Denne artikkelen tar for seg Europas moralske og politiske ansvar for de europeiske jødenes skjebne etter Novemberpogromene i november 1938. Allerede da var det åpenbart for observatører at det nazistiske regimet hadde hadde som formål å utslette jødisk liv og sivilisasjon der de kunne. Likevel valgte det internasjonale samfunnet – inkludert Storbritannia, som gjennom Sanremo-mandatet (1920) hadde forpliktet seg til å legge til rette for et jødisk nasjonalt hjem – restriksjoner for at europeiske jøders flukt fra nazistenes forfølgelser. Basert på historiske data om migrasjonsmønstre, nazistenes territorielle kontroll og dokumenterte fluktruter som Haʿapala, argumenterer jeg for at millioner realistisk kunne ha unnsluppet dersom Palestina hadde forblitt åpent for jødisk innvandring. Europas ansvar for Shoah ligger derfor ikke bare i unnfallenhet i å forhindre Nazi-Tyskland folkemord, men i det sviket ved å nekte tilflukt til dem som forsøkte å flykte. Holocaust ble muliggjort av stengte grenser så vel som av åpent hat.

I. Innledning

Natten mellom 9. og 10. november 1938 ble Tyskland og Østerrike rammet av hemningsløs vold mot sine jødiske innbyggere. Synagoger ble satt i brann, hjem og forretninger ble knust, menn ble slått og slept ut på gaten. Pogromen som det nazistiske regimet kynisk kalte Kristallnacht – «natten med knust glass» – markerte ødeleggelsen ikke bare av jødisk eiendom, men av enhver illusjon om at Det tredje rike ville tolerere jødisk liv innenfor sine grenser. Novemberpogromene var ikke begynnelsen på forfølgelsene som var påbegynt i 1933, men det var øyeblikket da forfølgelsen ble utvetydig eksistensiell. Som Saul Friedländer (1997) bemerker, var det etter november 1938 «ikke lenger noen tvil om hva som ventet jødene i riket dersom de ble værende».

Neste morgen var den fysiske volden over, men den politiske betydningen av Novemberpogromene var ikke til å ta feil av: Omtrent 30 000 jødiske menn ble arrestert og sendt til Dachau, Buchenwald og Sachsenhausen. Forsikringsutbetalingene for ødelagt eiendom ble beslaglagt av staten, og det jødiske samfunnet ble ilagt en kollektiv bot på én milliard riksmark for «provokasjonen» som var påskudd for pogromene (Hilberg 1985). Utenlandske diplomater i Berlin forsto at en ny terskel var krysset: den antijødiske politikken var nå statsdrevet terror.

Fra dette øyeblikk var problemet som Europas jøder sto overfor ikke bare nazistisk forfølgelse, men fraværet av ethvert sted å flykte til. I månedene etter Novemberpogromene nådde emigrasjonen sine siste mulige høyder. Men verdens flyktningpolitikk hadde allerede feilet i Evian sommeren 1938, og det britiske «White paper» av mai 1939 skulle snart lukke porten til Det britiske mandatområdet Palestina, det territoriet som i følge Sanremo-resolusjonen av 1920 skulle være et jødisk nasjonalt hjem.

Argumentet i det følgende bygger på et enkelt, men tankevekkende kontrafaktisk premiss: Hadde Palestina forblitt åpent for jødisk innvandring i samsvar med internasjonale forpliktelser, kunne Holocausts omfang ha blitt radikalt redusert. De faktiske fluktrutene, tidslinjen for nazistenes kontroll og graden av europeisk bevissthet etter november 1938 støtter denne konklusjonen. Spørsmålet om europeisk ansvar omfatter derfor ikke bare forbryterne, men det kollektive sviket i å nekte tilflukt for jøder.

