Av Cato Yaakov Hemmingby (Ph.D)

 Det har gått en drøy uke siden Israel og USA gikk til et koordinert militært angrep på det iranske presteregimet, og intialfasen kan bare karakteriseres som vellykket. Irans øverste leder, Ayatollah Ali Khameinei, og et titalls ledere og militære ble eliminert allerede den første timen. Luftforsvar, utskytingsramper, kommunikasjonsmål og kommandostruktur ble sønderbombet, og i kombinasjon med elektronisk krigføringstiltak, fikk ikke det iranske regimet start på motoren i den alltid kritiske første fasen av en krig - selv om det var forberedt.

 Overraskelseselementet lå denne gang i tidspunktet for angrepet, som var litt over klokken åtte om morgenen lokal tid. Angrep som dette kommer som regel om natten, og opptrappingen i regionen indikerte klart at et angrep skulle komme. Men iranske ledere følte seg trolig forholdsvis trygge hver dag de kunne sette seg ved frokostbordet. Tidspunktet for angrepet og det innledende resultatet vitner også om at de iranske styrkene ikke har klart å hente seg helt inn igjen etter tolvdagerskrigen i juni 2025, og at Israel og USA vurderte luftrommet som relativt trygt allerede i åpningsfasen. Likeså demonstrerte presisjonsnivået og måloppnåelsen de første timene hvilken etterretningskapabilitet Israel og USA fortsatt har inne i Iran.

 Den iranske responsen

Iran responderte som forventet med å avfyre bølger med ballistiske missiler og droner, både mot Store satan (USA) sine baser i regionen og direkte mot Lille satan (Israel) - og etterhvert mot nær sagt alle stater i området. Dette kanskje med et håp om at en rask og bred respons skulle signalisere styrke, og potensielt avskrekke i forhold til utsikter om en langvarig krig. I et strategisk perspektiv vet regimet i Iran utmerket godt hvilket kaos de startet ved å ramme gulfstatene med en enorm turistindustri, og svært sentrale knutepunkter for global flytrafikk. Dette illustreres godt med nordmenn som bekymringsløse har reist ned i et området, som har "skreket" kommende krig i ukesvis. Vel, det er lov å følge litt med på hva som skjer i verden, og i tillegg er det en forskjell på opplevd og faktisk risiko.

 Utover å sende missiler og droner i alle retninger, så rettet iranerne også munningene på våpnene sine raskt mot den internasjonale skipstrafikken i Persiabukta og Rødehavet. Dette har en betydelig global effekt - logistisk og økonomisk. Iran har slik sett utvilsomt lyktes med å skape utrygghet og stopp på sivil luftfart og turisme i regionen, samtidig som oljeprisene går i været, og gulfstatene reduserer nå oljeproduksjonen. Men samtidig har flere vestlige land mobilisert, for å styrke forsvaret av statene og byene i området, herunder Storbritannia og Frankrike. I tillegg har USA nå en tredje hangarskipgruppe, flere strategiske bombefly og enorme transportfly med materiell på vei til området. Videre har Iran svært få venner igjen. Russland og Kina bedriver høyst sannsynelig med etterretningsdeling med Iran, men Irans evne til å nyttiggjøre seg av dette, vil bli svekket i takt med at Irans kommandostruktur og militære kapabiliteter reduseres.

 En støtte til Libanon og libaneserne

Det gikk én dag før Hezbollah kastet seg inn i krigen på iransk side. De fem tidligere etablerte fremskutte IDF-posisjonene på innsiden av den libanesiske grensen, ble raskt støttet med initielle luftangrep, og etterhvert gikk IDF inn på bakken for å presse Hezbollah over Litanielven og videre nordover. Alt dette var forutsigbart, men når Israel sendte varsel om evakuering av Hezbollahstrøket Dahieh og andre deler av sørlige Beirut, ble det tydelig at Israel har seriøse hensikter. For å angripe disse bydelene generelt og ikke kun enkeltpersoner spesielt, har ikke vært et tema på lang tid.

