Moralen i motboikotter

Av Torkel Brekke, MF vitenskapelig høyskole, opprinnelig utgitt på engelsk hos The London Centre for Contemporary Antisemitism. Publisert her med forfatterens tillatelse

1.

Litteraturen om boikotters moralske og juridiske status er omfattende. Kampanjene for akademisk boikott av apartheidregimet i Sør-Afrika, som var spesielt sterke på 1980-tallet, førte senere til en faglig debatt om prinsipper for og virkninger av slike tiltak. Likevel er det boikotter mot Israel som har ført til flest debatter innenfor filosofi og juss. Det er tiden etter framveksten av den globale BDS-bevegelsen (Boycott, Divestment and Sanctions) etter år 2000, som har ført til de største debattene, både i faglige fora og i offentligheten mer generelt. 

Etter massakren mot Israel 7. oktober 2023 og krigen på Gaza-stripen og i regionen som fulgte i massakrens kjølvann, har debattene om akademisk boikott av Israel tiltatt kraftig. Den amerikanske delstaten Florida har laget en liste over aktører som boikotter Israel og besluttet å trekke sine investeringer fra organisasjoner på denne listen. Med andre ord har Florida valgt å sette i verk det vi kan kalle en motboikott mot en rekke aktører verden over, blant dem mange universiteter som har vedtatt å boikotte Israel. Norge er overrepresentert på Floridas liste. Flere norske universiteter er på listen. 

Det er uklart hvilke virkninger dette eventuelt vil få for institusjonene Florida retter seg mot. Vi vet heller ikke om Floridas initiativ vil spre seg til andre delstater eller til føderalt nivå i USA, eller om myndigheter i andre land vil vurdere lignende ordninger. 

Spørsmålet denne artikkelen tar opp, er følgende: Er motboikotter mot universiteter og vitenskapelige sammenslutninger som deltar i akademiske boikotter berettiget? Og hvis svaret er ja – under hvilke omstendigheter?

2.

Akademiske boikotter er initiativer fra universiteter og faglige organisasjoner som i første rekke retter seg mot det akademiske livet i et land og sekundært mot institusjoner med tilknytning til landet. Den mest kjente og innflytelsesrike boikottbevegelsen i dag er utvilsomt BDS-bevegelsen mot Israel. En rekke universiteter, studentorganisasjoner og faglige sammenslutninger har satt i gang akademiske boikotter av Israel eller av organisasjoner eller bedrifter med tilknytning til Israel. 

Akademiske boikotter er moralsk problematiske av flere grunner. For det første bryter de med den grunnleggende og universelle verdien om ikke-diskriminering, som er avgjørende for det globale fellesskapet av forskere og studenter. I norsk lov For det andre rammer de personer som ikke har moralsk ansvar for de handlingene man ønsker å legge politisk press på. Noen ganger kan handlinger forsvares selv om de har negative effekter ved å påpeke at den negative effekten er utilsiktet og/eller uforutsett. Man kan si at en del handlinger har dobbel effekt. Skadevirkningene av akademiske boikotter kan imidlertid ikke forsvares slik. Her er skaden tilsiktet. De negative effektene mot dem som ikke har noe moralsk ansvar er poenget med boikotten. Det er nettopp skaden på uskyldige som antas å skape det politiske presset man vil oppnå med boikott..

For det tredje mangler universiteter og faglige organisasjoner legitim autoritet til å iverksette boikotter. Dette er et poeng som i liten grad har vært diskutert i boikottlitteraturen. Det kan trekkes en nyttig moralfilosofisk parallell mellom boikotter og krigshandlinger. Den juridiske og moralfilosofiske tradisjonen vi kaller rettferdig krig-tradisjonen er avgjørende for hvordan vi tenker om krig i moderne tid, og ligger under krigens folkerett. I teorien om rettferdig krig er spørsmålet om legitim autoritet avgjørende for å avgjøre om en krig er rettferdig eller ikke. Tradisjonen understreker at det bare er den øverste politiske myndighet som har rett til å starte krig. Det er i hovedsak statlige regjeringer som har slik autoritet. Rettferdig krig-tradisjonen vokste fram (litt forenklet) for å hindre det kaoset som hersket i middelalderen fordi det var uenighet og uklarhet om hvem som kunne starte kriger. På tilsvarende måte kan boikotter og motboikotter uten legitim autoritet føre til kaos. Hvis alle universiteter og akademiske organisasjoner har autoritet til å starte boikotter, vil det kunne føre til en spiral av aksjoner og reaksjoner. Derfor er autoritet avgjørende for moralfilosofisk analyse av boikotter, slik det er for krig. 

3.