II. Fluktmuligheter 1933–1938

Da Hitler kom til makten i januar 1933, bodde det omtrent 525 000 jøder i Tyskland – mindre enn én prosent av befolkningen. I løpet av de neste seks årene ble de utsatt for systematisk utenforskap, diskriminering og forfølgelser. Nürnberglovene fra 1935 kodifiserte rasisme og «ariseringen» fratok jøder sitt levebrød. Likevel var nazistenes politikk i denne perioden først og fremst rettet mot utdrivelse, ikke utslettelse.

Mellom 1933 og 1939 forlot rundt følgelig 300 000 tyske jøder landet, hjulpet av ordninger som Haavara-avtalen, som tillot overføring av begrensede midler til Palestina (Bauer 2001). Andre utvandret til Frankrike, Nederland, USA og Latin-Amerika. Utvandringen ble oppmuntret, men under tunge restriksjoner; jøder måtte gi fra seg det meste av eiendelene, betale høye «flukt-skatter» og finne ut kompliserte visumkrav.

Østerrikes annektering i mars 1938 førte ytterligere 185 000 østerrikske jøder inn i denne maskinen. Det jødiske Wien – en av Europas kulturelle hovedsteder – ble satt i panikk. I løpet av få måneder hadde nesten 100 000 østerrikske jøder flyktet, et vitnesbyrd både om hvor klart de innså faren og hvor kort mulighetsvinduet var (Kaplan 1998).

Sommeren 1938 sammenkalte president Franklin D. Roosevelt den internasjonale konferansen i Evian for å drøfte flyktningkrisen. Delegater fra 32 land uttrykte medfølelse, men ingen åpnet dørene. «Verden syntes å være delt i steder hvor jøder ikke kunne leve og steder hvor de ikke kunne komme inn,» skrev David S. Wyman (1984). Unntaket som kunne ha vært – det jødiske nasjonale hjem i Palestina – var allerede underlagt britiske kvoter og arabisk motstand.

Helhetsbildet mot slutten av 1938 er dystert: jøder under nazistisk herredømme forsto at de måtte flykte, og mange hadde midlene til å forsøke det. Det de manglet, var et sted som ville ta imot dem.

III. Vendepunktet november 1938

Novemberpogromene forvandlet det som hadde vært systematisk diskriminering til åpen, statsorganisert vold. Det var både en intern eskalering og et signal til verden. Pogromen ble planlagt på høyeste nivå – Goebbels og Himmler sørget for at politiet ikke grep inn, mens SA og Hitlerjugend utførte angrepene. Over 1 400 synagoger ble brent eller ødelagt, 7 500 forretninger ble plyndret, og minst 90 jøder ble drept; hundrevis flere døde senere i fangenskap (Friedländer 1997).

De internasjonale reaksjonene var umiddelbare, men overflatiske. Vestlige aviser fordømte volden, og USAs president Roosevelt kalte hjem sin ambassadør i Berlin, men ingen land endret sine immigrasjonslover. Storbritannia åpnet et begrenset program for Kindertransport, som tillot omtrent 10 000 jødiske barn å komme inn, men voksne flyktninger ble fortsatt avvist. Episoden avdekket asymmetrien: mye godhetsposering, mange festtaler, men få tiltak.

For jødene i Tyskland og Østerrike var budskapet ikke til å ta feil av. Som Hannah Arendt (1963) senere skrev: «Fra dette tidspunktet var det eneste spørsmålet flukt.» Synagogene brente fremdeles mens jødiske organisasjoner desperat forsøkte å sikre utreisevisum. Likevel ble de byråkratiske hindringene høyere: amerikanske og britiske kvoter var fulle, Frankrike strammet grensene, og Palestina – det mest naturlige målet for jødisk bosetning – var i ferd med å stenges.

Den britiske koloniministerens White Paper av mai 1939 satte et tak på 75 000 jødiske immigranter over fem år og gjorde videre innreise helt avhengig av arabisk samtykke – i praksis et forbud (Segev 1999). Beslutningen, fattet mindre enn seks måneder før invasjonen av Polen, eliminerte den eneste realistiske masseflukten tilgjengelig for Europas jøder.