 Israel og USA ønsker nå å betydelig svekke Hezbollah og de iranske gjestene fra den iranske revolusjonærgarden (IRGC) i Libanon, og tiden har aldri vært mer passende. Den fundamentalistiske og militante sjia-bevegelsen er fortsatt i halvt knestående etter Assad-regimets fall i Syria, og de vellykkede israelske operasjonen mot organisasjonen etter 7. oktober 2023. I tillegg har man nå et Iran-regime som kjemper for sin overlevelse.

Krigen mot Hezbollah og IRGC er også en utstrakt hånd og støtte til Libanons myndighetene og hæren, som siden våpenhvileavtalen med Israel fra 27. november 2024, ikke har evnet å ta kontroll på de sørlige grenseområdene fra Hezbollah.

 Palestinerne som ofre i Iran-krigen

For palestinerne er krigen mot det iranske regimet intet mindre enn en gedigen strek i regningen - på flere måter. Først og fremst er palestinerne og deres støttespillere på selvisk vis svært bekymret for at fokuset nå er flyttet fra Gaza og Vestbredden, til iranerne og deres sak - noe som utvilsomt er tilfelle. Denne indignasjonen forsterkes av en betydelig folkelig støtte til det iranske folk i Vesten, selv om myndighetene i enkelte land som har gjort betydelige investeringer av politisk kapital (og penger) på palestinsk side, står i en gedigen spagat. Man balanserer følgelig på en knivsegg når man på den ene siden står i front som palestinernes venn og FN-gladiator mot USA og Israel, og man på den andre siden skal prøve å være litt på den rette siden av historien når akkurat USA og Israel går i krig mot det undertrykkende presteregimet, som iranere flest ønsker å bli kvitt.

 Viktigere for Israel og regionen enn politisk ordspill er det likevel at navlestrengen fra Teheran, som har foret Hamas, Palestinsk islamsk jihad og andre palestinske terrorgrupperinger med næring i form av enorme summer penger, tungt militært utstyr og logistikk i tiår, er kuttet. Dette innebærer en reell svekkelse av infrastrukturen til de mest destruktive kreftene på palestinsk side. Det hjelper heller ikke deres sak at den pågående krigen svekker Hezbollah. Summen av faktorene over vil muligens kunne bidra til en styrking av mer moderate krefter blant palestinerne, og også være en vitamininnsprøytning for klanene på Gazastripen som har opponert mot Hamas. Om den totale effekten blir kort- eller langvarig er for tidlig å si, men dersom regimet i Teheran sittende, så blir den uungåelig kortvarig.

 "Diplomati er nøkkelen"

Røyken etter det initielle angrepet på Iran hadde knapt lagt seg før utenriksminister Espen Barth Eide erklærte at angrepet var et brudd på folkeretten. Partiene på ytre venstrefløy fulgte opp i samme stil, og ikke minst MDG-leder Arild Hermstad, som kritiserte den norske stortingspresidenten for hans engasjement for Iran.

 Gjennomgangsmelodien generelt er det vanlige ekkoet fra FN-bygningen i New York - diplomati er nøkkelen. Problemet med å klamre seg til denne frasen i ett og alt, er at "den virkelige verden" ikke er slik at diplomati alltid fungerer. Og i hvert fall ikke før det har skjedd noe mer drastisk, som får diplomatiet på banen igjen. Så skal man i en norsk politisk kontekst også registrere nyheten om at Norge også i Iran-sammenheng ønsker å spille en meglerrolle. Dette har trolig en viss betydning i forhold til hvordan norske myndigheter ordlegger seg nå. Så kan man diskutere om dette er riktig fokus og pengebruk, tatt i betraktning at Norge kun vil være en praktisk tilrettelegger som tar regningene, uten å få noen innflytelse på avtalers innhold. Det man uansett legger liten vekt på hva gjelder den pågående krigen ved å henvise til diplomatiske løsninger, er Iran-regimets historikk siden 1979. Derfor er en kort recap på sin plass.

