Om sionisme - historie og dagens debatt

Denne ble også publisert i tidsskriftet Hatikva (04 2025)

Helt siden termen “sionisme” (evt “zionisme”) ble lansert på slutten av 1800-tallet, har tilhengerne av bevegelsen vært konsekvente i deres formål og målsetninger. Like konsekvent har bevegelsens fiender vært med å omdefinere hva termen betyr. I det følgende er en kort innføring i bakgrunnen for og historien til denne politiske bevegelsen, samt en oversikt over innvendinger mot den.

Men først om uttale og stavemåte

På hebraisk såvel som yiddish skrives og uttales Sion ufravikelig med en [ts] lyd, altså צִיּוֹן) . Via greske (Septuaginta) og latinske (Vulgata) oversettelser av bibelske skrifter ble stedsnavnet transkribert med latinske bokstaver enten som “Sion” (som på norsk) eller (fra 1611 på engelsk) “Zion” med stemt S-lyd. På tysk gjeninnførte Luther i 1522 “ts”’ lyden på tysk ved å skrive “Zion”. Det er nå bare tysk og semittiske språk som uttaler ordet i samsvar med det opprinnelige hebraiske.

 Hvordan man staver og uttaler sionisme/zionisme/tsionisme er derfor avhengig av om vi retter oss etter norsk stave- og uttale og bruker “s” eller om vi frigjør oss selv litt fra disse omveiene og staver og uttaler det enten “zionisme” etter tysk mønster eller tar det helt ut og skriver “tsionisme” for å være helt tydelige. Heretter i denne saken vil det bli “sion”.

 Eksil i jødisk historie og lære

 Ønsket om at det jødiske folket kun kunne realisere seg selv og sin oppgave i Eretz Israel (“landet Israel”) er å finne i bibelske skrifter om våre tidligste forfedre. Abraham og Sarah, Isak og Rebecca, og Jacob og hans koner og friller hørte hjemme i Eretz Israel, og opphold utenfor var å regne som eksil. Det hebraiske ordet som går igjen i de bibelske skriftene før tempelet først ble bygget er verbet לָגוּר (“lagur”), som betyr “å reise ut midlertidig” (og er beslektet med “ger”, som i “fremmed”) og kan dermed forstås som “å gjøre fremmed av seg”.

 Lengselen etter å bestemme over egne liv og ikke minst egen gudsdyrkelse er underforstått i hele Torah og videreføres i resten av Tanakh som politisk historie i Eretz Israel. Ord beslektet med “galut” (גָּלוּת) kommer til anvendelse om Det babylonske fangenskap og da om ufrivillig eksil, men da i ulike verbformer. I senere rabbiniske skrifter beskrives “galut” som en ufrivillig eksiltilværelse, både fysisk (fra Eretz Israel) og i overført betydning (for eksempel Pirkei Avot 1:11).

 Da de aller fleste jødene ble fordrevet fra Judea i år 70 og år 135 etterlot de seg overveldende arkeologiske beviser på tilknytningen til landet, og de tok med seg språk, skikker, liturgi og annet som forsterket denne tilknytningen og lengselen etter å vende tilbake.

 Hvorfor det ikke lot seg gjøre før sionismen oppsto som politisk bevegelse henger sammen med at konseptene vi kjenner som “nasjonalstat” og “religion” oppsto først i nyere tid. For å forklare nærmere:

 Nasjonalstatenes opprinnelse

 Til tross for at kongedømmene i Israel og Judah bygget på opprettelsen av en israelittisk og jødisk nasjon, er konseptet “nasjonalstat” av mye nyere dato. Makt var i årtusener den eneste avgjørende faktoren for kontroll over landområder og menneskene som bodde. Det var først ved freden i Westfalen (1648) at landegrenser ble formaliserte gjennom traktater. I opplysningstiden gjennom hele 1700-tallet ble tanken om en stat legitimert av sine borgere lansert og diskutert men ikke uten videre akseptert. Nasjonalstaten i dagens form (en statsdannelse av og for en identifiserbar nasjon) begynte å få fotfeste i Europa på begynnelsen av 1800-tallet, og det er fremdeles ikke sikkert hvor holdbar den er.

 Selv om jøder som folk lett kunne defineres etter dagens forståelse av en nasjon de siste 2500 årene (eller lengre), så var håpet om en jødisk nasjonalstat bokstavelig talt utenkelig frem til 1800-tallet. Da andre nasjoner ble definerte i opplysningstiden, svarte den jødiske opplysningsbevegelsen – haskalah – med tanken om en jødisk nasjon.