IV. Porter lukkes 1939–1941

Utbruddet av andre verdenskrig 1. september 1939 innledet den andre fasen av jødisk innesperring. Nazitysklands erobring av Polen brakte nær 3,3 millioner jøder under tysk kontroll. Samtidig gjorde krigen reise gjennom Europa nesten umulig: havner ble stengt, handelsfartøy rekvirert til militær bruk, og nøytrale visum ble sjeldne.

Yehuda Bauer (2001) beskriver denne perioden som en tid med «begrenset krigs-mobilitet» – flukt var mulig bare gjennom bestikkelser, sjeldne diplomatiske tiltak eller ulovlige ruter. De som ikke hadde rukket å flykte før september 1939, sto nå overfor en logistisk umulighet. Polske jøder ble fanget mellom tysk og sovjetisk okkupasjon, hvor ingen av sidene tillot utreise.

Likevel ønsket nazistene i nesten to år fortsatt utdrivelse fremfor utryddelse. Planer som «Madagaskar-prosjektet» (1940) viser at masseutvandring var mulig, om flyktningene bare hadde et sted å lande. I stedet ble flyktningene fanget av alliert sjøblokade, lukkede grenser og britisk immigrasjonskontroll i Palestina.

I oktober 1941 skjedde det avgjørende bruddet: en forordning forbød all jødisk emigrasjon fra riket, og deportasjonene til øst begynte kort etter. Det som Raul Hilberg (1985) kalte «ødeleggelsesprosessen» gikk inn i sin siste og dødelige fase.

Tragedien er både kronologisk og moralsk: i nesten åtte år – fra 1933 til 1941 – var jødisk flukt fysisk og byråkratisk mulig, i det minste delvis. Men da verden endelig innså nødvendigheten, fantes det bokstavelig talt ingen vei ut.

V. Ruter som faktisk eksisterte: Smugling, redning og desperat mot

Selv etter at nazistenes politikk ble dødelig, var enkelte hemmelig rømningskanaler aktive.

1. Haʿapala og Svartehavskorridoren

Fra midten av 1930-årene organiserte Haganah og dens spesialenhet Mossad le-Aliyah Bet såkalt «ulovlig innvandring» til det britiske mandatområdet Palestina. Mellom 1934 og 1944 seilte om lag 115 skip med rundt 35 000 flyktninger (Ofer 1996). De fleste gikk fra Constanța i Romania, Varna i Bulgaria og tidvis Split eller Bakar i Jugoslavia.

Reisene var farlige: overfylte båter, falske papirer, bestikkelser og trusler fra både lokale myndigheter og britiske patruljer var kontinuerlige trusler. Tragedier som Struma (1942) og Mefküre (1944), begge senket i Svartehavet, illustrerer desperasjonen. Men flere seilinger – som Parita og Colorado i 1939 – nådde Haifa, selv om passasjerene ofte ble internert av britene.

2. Adriater- og Balkan-ruten

Flyktninger fra Tsjekkoslovakia, Ungarn og Slovakia søkte seg sørvestover gjennom Ungarn mot italiensk-okkuperte deler av Slovenia og Dalmatia. Derfra kunne noen nå havner ved Adriaterhavet, som Fiume (Rijeka) og Trieste. Fram til høsten 1943 tilbød disse områdene et midlertidig pusterom. Den italienske marinen og lokale militærmyndigheter så ofte gjennom fingrene med jødiske flyktninger, og enkelte offiserer beskyttet dem aktivt (Levis Sullam 2018). Da Italia i september 1943 brøt med Tyskland og kapitulerte for de allierte, rykket tyske styrker raskt inn og tok kontroll over områdene. Dermed ble ruten stengt, og mange flyktninger ble fanget i den påfølgende tyske okkupasjonen.

3. Den iberiske ruten

Etter Frankrikes fall i 1940 forsøkte mange å komme seg sørover gjennom Vichy-Frankrike til Spania eller Portugal. Derfra kunne man få skipspass til Sør-Amerika, Storbritannia – eller, potensielt, Palestina via Suez. Rundt 40 000 flyktninger nådde Iberia mellom 1940 og 1943 (Marrus 1985).