 Diplomati har ikke ført til noe på 47 år

Iran-regimet har sverget død og fordervelse over USA og Israel siden revolusjonen i 1979. Iran har siden den tid vært et sterkt undertrykkende regime for det iranske folket. Iran har bygd opp og brukt den globale terrorganisasjonen Hezbollah svært aktivt siden opprettelsen tidlig på 1980-tallet. De store selvmordsaksjonene i Beirut som kostet flere hundre amerikanske og franske liv i 1983 var øyeåpnere. Eksempler i Norge og Norden inkluderer William Nygaard-saken i 1999, samt angrepene mot de israelske ambassadene i Stockholm og København i 2024. I tillegg får vi se om eksplosjonen ved USAs ambassade i Oslo denne helgen har en tilknytning til Iran og deres proxyer.

Iran har ellers ufortrødent støttet palestinske terrororganisasjoner med enorme pengesummer, våpen og militært utstyr i tiår. Iran støtter Houthi-bevegelsen i Jemen, som har terrorisert internasjonal skipsfart og fungert som en fremskutt rakettbase mot Israel. Iran har fortsatt å utvikle atomvåpenprogrammet sitt kontinuerlig. Iran har et omfattende program for ballistiske missiler. Iran har også nylig slaktet titusener av sitt eget folk i løpet av noen få dager i 2026. Videre har Iran i alle år vært en del av ondskapens akse mot Vesten. Det er altså ikke Iran som er våre allierte, om noen lurer.

Det man basert på det ovenstående også kan si, er at diplomati ikke har hatt noen beviselig effekt på Iran siden revolusjonen i 1979. Og som alle vet, har man prøvd gjentatte ganger å få bukt med Irans atomvåpenutvikling, uten å lykkes.

 Hvem har eierskap på den eksistensielle trusselen?

Det er også nødvendig å si litt om folkeretten, og når det er legitimt å ty til maktbruk utenfor egne landegrenser før et angrep faktisk har blitt blitt gjennomført, jf. FN-paktens artikkel 51. Cecilie Hellestevit og Gro Nystuen beskriver i Krigens folkerett (2020) at "fienden må ha foretatt handlinger som klart er myntet på et fremtidig angrep, for eksempel skaffet en viss type våpen. Begrunnelsen er gjerne at det vil være umulig (eventuelt for farlig) å foreta et angrep i selvforsvar på et senere tidspunkt". Forfatterne skriver senere at det også kan være en viss utvidet forkjøpsangrep i tilknytning til masseødeleggelsesvåpen, og jo større trusselen er, jo tidligere kan man slå til. For ordens skyld, så påpeker forfatterne også at mye her er tolkbart og omdiskutert, og at det i tillegg er juridiske gråsoner. Det er uansett et hovedpoeng at mye rundt denne tematikken handler om vurderinger, og hvem skal ha eierskapet til å mene noe om et land er utsatt for en eksistensiell trussel, eller ikke? Mye taler for at det må være landet som står oppi det hele, men det hjelper fint lite om dette ikke anerkjennes i de relevante internasjonale fora.

 Er masseødeleggelsesvåpen bare CBRN?

Man bør også snakke mer om hva masseødeleggelsesvåpen egentlig er. I tradisjonell forstand viser man til kjemiske, biologiske, radiologiske og nukleære (CBRN) våpen, men hva er konsekvensene av bølger med ballistiske missiler? Akkurat her er det passende å bruke klisjeen om at man ikke trenger å være rakettforsker for å forstå at bølger med ballitstiske missiler mot sivile mål kan drepe svært mange mennesker og skape enorme ødeleggelser. I Irans tilfelle er det slik at FNs atomvåpenvokter AIEA, viser til at det ikke er bevis for at Iran utvikler atomvåpen.Her må det sies at intet bevis, ikke tilsier at det ikke faktisk er tilfelle. Da vet man rett og slett ikke. Videre er det bare å konstatere at man ikke vil åpne øynene for eksisterende dokumentasjon på at iranerne har et utviklingsprogram for atomvåpen. I tillegg er det allment kjent at Iran har noen hundre kilo med anriket uran med en anrikelse på rundt 60 prosent. Forskere på området, blant annet Halvor Kippe fra FFI, viser til at Iran på tidspunktet for krigen i 2025 på kort tid kunne fremskaffet en høyere anrikelsesgrad, slik at det kan benyttes til nukleær våpentilvirkning. Dette er faktainformasjon som myndigheter og politikere i enkelte land, som mener at Iran ikke utgjør noen eksistensiell trussel mot Israel, velger å overse.