 Utøvelse av gudsdyrkelse

 Etter alt å dømme var det i antikken helt vanlig at hvert folkeslag/stamme hadde sitt eget system for gudsdyrkelse. I bibelske skrifter leser vi at en monoteistisk pakt oppsto først i Abraham og Sarahs slekt (mishpachah) gjennom patriarkene og matriarkene og gikk i arv til stammer (shevet og matteh) under ett folk (am) under utfarten fra Egypt og ble realisert i en nasjon (goy) og kongedømme (mamlacha) hjemme i Eretz Israel. Store deler av Tanakh er følgelig viet til det kollektive ansvaret for å utøve og bevare jødisk gudsdyrkelse i samsvar med pakten.

 Vår forståelse av “religion” kom imidlertid langt senere. Mens antikkens keisere i varierende grad tillot ulike former for gudsdyrkelse så lenge de ikke truet maktstrukturen, ble prinsippet om cuius regio, eius religio (“Den som regjerer, hans religion”) i praksis totalitær da universalistisk tro (kristendommen og islam) ble tatt opp av herskerne (Knippenberg, 2006). Jøder og andre som utøvde “dissens” fra det herskeren bestemte var den ene sanne tro fikk være i hans/hennes rike kun på nåde jødene ikke kunne ta for gitt.

 Religion som personlig valg var helt utenkelig før opplysningstiden. Selv om tenkere som Sebastian Castellio (1500-tallet) og Baruch Spinoza (1600-tallet) gikk inn for at tanken og troen burde være frie, var det Roger Williams som først erklærte trosfrihet i Rhode Island på 1600-tallet, og retten ble først formalisert i Virginia-kolonien i 1776 og deretter i det nydannede USA i 1791 (Wood, 1998). “Toleranse” har helt frem til vår tid dreid seg om “muligheten til å ikke føye seg etter statens offisielle religion”, noe som ofte kommer til uttrykk i Den norske kirkes hegemoni her til lands (og tildels også i Israels rabbanut).

 Sionisme før 1800-tallet

 Inntil opplysningstiden var stater rene maktstrukturer over territorier og økonomiske ressurser. Befolking skyldtes tilfeldig bosetning og var herskernes undersåtter. For jøder å definere seg som en nasjon med krav på territorier ville vært en absurd tanke inntil 1800-tallet. Likevel var det stadige initiativ for at jøder skulle bosette seg i Eretz Israel og innrette seg etter regimet som til enhver tid kontrollerte det. Det har det derfor bodd jøder kontinuerlig i området i all historisk tid under alle de ulike imperiene som har styrt landet (Wallach, 2017).

 “Autoemanzipation”

 Etter blodige revolusjoner, borgerkriger, kriger og intern uro i Europa på 1800-tallet viste det seg vanskelig å realisere opplysningstidens idealer generelt, allers minst for verdensdelens jøder. Et knippe (hovedsakelig tyskspråklige) jødiske intellektuelle tok til å erkjenne at jøder – som egen nasjon – ikke kunne regne med den frigjøringen som opprettelsen av nasjonalstater lovte . Moses Hess, som i tillegg var desillusjonert over sosialistisk ideologi, fikk i 1862 lunken mottagelse for ideen om at en (sosialistisk) jødisk nasjonalstat skulle opprettes i nasjonens opprinnelige hjemland (Hess, 1862).

 Men ideen ble videreført da Leon Pinsker i 1882 gikk inn for jødisk “selv-frigjøring” (“Autoemanzipation”) ved å selv realisere rettighetene som europeiske land ikke unnet sine jødiske medborgere (Pinsker 1882). Ordet “sionisme” ble lansert av Nathan Birnbaum i 1890 (Olson, 2007), og det var Theodor Herzl som var drivkraften til å gjøre ideen om til en politisk bevegelse.

 Definisjonen av sionisme

 Sionister har helt siden Pinsker, Birnbaum og Herzls tid definert sitt formål på konsekvent måte, nemlig nemlig å opprette jødisk selvstyre i jødenes opprinnelige hjemland. Denne kjernedefinisjonen har gitt rom til stort mangfold og mange undergrupper, oftest i samsvar med mangfoldet i de til enhver tid gjeldende politiske bevegelser. Vi kan således lese om kommunist-sionister, sosialist-sionister, praktiske sionister, revisjonist-sionister, feminist-sionister, bund-sionister samt naturligvis din favoritt-retning satt sammen med “sionist” (Halperin, 2015). Likeledes har det vært stort meningsmangfold om riktig tilnærming til realisering av det sionistiske formål, nemlig oppretten av en jødisk nasjonalstat.