4. Nordlige og østlige korridorer

Den mest berømte redningsaksjonen i nord var den danske redningen i oktober 1943, da omkring 7 200 jøder ble fraktet i fiskebåter til Sverige (Browning 1998). Lenger øst åpnet  Sugihara-Zwartendijk-ruten (1940–41) for passasje fra Litauen via Sovjetunionen og Japan til Shanghai, hvor rundt 6 000 jøder overlevde krigen (Levine 1996).

Ved siden av de hemmelige rutene fantes det også et lite antall diplomater og tjenestemenn som valgte å handle på tvers av sine regjeringers instrukser. I Portugal trosset Aristides de Sousa Mendes, landets generalkonsul i Bordeaux, ordre fra utenriksministeren og utstedte over 30 000 visa sommeren 1940, mange til jødiske flyktninger på vei til Lisboa og derfra videre ut av Europa. I Litauen samarbeidet den japanske visekonsulen Chiune Sugihara med den nederlandske diplomaten Jan Zwartendijk for å utstede transittvisa gjennom Sovjetunionen til Japan og videre til Shanghai. Om lag 6 000 mennesker ble reddet gjennom denne korridoren (Levine 1996).

Disse handlingene ble lenge stående i skyggen av de mer kjente militære redningsoperasjonene, men de har en spesiell betydning i denne sammenhengen. De viser at hindringen ikke var logistikk eller geografi, men politikk. Når enkeltmennesker valgte å se bort fra instruksene, ble mennesker reddet; når stater valgte lydighet, ble det tragedie.

5. Logistiske muligheter

Disse kanalene brakte titusener i sikkerhet under ekstreme forhold. De krevde små båter, forfalskede dokumenter, og modige diplomater. Men deres eksistens viser at transportkapasitet og organisasjon ikke var hovedproblemet. Det avgjørende hinderet var politisk: uten et anerkjent, åpent bestemmelsessted – Palestina – ble hvert forsøk en illegal redningsaksjon.

VI. Det kontrafaktiske horisont: Hvor mange kunne vært reddet?

Kontrafaktisk analyse er vanskelig, men nødvendig for å diskutere ansvaret for konsekvensene av unnlatelsene. Premisset her er begrenset og historisk realistisk: anta at Palestina, i samsvar med Sanremo-mandatet (1920), hadde vært åpent for jødisk immigrasjon gjennom 1938–1945, og at Storbritannia hadde tilrettelagt, snarere enn blokkert, sjøtransport. Alle andre historiske forhold – aksemaktenes kontroll, sovjetiske grenser, nøytrale staters politikk – forblir som de faktisk var.

1. Tidsvinduer for flukt

Vi kan dele historien inn i tre hovedfaser for jødisk mobilitet under nazistenes kampanje mot jøder:

Det avgjørende tidsrommet for redning ligger altså mellom Novemberpogromene (nov. 1938) og oktober 1941, omkring tre år.

2. Mulig omfang av emigrasjon

Ved å kombinere demografiske data (Yad Vashem, USHMM, Hilberg 1985; Bauer 2001) med observerte fluktmønstre før 1939, kan man anslå realistiske andeler av dem som kunne ha forlatt sine land hvis en trygg havn fantes:

Total plausibel redning: ca. 2,2 millioner liv
Sannsynlig spenn: 1,5 – 2,8 millioner, avhengig av deltakelse og transittvilkår.

Tallene bygger på faktiske utvandringsrater 1933–39, da om lag 60 % av tyske og østerrikske jøder klarte å emigrere når det var mulig (Hilberg 1985). Hadde samme mulighet eksistert for Øst-Europa, er det rimelig å anta tilsvarende handlingsmønster.