Boikottbevegelsen mot Israel er et særtilfelle blant slike bevegelser. Den jødiske befolkningen i Palestina ble gjenstand for boikott lenge før Israel ble opprettet, og Israel ble rammet av bred boikott fra mange stater umiddelbart etter statens tilblivelse i 1948. Fokuset her er imidlertid bare dagens akademiske boikotter. Den akademiske boikottbevegelsen mot Israel har en unik slagside, som gjør at dens effekter blir spesielt diskriminerende: Den har antisemittiske virkninger på to måter. For det første rammes jødiske israelere oftere enn arabisk-muslimske israelere. For det andre rammes jøder som ikke er israelere av boikotter som formelt er rettet mot Israel. Dette er godt dokumentert. Det må samtidig understrekes at det er et stort behov for systematisk empirisk forskning som kan fastslå omfanget av disse antisemittiske virkningene. Forskning på samtidens antisemittisme bør derfor prioritere studier av slike antisemittiske effekter av boikotter mot Israel.

4.

Gitt at akademiske boikotter er moralsk problematiske som beskrevet i avsnitt 2 og 3, må vi spørre hvordan de skal motarbeides. Det mest nærliggende svaret er å møte dem med rasjonelle argumenter i relevante fora. Styremedlemmer ved universiteter og faglige organisasjoner har et moralsk ansvar for å argumentere mot boikotter og stemme ned initiativer fra ansatte og studenter som tar til orde for slike tiltak.

Store finansieringsorganer, som Det europeiske forskningsrådet (ERC) og nasjonale forskningsråd, er forpliktet til prinsippet om ikke-diskriminering. Dersom de finansierer forskning ved institusjoner som bryter disse verdiene gjennom boikott, handler de i strid med sine egne etiske retningslinjer. Slike finansieringsorganer kan ikke unnslippe sine moralske og juridiske forpliktelser, og må derfor vurdere om de kan samarbeide med universiteter og faglige organisasjoner som driver boikott.

I mai 2025 stilte stortingsrepresentant Sylvi Listhaug et spørsmål i Stortinget til daværende forskningsminister Oddmund Hoel. Spørsmålet gjaldt ERCs verdigrunnlag og hvordan rådet kan finansiere forskning ved norske institusjoner som bryter ERCs egne prinsipper om ikke-diskriminering. Dersom et finansieringsorgan som ERC får informasjon om at en forskningsgruppe de støtter, bryter disse prinsippene – for eksempel ved å ekskludere israelske forskere fra et ERC-finansiert prosjekt – synes det klart at rådet må gripe inn for å hindre at midlene brukes til å støtte diskriminerende praksis. Statsråd Hoels svar til Listhaug unnlot dessverre å komme inn på selve kjernen i spørsmålet hennes. 

Myndighetene i land der boikottende universiteter og faglige organisasjoner holder til, har en plikt til å legge press på disse institusjonene for å få dem til å avslutte boikottene. Et vanlig motargument er at dette krenker akademisk frihet. Men dersom argumentene i avsnitt 2 og 3 tas på alvor, kan akademisk frihet ikke innebære en frihet til å boikotte. Akademisk frihet gir ikke rett til å diskriminere. Den gir heller ikke universiteter og faglige organisasjoner rett til å opptre som utenrikspolitiske aktører. Å påberope seg akademisk frihet for å rettferdiggjøre slike handlinger er et misbruk av begrepet akademisk frihet.

5.

I praksis ser vi  at mekanismene for å stanse boikotter, slik de er beskrevet i avsnitt 4, er ineffektive. Resultatet er at stadig flere universiteter og faglige organisasjoner deltar i akademiske boikotter mot Israel eller institusjoner knyttet til landet. Hvordan kan vi motarbeide akademiske boikotter når disse tiltakene ikke fungerer?

Dermed er vi ved hovedspørsmålet: Er motboikotter mot universiteter og faglige organisasjoner som deltar i akademiske boikotter berettiget – og i så fall under hvilke betingelser?

Før vi avgrenser hva motboikotter er, bør vi avvise én type innvending. I den norske debatten har tilhengere av akademisk boikott av Israel fremstilt motboikotter som et trumpistisk angrep på akademisk frihet, samtidig som de fremstiller seg selv som ofre. Dette er en hul retorisk strategi for å slippe å ta stilling til de moralske argumentene for og imot boikotter og motboikotter. Moralske argumenter må vurderes på eget grunnlag, og kan ikke avvises bare fordi amerikanske myndigheter støtter lignende synspunkter. 

6.

