Skrikene før stillheten

Av Anne Cathrine Owe, først publisert i nynorsk utgave hos Dag og Tid (papir), publiseres her med forfatterens tillatelse

‘Skrikene før stillheten’ (Screams Before Silence) er en dokumentarfilm [tilgjengelig på Youtube] om den seksuelle volden begått av Hamas 7. oktober 2023. Nettopp stillhet, eller taushet, rundt temaet har vært mest talende siden. Bortsett fra noen tilløp til å tone ned de rystende hendelsene, utfra forståelsen av at ‘sånt skjer i alle kriger’, og for ikke å ‘dehumanisere palestinere’. Eller for å ‘nyansere’ narrativet. Eksempler fins i Dagsavisen, Agenda Magasin og Faktisk.no. Vår kollektive respons ser ut til å være ønsket om å se en annen vei.

På den andre siden fins det forsøk på å bringe kritisk oppmerksomhet om dette aspektet ved massakren, i Vårt Land, Dagen og Miff.no. Men det har i liten grad nådd den brede offentligheten. Og NRKs dekning er svært sparsom.

Kvinneperspektivet?

Særlig forstyrrende er stillheten fra feminister. Hvor ble det av kjønnsperspektivet i møte med grotesk vold mot sovende eller dansende kvinner begått av jihadister på Captagon og deres hjelpere. Hvor er solidariteten med ofrene? Seksuell vold i krig og konflikt er ellers et tema som angår kvinnesaken. Men det ble tidlig strid om omfanget av handlingene, delvis fordi mange av kvinnene var tilintetgjort eller for traumatiserte til å stå fram. Wikipedia kan vise til en omfattende debatt om kilder. Det springende punktet er visst hvorvidt det var planmessig utført, eller ikke. Hvis det ikke kan bevises at alt var planlagt på forhånd, er det ikke interessant å snakke om?

 Nå, to år etter massakren, er det grunn til å spørre hvordan denne unnlatelsen har fått passere? I lys av all informasjonen og vitnesbyrdene som er kommet til.

 Jeg vet, sannheten er krigens første offer. Og midt i kulturkampen slåss vi ikke lenger om meninger, men om fakta. Din sannhet, og min. En grusom, uutholdelig brutal krig har rast siden, med ufattelige menneskelige lidelser. Det gjør at 7. oktober er kommet i skyggen. Kanskje.

 Rapporten vi ikke snakker om

Eller vi vil ikke se. Dina-prosjektet (The Dinah Project) fra juli 2025 er en unik sammenstilling av alle tilgjengelige ressurser som dokumenterer de uhyrlige og fornedrende seksuelle handlingene mot kvinner, jenter og noen menn. Den konkluderer med at seksuell vold ble brukt som taktisk våpen, som del av en utslettelsesstrategi med mål om å terrorisere og dehumanisere israelske samfunn. Den som orker utsette seg for inngående beskrivelser og vitnesbyrd i dette omfattende materialet kan vurdere kildene selv, uavhengig av den politiserte diskursen.

 Da #metoo 2017- () raste over avisspaltene var slagordet ‘tro alle kvinner’ (Believe Women). Kraften i budskapet gjorde bevis overflødig og enhver subjektiv fortelling om krenkelse til gyldig sannhet. Å stille kritiske spørsmål var et fundamentalt svik. Men de israelske kvinnene har vi ikke villet høre eller snakke om, til tross for overveldende dokumentasjon fra deres egne drapsmenn og torturister, filmet med GoPro kameraer og lagt ut på nettet. ‘Bearing Witness’ er en 47 minutters makaber presentasjon av grafisk innhold som vises for journalister i lukkede fora, men ikke i offentligheten – av hensyn til ofrene og den allmenne psykiske helse.

Men det holder visst ikke å se skamferte lik, nakne og ødelagte kropper og knuste bekken. Vi må se selve akten i nærbilde hvis vi skal tro at voldtekt og seksuelt barbari faktisk fant sted. Plutselig gjelder det skyhøye krav til konkret bevisførsel og en umulig standard for etisk dokumentasjon (kjønnsdeler i bevegelse)?

7. oktober-fornektelse

Ellers risikerer vi å kjøpe såkalt jødisk krigspropaganda. Den gamle konspirasjonsteorien klinger med fortsatt – ‘Om jødene og deres løgner’. Brendan O’Neill i After the Pogrom har pekt på dette paradokset: at historiens kanskje mest dokumenterte overgrep i sanntid er kommet i vanry under mistanke fra aktivistklassen om at kvinnene dreier sannheten for å sverte fienden. Samtidig som det hevdes at voldtekt umulig har kunnet skje fordi det bryter med islam. Som om militante jihadister setter grensen ved jødiske kvinnekropper. Har vi gått fra å tro alle kvinner til å tro på Hamas?

Det er ikke bare de israelske kvinnene som er blitt mistrodd siden 7. oktober. O’Neill viser hvordan fornektelsen ikke bare handler om voldtekt. Mange avviser også massakrens status som pogrom, så vel som nasjonens totale legitimitet. Denne typen oktober-fornektelse synes å hvile i en større og dypere mistanke om at jødene systematisk overdriver sin lidelse for å bruke den som våpen til politiske formål – det vi forbinder med klassisk holocaustfornektelse.

For den som ønsker å se med åpne øyne kan Dina-prosjektet leses sammen med APPG-rapporten (7 October Parliamentary Comission Report) som tar for seg hele bredden av hendelser 7. og 8. oktober på et evidensbasert grunnlag. Men for den som har bestemt seg for at ingen sionist (jøde) kan ha offerstatus i en postkolonial verden, vil trolig ingen evidens noensinne være tilstrekkelig.