Veien til Bondi Beach 2025
Alle de som nå forskrekkes over massakren av jøder i Australia bør sette seg inn i norske fenomen som peker i samme retning.
Denne ble først publisert av Yaniv Cohen på hans Facebookside og gjengis her med hans tillatelse.
Før en person skyter en annen bare fordi hun eller han er født jødisk og prøver å feire sin tro, har det allerede skjedd mye.
Det starter med å gjøre Davidsstjernen om til et hakekors, et blodsymbol, djevelhorn, eller å sette den i sammenheng med ord som «ondskap» eller «nazist». Dette er ikke legitim kritikk av Israel, det er dehumanisering. Det fortsetter når jøder over hele verden blir holdt ansvarlige for handlingene til den israelske regjeringen, noe ingen andre minoriteter forventes å bære. Det forsterkes når jøder får høre at frykten deres er overdrevet, manipulerende, eller at de «spiller offer», samtidig som synagoger, skoler og jødiske arrangementer trenger væpnet beskyttelse.
Det betyr i praksis å ignorere hvordan jøder også i Norge faktisk har det. Det blir høyere når slagord som «globaliser intifadaen» ropes uten forståelse for deres betydning i Midtøsten og deres voldelige historie, og når symboler knyttet til terror, som den røde trekanten, bæres i nærheten av jødiske skoler eller ved jødiske arrangementer. Det normaliseres når jødiske dødsfall kontekstualiseres, bagatelliseres eller rettferdiggjøres, når jødisk sorg blir betvilt, demonstrert mot, aktivt visket ut og delegitimert, og når ofrene fra 7. oktober behandles som et problem for andres politiske narrativ.
Det hardner til når jøder må erklære den «riktige» politiske posisjonen offentlig for å bli akseptert, når jøder deles inn i «gode» og «dårlige», og når jødiske venner unngås eller ikke inviteres fordi deres tilstedeværelse anses som provoserende. Det blir hverdagslig når vitser om jødiske penger, makt, innflytelse eller mediekontroll avfeies som humor eller satire.
Vold starter ikke med våpen. Det starter når hat normaliseres, når frykt avvises, og når en minoritet gradvis fratas retten til å eksistere trygt, synlig og menneskelig i det offentlige rom.
Alt jeg har skrevet her, har jeg selv vært vitne til her i Norge. Blant utdannede mennesker. Blant kunstnere. Blant politikere. Blant kolleger og venner. I media. Mange jødiske nordmenn, meg selv inkludert, føler at vi for lengst har passert punktet der vi kan si: «Dette kunne aldri skjedd her.»
Jeg tror mange velger å overse disse varselsignalene fordi de frykter at det å navngi antisemittisme vil bli tolket som å undergrave støtten til palestinerne, selv om disse to ikke står i motsetning til hverandre. Nettopp derfor er dette innlegget ikke en oppfordring til å slutte å støtte palestinerne, men en oppfordring til å gjøre det med sosialt ansvar. Å støtte uten å importere konflikten inn i våre gater, våre skoler og våre kulturrom. Å støtte uten å gjøre andre norske minoriteter til mål. For jøders sikkerhet i Norge, slik som sikkerheten til alle minoriteter avhenger av hvordan vi alle velger våre ord, symboler og handlinger i dag.
(Stedet for feiringen av Hanukkah i Oslo er hemmelig, det viser hvor alvorlig situasjonen for norske jøder er)