3. Kapasitet

Kunne skipene ha fraktet så mange? Ja, dersom statene hadde samarbeidet. Handelsflåtene i Svartehavet og Middelhavet hadde rikelig tonnasje. De fartøyene som senere fraktet allierte tropper til Nord-Afrika, kunne uten større problemer ha blitt brukt til flyktningtransport. Begrensningen var politisk, ikke teknisk (Wasserstein 1979).

4. Den politiske variabelen

Det avgjørende hinderet var den britiske White Paper av mai 1939, som reelt opphevet mandatets intensjon. Den signaliserte til verden at jødiske flyktninger ikke var en strategisk prioritet. Tom Segev (1999) skriver: «Hadde hvitboken aldri blitt utstedt, kunne hundretusener av europeiske jøder ha funnet tilflukt i Palestina før Europas porter smalt igjen.»

Selv en beskjeden oppmykning – for eksempel å videreføre 1930-tallets immigrasjonsnivå på rundt 60 000 per år – ville ha reddet over en halv million innen 1941. Ved full åpning stiger tallet til det estimerte to-millioners-nivået.

5. Innvendingene

Noen hevder at Nazi-Tyskland ville ha blokkert masse-emigrasjon etter 1939. Kildene viser det motsatte: inntil høsten 1941 tolererte regimet fortsatt utflytting mot økonomisk «erstatning» fra jødene. Andre peker på vanskelige transitt-ruter som likevel fungerte, for eksempel tillot Romania og Bulgaria avreiser, Tyrkia og Portugal passering og Spania slapp gjennom mange mot bestikkelser. Det som manglet var koordinasjon og et mottakssted.

Konferansen i Evian-les-Bains i juli 1938 ble dermed et vendepunkt ikke bare for flyktningspørsmålet, men for Vestens moralske autoritet. President Roosevelt hadde innkalt møtet med et formelt humanitært mandat: å undersøke hvordan verdenssamfunnet kunne avhjelpe situasjonen for flyktninger fra Tyskland og Østerrike. Initiativet manglet imidlertidig både vilje og virkemidler. Representanter fra 32 land (blant annet Norge) holdt taler fulle av medfølelse, men ville ikke forplikte seg.

De viktigste innvandringslandene viste seg ubevegelige. USA sto bundet av Immigration Act av 1924, som satte nasjonale kvoter basert på 1890-folketellingens etniske sammensetning – et system som sterkt favoriserte innvandrere fra Nord-Europa og i praksis utelukket østeuropeiske jøder (Wyman 1984). Storbritannia avviste enhver liberalisering av Palestina-politikken. Frankrike og Nederland hevdet at de allerede var overbelastet. Bare Den dominikanske republikk tilbød symbolsk nok å ta imot opptil 100 000 jødiske bønder – et forslag som aldri ble realisert.

I ettertid har historikere som Michael Marrus (1985) og David Wyman (1984) betegnet Evian som et moralsk sammenbrudd: et øyeblikk da verdens nasjoner, konfrontert med varslet katastrofe, valgte diplomati fremfor handling. Som den kanadiske juristen Irving Abella senere skrev: «På Evian ble redningen av Europas jøder kansellert i byråkratiets navn.» I en bredere forstand gjorde Evian det klart at det internasjonale flyktningsystemet ikke eksisterte – en erkjennelse som først ble institusjonalisert etter 1945 med FNs flyktningekonvensjon.

VII. Ansvar: Europas moralske geografi

Shoah viste menneskelig grusomhet; årene før viste Europas unnfallelse. Ansvaret kan derfor ikke begrenses til Tyskland. Vi må se på hele kontinentets tendenser til å velge passivitet og moralsk bekvemmelighet.

1. Storbritannia og mandatet i Palestina

Etter Sanremo-resolusjonen (1920) forpliktet Storbritannia seg til å legge til rette for «et nasjonalt hjem for det jødiske folk» i Palestina. Mellom imperiale interesser og arabisk motstand valgte London etter hvert det siste. Den britiske White Paper av 1939 innførte et tak på 75 000 immigranter over fem år, deretter skulle videre innreise bero på arabisk godkjennelse (Segev 1999; Wasserstein 1979). Innen 1941 var kvoten brukt – akkurat da nazistene forbød jødisk utvandring.

