Puster vi fortsatt?

Anonym bidragsyter, først publisert i Aftenposten 2024-08-02. Gjengitt med forfatterens tillatelse, hvis identitet jeg kjenner.

Jeg var ti år første gang noen sa at jeg lignet Anne Frank. Siden har krig alltid overveldet meg.

Jeg har unngått og skjermet meg så godt som mulig fra andre verdenskrig og krigen i Ukraina. Og til tross for røtter i Midtøsten har jeg unngått Israel-Palestina-konflikten. Kunnskapsløshet har vært et alibi for å unngå å ta standpunkt, en beskyttelse mot aggresjon og fordømmelse.

Jeg har ikke sett sammenhengen mellom andre verdenskrig og opprettelsen av Israel. Ikke sett de dype røttene av hat. Det har vært min beskyttelse.

Vet mer, men forstår mindre

Nå vet jeg mer og forstår mindre. Jeg ser ingen løsning på konflikten. Jeg klamrer meg til troen på det gode i mennesket. Og troen på at alle har rett.

Etter Hamas-angrepene 7. oktober, og krigen som har rast siden, har mitt forsvar raknet. Det jeg skulle beskytte meg mot, er nært, og jeg svarer ikke når min gode venn ser meg i øynene og sier: «Dere jøder og ideen om at dere er Guds utvalgte folk. Ikke rart dere er mislikt.»

Jeg spiser lunsj med kolleger. De er evidensbaserte. Jeg lytter til deres rasjonelle fordømmelse, og jeg sier ingenting. For hvis jeg sier noe, blir jeg en som er enig i drap av uskyldige. Da blir jeg en som forsvarer drap av barn.

Jeg oppsøker fellesskap og blir møtt av venner med designer-kefije rundt halsen. De støtter dem som roper «ingen sionister i våre gater»! før de melder seg på kurs i kabbala-mystikk og ivrig diskuterer Sigmund Freud, Viktor Frankl, Susan Sontag, Philip Roth, Wilhelm Reich, Coen-brødrene og Woody Allen. Jeg står nummen tilbake. For som de fleste jøder, også disse, er jeg takknemlig for Israels eksistens.

Jeg går i middagsselskap: «Så du er fra Israel? Da skal vi i hvert fall ikke snakke politikk i kveld.»

Og jeg svarer med et smil. Lar dem anta det de antar. Og forresten: Hvordan kan noen, noen gang, forsvare drap av barn?

Ting du kanskje ikke visste

Men det jeg har lyst til å spørre, er:

Visste du at den jødiske staten ble opprettet fordi europeiske nasjonalstater ikke kunne akseptere jøder som fullverdige borgere?

At Israel var hatet av sine naboer allerede før unnfangelsen? På 1920-tallet måtte jødene etablere eget forsvarssystem mot arabere som ville ha dem ut.

Visste du at Amin al-Husseini, stormufti av Jerusalem, den mest innflytelsesrike palestinske politikeren på 1930- og 1940-tallet, var nazist og samarbeidet med Hitler under krigen?

At Israel ble angrepet av omkringliggende naboland i samme stund som det ble etablert? At Israels befolkning i 1948 besto av 716.000 jøder?

At jødiske innflyttere til Israel var flyktninger og holocaustoverlevende? Flere ble samlet på Kypros i interneringsleirer. At hæren som sloss for retten til eksistens i 1948, i stor grad besto av overlevende etter holocaust?

Og etterpå: At grensene mot nabolandene ble stengt på alle kanter? At Suezkanalen ble stengt? At de omkringliggende landene boikottet Israel? At det fremdeles er 28 FN-land som ikke anerkjenner Israel som stat?

Visste du at 850.000 jøder flyktet fra de muslimske landene i perioden fra 1950 til 1970-tallet? Noen ble fordrevet, andre ble truet eller utsatt for vold. Min fars familie var blant dem. De flyktet fra hjemlandet, om natten, etter at slekten hadde bodd der i århundrer.

Visste du at det knapt finnes jøder igjen i de arabiske statene? Det er ingen igjen i Syria, Libya eller Yemen og nesten ingen igjen i Egypt, Irak eller Algerie.