 Det er opplagt at et land som presteregimet klart har uttrykt skal utslettes, ikke kan vente på at fundamentalistene blir sterke nok til faktisk å gjennomføre det. Som Golda Meir så kjent sa: “If we have to have a choice between being dead and pitied, and being alive with a bad image, we'd rather be alive and have the bad image.”

 Medias fokus på persongalleriet fremfor utviklingen

Media generelt har et overfokus på personene Donald Trump (her særlig) og Benjamin Nethanyahu, fremfor å analysere bakgunnen for og utviklingen av selve konflikten. Dette er en klassisk potensiell journalistisk blindvei, som vi kjenner godt fra krigene Israel har ført under Benjamin Netanyahu. Alt Netanyahu gjør skal forklares med en privat agenda og et kynisk personlig spill. Man ignorerer da andre reelle og viktigere drivere for den til enhver tid gjeldende politiske situasjonen, utviklingen av den aktuelle konflikten og det store strategiske bildet.

 Den variable kvaliteten på mediadekningen skyldes også at de fleste store nyhetsredaksjonene spiller på de samme kreftene i studio. Typisk er det egne journalister som hjemme eller borte intervjues av sine ankerkolleger, supplert med de samme studioekspertene, som dukker opp igjen og igjen, selv om et fåtall egentlig kan vise til dypere kunnskap om Israel og Iran. Da ender man gjerne opp med en kombinasjon av selvsagtheter, mange forbehold og fokus på følelsesladde scener. I denne konflikten er det således et tomrom som særlig kan fylles med flere eksil-iranere i Norge, og internasjonale eksperter på ulike områder knyttet til forholdet mellom USA og Israel, og Iran. De finnes.

 Krig mot en veletablert regional stormakt tar tid

Til tross for hva noen synes å tro, så er det å rokke ved en veletabelert regional stormakt aldri en quickfix - selv når to militære stormakter går i tospann. Det er på den annen side riktig at kriger ikke vinnes med fjernkontroll og fra luften alene. I tillegg er det lite sannsynlig at USA vil gå inn med store bakkestyrker, med risiko for å bli sittende fast i en hengemyr over lang tid. Det har man sett noen ganger før. En regimeendring betinger  derfor et folkelig opprør, men i hvilket omfang er vanskelig å si. Dersom det kombineres med en oppløsning av Irans væpnede styrker fra innsiden, kan det gå fort. Hvis ikke er det et spørsmål om det i det hele tatt er oppnåelig, og svaret er neppe. Når det er sagt så skal man huske på to ting. Ingen kriger er like, og alle kriger lever sitt eget liv. I tillegg observerte man under den arabiske vår, og ved Assads fall i Syria, hvor fort omveltninger faktisk kan gå.

 Det har også vært flere kommentarer om at den pågående krigen er "high risk, high gain" fra USA og Israel sin side, og det er det ikke vanskelig å være enig i. Samtidig vil enhver som har fulgt den sikkerhetspolitiske utviklingen i regionen de siste tiårene, se at sjansen til å kaste regimet og støtte den iranske befokningen, som kan gjøre dette fullt ut, aldri har vært større. Det er et militært svekket regime etter tolvdagerskrigen i 2025, og det ulmer godt i befolkningen. I tillegg er det neppe moralsk forkastlig å gå i bresjen for å kaste et regime som har massakrert titusener av sitt eget folk i løpet av noen få dager i 2026. Det faktiske tallet kan være nært halvparten av hvor mange sivile og stridende palestinere som er drept i Gazakrigen i en periode på to og et halvt år. Det sier sitt.

