Kontekst: Iran frem til 1979

Med en god porsjon etterpåklokskap, kan revolusjonen i 1979 forstås i fremkomsten og utviklingen av et regime som forsøkte å kombinere sosial og politiske modernisering og mer eller mindre tradisjonell politisk maktkonsentrasjon. Det iranske samfunnet på 1970-tallet var preget av sterkt autoritære politiske strukturer, men også toleranse og etnisk mangfold så lenge det ikke truet maktstrukturene rundt tronen. Dette førte til sårbarhet som ble veldig tydelig i oppløpet til kollaps. Det følgende er en drøfting av påfugltronens mandat og selvforståelse, den hybride moderniseringen og hva som skjedde i den siste tiden. Til slutt noen forsøksvise lærepenger generelt og for Irans fremtid spesielt.

Stat, makt og frihet: det historiske utgangspunktet

Pahlavi-monarkiet vokste frem av en politisk tradisjon og i en tid der konsolidering og utøvelse av statsmakt var avgjørende for et regimes legitimitet og troverdighet. Irans vei gjennom det tyvende århundret må sees i lys av landets lange historie med territoriell fragmentering, skiftende og ofte svak sentralmakt, gjentatt utenlandsk innblanding og rivalisering mellom større imperiale aktører. Erfaringene fra Qajar-perioden og tidligere bidro til en utbredt oppfatning blant politiske eliter om at fraværet av en sterk stat var hovedårsaken til Irans politiske og økonomiske svakhet.

Derfor ble samlet statlig autoritet en nødvendig forutsetning for å kunne innføre og gjennomføre reformer av noe slag. Staten måtte ha kontroll over sitt område, skattesystem, militærmakt og administrasjon for å kunne modernisere rettsvesen, utdanning og infrastruktur var mulig.

Forsøkene på moderne styringsformen under den konstitusjonelle revolusjonen i 1905–1911 etablerte riktignok et parlament og en grunnlov. Den begrensede effekten av disse institusjonene ble av mange senere forklart ved at det manglet statlig kapasitet til å gjøre dem bærekraftige (Se for eksempel Bayat: Iran’s First Revolution).

Individuelle friheter og demokratiske ordninger ble ikke regnet som grunnleggende rettigheter, men snarere instrumentelle for å få til andre ting. De ble derfor som midlertidige privilegier som herskerne kunne utvide og innskrenke ved behov og ikke som begrensninger på maktkonsentrasjon. Parlament, politiske partier og presse fikk eksistere, men innenfor rammer som ikke utfordret tronen. I krisesituasjoner ble det derfor ansett som legitimt å sette slike ordninger til side for å sikre orden og stabilitet.

Denne statssentrerte forståelsen preget også håndteringen av Irans etniske, språklige og religiøse mangfold. Pluralitet ble i hovedsak ivaretatt gjennom en kombinasjon av toleranse og sentral kontroll, snarere enn gjennom politisk autonomi eller lovfestet beskyttelse. Kulturelle og religiøse særtrekk ble i stor grad akseptert så lenge de ikke mobiliserte politiske aktivisme. Krav om selvstyre, separatistiske prosjekter eller alternativ politisk lojalitet risikerte mottiltak.

Under Reza Shah Pahlavis (den første shahen i Pahlavi-dynastiet, som levde fra 1878 til 1944) styre på 1920- og 1930-tallet ble denne forståelsen tatt i bruk i statsbyggingsprosjektene. Shahens regime prioriterte oppbyggingen av en nasjonal hær for å bryte med stammebasert og lokal makt, gjennomførte omfattende administrativ sentralisering, standardiserte skatte- og rettssystemer og reduserte religiøse institusjoners innflytelse over utdanning og jus. Samtidig ble det ført en aktiv symbolpolitikk som fremhevet en sekulær og pre-islamsk iransk nasjonal identitet som samlende ramme for staten, som da fikk navnet "Iran". Disse tiltakene var gjennomført på autoritært vis, men ble av samtidige tilhengere og senere analytikere ofte forklarte som nødvendige (se for eksempel Cronin, The Army and the Creation of the Pahlavi State in Iran).

Da Mohammad Reza Shah overtok tronen i 1941, arvet han både de institusjonelle strukturene som var etablert under hans far og normhierarkiet som prioriterte statlig kontroll fremfor politisk liberalisme. Selv i perioder med relativt åpen politisk kultur, særlig på 1940-tallet og tidlig på 1950-tallet, gjaldt implisitt klare grenser for demokratiske reformer. Reform ble dermed initiert ovenfra og slik også kontrolleres og reguleres på bekostning av grasrotsbaserte endringer.

