Statistikk og antisemittiske hatytringer

Innlegget ble opprinnelig publisert på LinkedIn.

VG har et intervju med Leif Knutsen og Zhira Beck i anledning Hannuka som er godt, og vel verdt å få med seg i sin helhet. Jeg bet meg merke i dette avsnittet:

Fra 2012 til 2022 var antisemittismen i den norske befolkningen synkende. Det viser holdningsundersøkelser gjennomført av HL-senteret.

Etter angrepet på Israel 7. oktober og den påfølgende krigen i Gaza, snudde det.

Da så forskerne at antisemittiske holdninger i den norske befolkningen begynte å øke igjen.

Det viser også politiets statistikk. Antall anmeldte tilfeller av antisemittisme doblet seg i 2023. Antallet sank noe i 2024.

Jeg har noen kommentarer til dette. Det er verd å merke seg at doblingen i 2023 ikke fant sted gjennom året, men i månedene etter 7. oktober. Deretter sank den igjen i 2024. Det er ganske oppsiktsvekkende, og her savner jeg at journalisten følger opp med det åpenbare spørsmålet: Hvorfor det?

Den åpenbare hypotesen er at det sank fordi antallet antisemittiske hendelser sank. Basert på egen erfaring, på samtaler med andre jøder, og ikke minst basert på funnene HL-senteret rapporterer om når det gjelder antisemittiske holdninger i befolkningen er det ingenting som tyder på at den hypotesen stemmer - snarere tvert om; vi opplevde flere antisemittiske hendelser i 2024 enn i 2023. Det må bety at hendelsene ikke anmeldes - og det støttes også av samtaler med andre jøder.

Hvorfor ikke det? For min egen del, har jeg ganske enkelt gitt opp å anmelde. Det har litt med egen erfaring å gjøre, og litt med historikk å gjøre. Egen erfaring først:

Jeg har anmeldt antisemittisk hets to ganger. Den første gangen ble anmeldelsen aldri registrert. Hva som skjedde med den vet jeg ikke, men det fremstår som sannsynlig at den ganske enkelt ble kastet i søpla. Den andre ble henlagt som "intet straffbart forhold". Det dreier seg i begge tilfeller om ytringer av samme type som, når de rettes mot muslimer, både påtales og straffes. Men altså ikke når det gjelder jøder.

De siste to årene har jeg har vært tilstede ved en rekke markeringer knyttet til jødedom og/eller Israel. Hver eneste gang har det vært med et betydelig sikkerhetsoppbud, og de fleste gangene har det vært motdemonstranter tilstede. Motdemonstrantene har ropt åpenlyst antisemittiske - ikke anti-israelske - slagord. Det har de fått gjøre mer eller mindre uforstyrret, og uten at politiet har agert mot dem hverken når det skjer eller i ettertid.

Hva med historikken, da?

Norske domstoler baserer seg på tolkning av forskjellige rettskilder. Utover det som faktisk bevises i retten, tolker man bevisene i lys av lover og forskrifter (inkludert forarbeider) og ikke minst hvordan lignende saker tidligere har blitt avgjort. Dommer i lignende saker danner presedens, og kan få føringer for hvordan man skal dømme i saken som føres. Samtidig er det viktig å forstå - og huske på - at dommer fra Høyesterett.

Når det gjelder hatefulle ytringer generelt - og antisemittiske ytringer spesielt - er dommen domstolene henviser til den såkalte Boot boys-dommen. Dommen - som ble avsagt under dissens 11-6 - var kontroversiell da den ble avsagt. Hvor kontroversiell var den spør du kanskje? Den var så kontroversiell at FN ba Norge om å skjerpe rasismelovgivningen.

Lovgivningen ble skjerpet, men det hjalp ganske enkelt ikke. Da DNM i 2018 hang opp et banner med hakekors og teksten "Vi er tilbake" ved Arkivet i Kristiansand ble de anmeldt, og domfelt i tingretten. Lagmannsretten ville det annerledes, og frifant dem - blant annet med henvisning til nettopp Boot boys-dommen.

Et tredje eksempel er hendelsen da rapperen Kaveh under en konsert i Stensparken sa følgende:

«Er det noen muslimer her? Eid mubarak til dere.

Er det noen kristne her?

Er det noen jøder her? (Pause)

Føkk jøder (pause)

Neida, bare kødda.»

Dette ble anmeldt. Anmeldelsen ble henlagt av statsadvokaten som innenfor ytringsfriheten. Henleggelsen ble påklaget, og gikk etterhvert til Riksadvokaten for beslutning. Der var beslutningen igjen henleggelse. Begrunnelsen er etter mitt syn talende:

Det retter seg tilsynelatende mot jøder, men kan også sies å ha staten Israel og misnøye med den politikk som der føres som adressat.

Det som er oppsiktsvekkende her er at Riksadvokaten tilsynelatende ikke mente dette var innenfor ytringsfrihetens grenser - for hadde han ment det, kan vi gå ut fra at han hadde sagt det. Men nei, det handler ikke om hva som er innenfor ytringsfrihetens grenser - det tolkes som en ytring rettet ikke mot jøder - men mot staten Israel. Nasjonalstater har ikke samme vern mot hatefulle ytringer, og slik kommer man seg rundt ytringsfrihetsspørsmålet.

Mitt svar på spørsmålet "hvorfor gikk antallet anmeldelser av antisemittisme ned i 2024 ned" blir derfor at jøder opplever å ikke ha samme rettsvern som andre nordmenn. Det burde politiet, påtalemyndigheten, og domstolene ta inn over seg.