 Historisk jødisk motstand mot sionisme

 Enda de fremmet pragmatiske tiltak, fremsto sionistene i begynnelsen som en minoritet bestående av litt virkelighetsfjerne drømmere. De møtte motstand hos folk som mente sionisme var:

• Religiøst uholdbart, ettersom en statsdannelse for jødene og innsamling fra galut måtte være en messiansk hendelse som mennesker begår helligbrøde ved å komme i forkjøpet.
• En falitterklæring i bestrebelsene etter bedre samfunn, enten disse var kommunistiske, sosialistiske eller i tråd med opplysningstidens idealer.
• Et svik mot jødevennlige samfunn der jødisk liv og kultur fikk (forhåpentligvis) utfolde og utvikle seg.
• Dumdristig i møte med overveldende makt som i beste fall var upålitelige eller i verste fall jødefiendtlige.

 Disse innvendingene var tildels overlappende, tildels i motsetning til hverandre. I varierende grad gjør de seg gjeldende også i dag, men de mistet alle mye oppslutning i møtet med historien etter 1880-tallet. I meningsmålinger – også i Norge – anser det overveldende antall jøder det som riktig og viktig at Israel ble opprettet som en jødisk stat.

 Samtidige jødiske innvendinger

 Slik det er med alle politiske bevegelser, har det vært mye intern uenighet om premisser, prinsipper, dogmer, standpunkter, strategier, m.m., og disse vedvarer til i dag. Uten å kunne gå inn på alle mulige kontroverser internt i israelske, sionistiske og jødiske kretser, kan det være nyttig å være oppmerksom på følgende strømninger:

• Post-sionisme, som enten mener at sionisme er avleggs nå som staten Israel eksisterer, og/eller mener det er behov for radikal fornyelse av det politiske grunnlaget gitt dagens utfordringer.
• Post-nasjonalisme/globalisme, som mener at nasjonalstaten som konstruksjon aldri hadde og/eller ikke lenger har legitimitet og må byttes ut med noe bedre.
• Desillusjonisme, som mener at de negative konsekvensene av Israels eksistens er så store at sionisme har mistet sin moralske legitimitet og/eller praktiske nytte.

 Disse kan på ulik måte settes i sammenheng med de historiske innvendingene, men også i erkjennelser og lærdom av sionismens praktiske gjennomføring. Det er vel ingen sionister som beskyldes for å være virkelighetsfjerne idealister lenger.

 Eksterne innvendinger

 Motstanden mot sionisme utenfra jødisk organisert liv tar også ulike former. Grovt sett kan de deles inn i:

• Antisionisme på vegne av arabisk/palestinsk nasjonalisme/ frigjøringsbevegelse. Dette tar ulike former, men er i sin mildeste utgave mot statsdannelsen Israel fordi den har hindret opprettelsen av en palestinsk-arabisk stat og i sin strengeste utgave fordi jøder anses som fremmede i Eretz Israel og/eller at jødisk historie er en forfalskning.
• Antisionisme på vegne av transnasjonale universalistiske bevegelser, som kalifat, umma, kommunistisk samvelde, eller lignende. Selv om disse er prinsipielt mot alle nasjonalstater, har de en tendens til å anse Israel som en vederstyggelighet i særklasse.
• Antisemittisme, som kommer til uttrykk når forestillinger om staten Israels onder settes i sammenheng med fiendtlige forestillinger om jøder, altså at det ene er symptomatisk og typisk for det andre.

 Disse har ofte overlappende argumentasjon, og særlig når formålet er å argumentere mot Israels legitimitet ved å påpeke og vektlegge reelle og angivelige feil.

 Antisionistisk retorikk benytter seg hovedsakelig av to grep, ofte i kombinasjon:

• Stråmenn om sionismens innhold, altså å holde (alle) sionister ansvarlige for feil men “beleilig” forståelse av sionisme. Det mest utbredte for tiden er fra venstresiden å innlemme sionisme i “kolonialistisk” eller “imperialistisk” tankegang for derved å tegne jøder som “fremmede” blant innfødte i dagens Israel.
• Ekstremistisk konsekvensetikk, altså å påstå at alle problemer i og omkring Israel skyldes Israels vesen eller eksistens, og derved holde sionister ansvarlige for slike konsekvenser (Mizrachi, 2025).

 Begge disse argumentasjonsformene er uforsonlige i innhold og i praksis. De fører til at mange aktivister nekter å snakke med selverklærte sionister, saboterer deres liv eller trakasserer dem, og/eller fremhever anti-sionistiske jøder som forbilledlige, modige og akseptable. Konsekvensen er et nært totalt fravær av opplyst debatt om sionisme i Norge.