Hvordan kriger man riktig?

Vi vet hvordan Utøya påvirket oss i Norge. Med det som perspektiv: Kan du forstå slagkraften i angrepet den 7. oktober?

For meg vekker denne konteksten sterke følelser. Andre ser kun en fortelling om bosetterkolonialisme, okkupasjon og apartheid. Når historiene våre ikke berører hverandre, ender vi opp i ulike verdener. Det er skremmende.

Selvsagt har Israel gjort, og gjør, feil. Hvordan kriger man riktig? For all krig er et onde.

Jeg tenker på mine barn

Jeg tenker på frykt. For mine barn og for meg selv. Å bli hatet på grunn av sitt DNA. Jeg tenker på mitt barn som ikke har fortalt kjæresten om sin bakgrunn. Mitt andre barn som ble hele skolens jøde og nå lider av posttraumatisk stresslidelse etter årevis med mobbing.

Hvordan jeg krymper meg når min mor snakker høylytt på hebraisk. Hvordan jeg skjulte stjernen jeg gikk med rundt halsen, helt til jeg en dag tok den av. At jeg tidligere sa: Jeg er israeler, for å unngå å si jøde. Nå er jeg jødisk, for å unngå koblingen til Israel.

Jeg tenker på følelsen da venner delte innlegg 9. oktober om et fritt Palestina - før Israels svar på angrepet. Følelsen da jeg, på sosiale medier, leste om hvordan bestialiteten, voldtektene og torturen av barn, eldre, menn og kvinner ble beskrevet som en forventet og fortjent frihetskamp.

Er jeg urimelig hvis tanker om hvem vi blir redusert til når vi lever så polarisert, gjør meg redd? Og jeg lurer på: Kunne jeg stolt på deg om vi levde under andre verdenskrig?

Krigens følgesvenn

Dehumanisering er krigens følgesvenn. Den må ikke finne sted i Norge. Ikke overfor palestinske barn. Ikke overfor jødiske ofre.

Jeg tenker på stolthet. Mine jødiske forbilder: forfattere, kunstnere og musikere. Jeg lengter etter jødisk fellesskap og identitet. Er ikke dette viktig for alle: å forstå oss selv i lys av identitet? Jeg skriver fordi jeg er jøde. Jeg skaper fordi jeg er jøde.

Jeg tenker på min fars hardhet og styrke. Offiser og fallskjermjeger. Han kjempet i to kriger. Jeg skammet meg. Unnskyldte ham. Forsto ikke hvor han kom fra: et uønsket folk i et uønsket land.

Jeg spurte aldri: «Hva gjorde det med deg? Hvor redd var du?» Jeg spurte kun: «Har du drept?» Og jeg tror han hørte den fordømmende tonen.

Familien min, som ble forvist fra Israel, vandret fra land til land. Bosatte seg. Ble revet opp igjen. Til de atter endte i Israel. Jeg tenker på ord, for ord er mektige, og hvordan ordet diaspora har en spesiell betydning for jøder. I dag brukes det av alle som ikke lenger bor i hjemlandet.

Er blitt politisk hjemløs

Jeg ser et Europa der høyreekstremisme vokser frem igjen. Jeg hører ordene «from the river to the sea». Ser aggresjon fra venstresiden. Utkastelsen av jødiske kvinner fra årets 8. mars-tog. Selv er jeg blitt politisk hjemløs.

Jeg tenker på fars sterke hender og at hans villighet til brutalitet kunne beskyttet meg om det trengtes.

Og jeg insisterer på at «whataboutism» er relevant. Det er ikke mangel på grusomme og komplekse kriger, hverken i Midtøsten eller andre deler av verden, som ikke vekker engasjement.

Og akkurat nå er det en kløft mellom meg og Norge som jeg ikke klarer å overstige.

Det jeg ønsker, er fred. Det jeg ønsker, er erkjennelse av sorgen og lidelsene på begge sider. At norske medier tar ansvar for sitt bidrag til min utrygghet. Jeg tror ikke det skjer. Like fullt fortsetter jeg å tro på det gode i mennesker.

Kan jeg puste ut?