nå for seint å komme med forferdelse i blikket: Vi høster som vi sår.

Og jeg vil gjenta åpningspoenget mitt: Det er kanskje det største politiske paradokset i vår samtid at det ikke er større forståelse for at jødene trenger en egen nasjonalstat – et sted der de selv er herre i eget hus. Etter holocaust (og Khaybar) har det vært klart at det er eneste forsvarlige løsning på ‘det jødiske spørsmål’. Eller kanskje det ikke er et paradoks: Prosessen har kanskje allerede kommet så langt at det igjen er akseptabelt å motarbeide dem i ett og alt?! Without malice?!...