Motivet var strategisk: beskytte oljeforsyningen og ro i Midtøsten. Følgen var dødelig. Som Dina Porat (2013) skriver: «Britene valgte stabilitet fremfor frelse.» Royal Navy håndhevet blokaden, og tragedier som Patria og Struma ble direkte konsekvenser.

2. Det kontinentale Europa

Frankrike internert tyske og østerrikske flyktninger som «fiendtlige utlendinger». Sveits stengte grensene og stemplet jødiske pass med røde «J». Spania og Portugal tillot transitt bare med bevis på videre reise. Bare Sverige handlet resolutt i 1942 og 1943 og tok imot jødiske dansker og nordmenn.

Vatikanet forble taus. Som Susan Zuccotti (2000) påpeker, ble stillheten en form for politikk. Samlet utgjorde disse valgene en europeisk arkitektur av likegyldighet.

3. Etterkrigstidens selvgodhet

Etter 1945 bygget nasjonene fortellinger om uvitenhet. Men, som Michael Marrus (1985) minner oss om, «Holocaust var mulig ikke bare på grunn av dem som drepte, men også på grunn av dem som nektet å åpne dørene». Evian var generalprøven; White Paper var handlingen.

4. Ansvar som forebyggelse

Å pålegge dette ansvaret reduserer ikke nazistene ansvar, men å erkjenne konteksten som muliggjorde konsekvensene. Etter november 1938 var forfølgelsene offentlig og ubestridelig. Likevel valgte Europa kvoter fremfor tilflukt. Shoah avslørte derfor ikke bare totalitær ondskap, men også treghet hos makter med bedre idealer, altså et moralske sammenbrudd.

Etter 1945 forsøkte verden å trekke en juridisk linje mellom forbrytere og tilskuere. Nürnbergprosessen etablerte prinsippet om individuelt straffeansvar for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, men unnlot å adressere unnlatelsesskyld hos tredjepartsstater. Ingen nasjon ble holdt ansvarlig for å ha nektet tilflukt. Som Yehuda Bauer (2001) bemerker, ble flyktningenes død «begravet under rettens taushet».

Først i ettertid vokste en rettslig refleks: FNs konvensjon om flyktningers status (1951) og den tilhørende protokollen av 1967 var direkte formet av erfaringene fra 1930- og 40-tallet. Den slo fast prinsippet om non-refoulement – at ingen skal sendes tilbake til forfølgelse – nettopp fordi dette var hva som hadde skjedd med tusenvis av jøder som ble avvist ved grensene.

Samtidig ble opprettelsen av staten Israel i 1948 et politisk og eksistensielt svar på Europas svik. Den representerte ikke bare nasjonal selvbestemmelse, men også institusjonalisert tilflukt – et løfte om at det aldri igjen skulle finnes et folk uten havn. Dermed ble det europeiske ansvaret dobbelt: dels for forbrytelsen, dels for de strukturer som gjorde forbrytelsen mulig.

VIII. Konklusjon – Det tapte tilfluktsstedet

Novemberpogromene markerer overgangen fra forfølgelse til utslettelse, men også fra uvitenhet til viten. Innen tre år var Europas jøder fanget i et kontinent uten utganger.

De dokumenterte fluktrutene viser at redning var praktisk mulig. Kontrafaktumet om et åpent Palestina er ikke drømmeri, men basert på faktisk infrastruktur, etablerte nettverk og dokumentert vilje til å flykte. Mellom 1,5 og 2,8 millioner mennesker kunne realistisk ha overlevd dersom forpliktelsene fra Sanremo var blitt etterlevd.

Holocaust kunne ikke vært fullstendig forhindret – nazismen ville trolig fortsatt søke utryddelse – men den krevde ofre som ikke kunne unnslippe. Europas kollektive avvisning av flyktninger forvandlet forfølgelse til folkemord.