 Argumentene er også dypt uredelige og uærlige: Man skal naturligvis ikke holdes ansvarlig for annet enn det man gir uttrykk for. Når forståelsen av “sionisme” har vært konsekvent og stabil i nærmere 150 år og attpåtil har rommet stort meningsmangfold, er det en utilbørlig hersketeknikk å insistere på en forståelse det ikke finnes grunnlag for.

 Skillet mellom “eksterne” og “interne” er ikke perfekt, mye fordi det ikke finnes en tydelig og omforenet grense mellom det jødiske og ikke-jødiske. Det finnes også ikke-jødisk sionisme i form av folk som simpelthen støtter sionisme av solidaritet eller prinsipp, og dem som mener at opprettelsen av Israel er en del av en profetisk oppfyllelse.

 Hva gjør vi med dette?

 Som det fremgår over, har sionismen aldri vært en politisk ideologi for å opprette et ideelt samfunn, men en ambisiøs politisk bevegelse om det felles mål å redde jødisk liv ved en nasjonalstat. Om noen trodde det skulle være lett, har historien frem til våre dager satt hull på alle illusjoner.

 I møte med fiendtligheten mot sionisme har vi to valg som kan være gjensidig forsterkende:

• Å “ta tilbake” termen sionisme ved å koble det til den grunnleggende og vedvarende definisjonen, nemlig at jøder har rett til og behov for selvråderett i sin egen nasjonalstat, altså dagens Israel. Det innebærer at vi tydelig avviser forsøk på definere sionisme som noe annet, men også at vi erkjenner at sionismen er og har alltid vært et pragmatisk men ikke perfekt svar på trusler jøder har opplevd i 2000 år – nemlig at vi ikke kan stole på at andre beskytter oss (Bodner, 2024).
• Å vektlegge realiteten fremfor å henge oss opp i definisjoner, nemlig at Israel eksisterer som en jødisk stat og har rett og plikt til å forsvare seg selv, altså at vi ser bort fra definisjonen og snakker mer om hva vi faktisk mener (Hellerstein, 2025).

 Å være sionist er altså å gi uforbeholden støtte til jødenes nasjonale frigjøringsbevegelse, og ikke mer enn det. Følgelig rommer denne bevegelsen et enormt meningsmangfold og store interne motsetninger. Kritikk av den til enhver tids sittende israelske regjering er nærmest en nasjonalsport blant jøder i og utenfor Israel.

 Utvalgte referanser

 Bodner, Z. (2024) «No, we shouldn’t retire the word “Zionism.” We should take it back.» Jewish Telegraphic Agency, 17. oktober. Tilgjengelig på: https://www.jta.org/2024/10/17/ideas/no-we-shouldnt-retire-the-word-zionism-we-should-take-it-back

 Hellerstein, T. (2025) Actually, Feelings Don’t Care About Your Facts: Reimagining the case for Israel. Sapir Journal, vol. 17 (vår). Publisert 13. mai. Tilgjengelig på: https://sapirjournal.org/activism/2025/actually-feelings-dont-care-about-your-facts/

 Halperin, L., 2015. Origins and evolution of Zionism. Philadelphia: Foreign Policy Research Institute.

 Hess, M., 1862. Rom und Jerusalem: die letzte Nationalitätsfrage: Briefe und Noten. E. Wengler.

 Knippenberg, H., 2006. The political geography of religion: historical state-church relations in Europe and recent challenges. GeoJournal, 67(4), pp.253-265.

 Mizrachi, R. B. (2025) “No Zionists in Our Streets”: Framing Zionism in Norwegian Public Discourse After October 7, 2023. Masteroppgave i Peace and Conflict Studies. Institutt for statsvitenskap, Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo.

 Olson, J., 2007. The late Zionism of Nathan Birnbaum: the Herzl controversy reconsidered. AJS review, 31(2), pp.241-276.

 Pinsker, L. (1882) Autoemancipation: Mahnruf an seine Stammesgenossen von einem russischen Juden. Berlin: Jüdischer Verlag.

 Volovici, M., 2017. Leon Pinsker's Autoemancipation! and the Emergence of German as a Language of Jewish Nationalism. Central European History, 50(1), pp.34-58.

 Wallach, Y., 2017. Rethinking the yishuv: late-Ottoman Palestine’s Jewish communities revisited. Journal of Modern Jewish Studies, 16(2), pp.275-294.

 Wood Jr, J.E., 1998. The relationship of religious liberty to civil liberty and a democratic state. BYU L. Rev., p.479.