 Om målene med krigen

Det er mange som i det siste har yndet å spekulere om USA og Israel har manglet plan og klare målsetninger med krigen mot Iran. For det første er det opplagt den militære kampanjen er svært grundig planlagt og koordinert over lang tid. Det er nok også tatt mange hensyn til mange stater i regionen, og især de gulfstatene som USA har et utstrakt samarbeid med. Angrepet mot Iran er en stor og kompleks operasjon man vanskelig kan sammenligne med noen andre i nyere tid.

 Når det gjelder de overordnede politiske og sikkerhetspolitiske målsetningene så kan man også legge til grunn at det er slike, selv om noen kan fremstå som tydligere enn andre. Først og fremst vil verken USA eller Israel at Iran skal ha atomvåpen, noe som var hovedpoenget i den første talen til president Trump etter at krigen var innledet. I tråd med uttalelser fra både Trump og Netanyahu kort tid inn i konfliktperioden, håper også USA og Israel på et regimeskifte, noe som vil skape en helt nytt geopolitisk bilde i hele regionen - til fordel for de begge. Det er dog like klart at de ikke forventer dette uten en folkelig mobilisering som bidrar til det. Spekulasjoner med utgangspunkt i at USA og Israel  søker dette gjennom en ren militæroperasjon har slik sett liten troverdighet. Bortsett fra de nevnte hovedmålsetningene er det ikke usannsynlig at USA og Israel har ulike delmål. Israel er eksempelvis svært opptatt av at Iran ikke skal få bygge opp en langt større kapasitet hva gjelder ballistiske missiler, og det er også strategisk viktig for Israel at den økonomiske og militære støtten som kommer fra Iran til de palestinske terrorgruppene, Hezbollah og Houthiene, kuttes helt. USA kan ha økonomiske og handelsrelaterte interesser, i tillegg til at det ikke er noen strategisk ulempe for amerikanerne om Russland og Kina mister en del av sitt fotavtrykk i Persiagulfen. I tillegg er det både i USAs, Israels og flere gulfstaters interesse at det blir fred i regionen, slik at arbeidet med Abraham-avtalen kan gjenopptas og utvikles.

 Mye er gjort og mye gjenstår

For å oppsummere så kan man et stykke inn i uke to av krigen si at mye er oppnådd, men det gjenstår også en del. Regimet er i stor grad, som Trump sa, nå på sitt tredje sett med ledere, det er totalt luftherredømme, marinen er i stor grad utslettet, og man ser en klar nedgang i antall ballistiske missiler og droner som avfyres per dag mot Israel. Videre ser man at vestlige land mobiliserer for bidrag til beskyttelse i regionen, i tillegg til at noen av gulfstatene vurderer å engasjere seg militært mot Iran i selvforsvar. På den andre siden er det ikke noe forløpig som indikerer at denne krigen blir kortvarig, men den har tross alt nettopp startet. Og dersom USA og Israel etterhvert klarer å låse av konflikten til iransk terroritorium, vil dette kunne medføre en generell normalisering i store deler av regionen. Det kan bety mye for opprettholdelsen av regional støtte til USA og Israel for å holde kampanjen gående, i tillegg støtte på hjemmebane.

 Det er ellers vanskelig å få et godt grep på er i hvilken grad det er en bevegelse i forhold til folkelig oppstand inne i Iran, noe som er svært sentralt for en den optimale måloppnåelsen. Det er også vanskelig å vite hvordan det står til med moralen blant de iranske styrkene, selv om man kan anta at det er frustrasjon, forvirring og usikkerhet på alle - på høyt og lavt nivå. Spørsmålet er om det rakner på innsiden eller ikke.

Uansett, så langt tyder mye på at iranere flest setter pris på å få militær drahjelp med å bli kvitt presteregimet i Teheran. Tiden vil vise om det lykkes.