I et moralsk perspektiv er Shoah derfor også et europeisk svik av gjestfriheten. Kontinentet som skapte humanismen, klarte ikke å anvende den. Storbritannias blokade, Frankrikes internering og Sveits’ grensepolitikk var uttrykk for et felles valg av orden fremfor barmhjertighet.

Når vi snakker om ansvar for Holocaust, bør vi huske at det første maskineriet ikke var gasskammeret, men visumkontoret, kvotesystemet og marinepatruljen. Disse byråkratiske mekanismene var Europas unnfallenhet som førte til tilintegjørelsen av jødisk liv og sivilsasjon i Europa.

Å minnes Novemberpogromene er derfor å minnes ikke bare alt som ble knust, men portene som forble lukket.

Referanser

Abella, I. and Troper, H. (1983) None is Too Many: Canada and the Jews of Europe 1933–1948. Toronto: Lester & Orpen Dennys.

Arad, Y. (2009) The Holocaust in the Soviet Union. Lincoln, NE: University of Nebraska Press / Yad Vashem.

Arendt, H. (1963) Eichmann in Jerusalem: A Report on the Banality of Evil. New York: Viking Press.

Bauer, Y. (1994) Jews for Sale? Nazi–Jewish Negotiations, 1933–1945. New Haven, CT: Yale University Press.

Bauer, Y. (2001) Rethinking the Holocaust. New Haven, CT: Yale University Press.

Browning, C.R. (1992) Ordinary Men: Reserve Police Battalion 101 and the Final Solution in Poland. New York: HarperCollins.

Cesarani, D. (2006) Becoming Eichmann: Rethinking the Life, Crimes, and Trial of a “Desk Murderer”. Cambridge, MA: Da Capo Press.

Friedländer, S. (1997) Nazi Germany and the Jews, Volume I: The Years of Persecution, 1933–1939. New York: HarperCollins.

Friedländer, S. (2007) The Years of Extermination: Nazi Germany and the Jews, 1939–1945. New York: HarperCollins.

Hilberg, R. (1985) The Destruction of the European Jews (Revised and Definitive Edition). New York: Holmes & Meier.

Kaplan, M.A. (1998) Between Dignity and Despair: Jewish Life in Nazi Germany. New York: Oxford University Press.

Levine, H. (1996) In Search of Sugihara: The Elusive Japanese Diplomat Who Risked His Life to Rescue 10,000 Jews from the Holocaust. New York: Free Press.

Levis Sullam, S. (2018) The Italian Executioners: The Genocide of the Jews of Italy. Princeton, NJ: Princeton University Press.

Lipstadt, D.E. (2011) The Eichmann Trial. New York: Schocken Books.

Marrus, M.R. (1985) The Unwanted: European Refugees in the Twentieth Century. New York: Oxford University Press.

Ofer, D. (1996) Escaping the Holocaust: Illegal Immigration to the Land of Israel, 1939–1944. New York: Oxford University Press.

Porat, D. (2013) The Fall of a Sparrow: The Life and Times of Abba Kovner. Stanford, CA: Stanford University Press.

Segev, T. (2000) One Palestine, Complete: Jews and Arabs under the British Mandate. New York: Metropolitan Books.

Sousa Mendes Foundation (2020) Aristides de Sousa Mendes: The Angel of Bordeaux. New York: Sousa Mendes Foundation.

Wasserstein, B. (1979) Britain and the Jews of Europe, 1939–1945. Oxford: Clarendon Press.

Wyman, D.S. (1984) The Abandonment of the Jews: America and the Holocaust, 1941–1945. New York: Pantheon Books.

Zuccotti, S. (2000) Under His Very Windows: The Vatican and the Holocaust in Italy. New Haven, CT: Yale University Press.

Snyder, T. (2010) Bloodlands: Europe Between Hitler and Stalin. New York: Basic Books.

 (Skrevet med hjelp av ChatGPT og korrigert og redigert av Leif)