Motboikotter skiller seg fra akademiske boikotter på to måter. For det første er de reaktive: De er svar på en boikott som allerede er igangsatt. I den forstand er de også defensive, ettersom de ikke tar sikte på å innlede en skadelig handling, men på å stanse en skade som allerede pågår. Noen vil hevde at dersom akademiske boikotter er moralsk gale, kan man heller ikke bruke boikott som mottiltak. Dette argumentet holder ikke. Nettopp fordi motboikotter er reaktive, tilhører de ikke samme moralske kategori som den opprinnelige boikotten.

For det andre er motboikotter begrenset på to måter. For det første er de politiske målene avgrenset til å få den opprinnelige boikotten opphevet. For det andre er de tidsmessig begrenset: De kan først iverksettes etter at en boikott er innført, og bør avsluttes når boikotten opphører og målet er nådd.

Parallellen til væpnet aggresjon er opplysende. I det internasjonale systemet finnes det en klar presumpsjon mot angrep, men når en stat angriper en annen, er defensiv maktbruk anerkjent som legitim. Angrep og forsvar er ikke moralsk likeverdige. På samme måte er motboikotter begrensede tiltak som svarer på en innledende aggresjon. De er defensive. Argumentet om at boikotter og motboikotter i bunn og grunn er det samme, er derfor feil. 

Kort sagt har motboikotter fire kjennetegn. De er:

– reaktive, i den forstand at de søker å rette opp en urett– rettet mot institusjoner som har iverksatt en urettmessig boikott– politisk målrettede– tidsmessig begrensede

7.

Det kan innvendes at Israel i praksis fører en boikott av palestinske akademiske institusjoner, og at akademiske boikotter av Israel derfor kan forstås som defensive tiltak. Palestinske studenter og forskere på Gazastripen og Vestbredden møter reelle begrensninger i arbeid og studier som kanskje kan minne om en boikott. Det er sannsynlig at Israel over tid har innført restriksjoner på palestinsk akademisk liv som ikke står i rimelig forhold til sikkerhetstrusselen landet står overfor. I den forstand kan man si at Israel har undergravd palestinsk akademisk liv på en urettferdig måte.

Man kan også diskutere ødeleggelsen av universitets- og skolebygninger i Gaza som følge av krigshandlinger. Likevel viser målene som boikottbevegelsen mot Israel har formulert, at den på ingen måte opererer som en defensiv motboikott. Siden starten tidlig på 2000-tallet har bevegelsens mål vært vidtrekkende, uklare og urealistiske. Et eksempel er kravet om at seks millioner palestinske flyktninger skal vende tilbake til områder innenfor Israels grenser. Alle vet at dette ikke kan realiseres uten å avvikle Israel som nasjonalstat. Mangelen på presise, realistiske og gjennomførbare mål viser at BDS-bevegelsen og den akademiske boikottbevegelsen som vokser ut av den, ikke er en defensiv motreaksjon, men snarere et element i en bredere konflikt rettet mot Israel som stat og samfunn.

8.

Motboikotter kan forsvares av lignende grunner som defensiv krigføring. Samtidig er det klart at også motboikotter kan ramme personer som ikke bør rammes. En motboikott kan for eksempel gjøre det umulig for forskere å delta i prosjekter, selv om de har vært motstandere av den opprinnelige boikotten. Jeg har allerede understreket at motboikotter må være reaktive, målrettede og begrensede for å kunne kalles motboikotter. Spørsmålet er derfor: Under hvilke omstendigheter kan de rettferdiggjøres?

For det første er det avgjørende hvem som har myndighet til å iverksette motboikotter. Jeg har argumentert for at universiteter og faglige organisasjoner mangler legitim autoritet til å organisere akademiske boikotter. Det samme gjelder motboikotter. Det innebærer at universiteter og faglige organisasjoner ikke bør bruke motboikott for å presse andre institusjoner til å avslutte boikotter. Dette må overlates til demokratisk valgte myndigheter som har mandat til å føre politikk i en internasjonal sammenheng, først og fremst statlige regjeringer. Skattebetalere og givere har aldri gitt universiteter i oppdrag å representere dem i internasjonal politikk. 

For det andre må motboikotter være nødvendige for å kunne forsvares. Det innebærer at andre tiltak for å stanse boikotten må være forsøkt uten å lykkes. Motboikotter må være siste utvei. For det tredje må de klart formulere sine politiske krav og de må gi tydelige kriterier for når de skal oppheves.

9.

Avslutningsvis kan vi slå fast at motboikotter har blitt et aktuelt tema i takt med spredningen av akademiske boikotter mot Israel, og som følge av Floridas beslutning om å reagere mot organisasjoner som boikotter Israel. Mens akademiske boikotter ikke består de moralske prøvene som er skissert ovenfor, skiller motboikotter seg ut ved å være reaktive, målrettede, fokuserte og begrensede. Under visse betingelser kan de derfor forsvares moralsk.