Forholdet mellom stat og samfunn i Iran var preget av en vedvarende og flyktig asymmetri, der staten enten dominerte samfunnet eller ble utfordret av det, og det manglet institusjonelle mekanismer som kunne regulere spenningen mellom makt og deltakelse (se for eksempel Katouzian, State and Society in Iran).

Dette spennet kan forklare vekselvirkningen mellom Pahlavi-dynastiets moderniseringsambisjoner og de vedvarende hindrene for politisk frihet.

Modernisering uten politisk delegasjon: regimets grunnleggende spenning

Rezas sønn Mohammad var som shah videreførte og forsterket innsatsen for å modernisere Iran sosialt og økonomisk. Moderninseringsarbeidet var ambisiøst og omfattende, i stor grad finansiert av raskt økende oljeinntekter fra 1960- og særlig 1970-årene. Staten investerte tungt i industrialisering, infrastruktur og urban utvikling, samtidig som utdanningssystemet ble kraftig utvidet og en teknokratisk forvaltning bygget opp for å planlegge og gjennomføre reformene. Sosialt ble det gjennomført betydelige endringer, blant annet innen familie- og arverett, kvinners tilgang til utdanning og arbeid, og sekularisering av deler av lovgivningen. Parallelt næret shahen ambisjoner om å gjøre Iran til en regional stormakt og troverdig aktør i internasjonal politikk, både militært og økonomisk.

Reformene endret det iranske samfunnet raskt og dyptgående, særlig i byene og blant middelklassen. Og fremveksten av en utdannet middelklasse førte naturlig nok til økende krav om politisk representasjon. Et krav regimet i beste fall var skeptisk til og ofte motsatte seg.

Organisert opposisjon ble overvåket, splittet eller forbudt. Parlamentet eksisterte formelt, men manglet reell innflytelse over avgjørende politiske beslutninger. Partisystemet mistet gradvis selvstendighet og ble redusert til et redskap for styring og påvirkning, frem til etableringen av ett statsbærende parti i 1975. Sikkerhetsapparatet (for eksempel SAVAK) fungerte samtidig som politisk portvokter ved å definere og (hardhendt) håndheve grensene for "akseptabel" politisk aktivitet.

Det var altså elementer av et liberalt demokrati, men det var skjørt og sårbart. Konsekvensen over tid var at moderate, reformorienterte politiske miljøer var kortvarige – de ble enten absorbert i regimet, marginalisert eller gikk i oppløsning. Aktører og institusjoner som kunne abserbert dissens og muliggjort konstruktiv uenighet fant ikke fotfeste i det politiske systemet.

Dette spisset seg til da regimet under både internt og eksternt press på 1970-tallet endelig begynte å antyde vilje til demokratiske reformer. For eksempel ble noen politiske fanger løslatt, retorikk om rettsstat og lovlighet ble mer liberal, og det vanket enkelte justeringer i rettssystemet.

Disse ble imidlertid ikke ble ledsaget med varige institusjonelle endringer. Domstolene fikk ikke være uavhengige i politiske saker, lovgivende forsamling fikk ikke nevneverdig mer makt, og reell partipolitikk uteble. Reformene fremsto ble derfor sett på som videreføring av det gamle mønster der politisk makt egentlig havnet som før under shahen.

Dette undergravde reformenes troverdighet, samtidig som regimets støttespillere følte seg mer usikre. Det oppsto en situasjon der ingen ønsket å investere i gradvis innføring av nødvendige reformer (se for eksempel Abrahamian, Iran Between Two Revolutions, som har fått en del kritikk).

Dette skapte legitimitet og handlings rom for radikale aktører. De var mindre avhengige av regimets signaler, mindre bundet av forventninger om kompromiss, og bedre i stand til å mobilisere misnøye for å underbygge uforsonlige krav. Etter at moderat opposisjon var svekket over flere tiår, var det ingen synlige alternativer til full lojalitet eller revolusjonær opposisjon. Når regimet stengte for veier til inkrementelle reformer, åpnet de uvilkårlig for radikale omveltninger.

Resultatet var ikke passivitet, men eksplosiv radikalisering når kontrollen først begynte å glippe (Se for eksempel Skocpol, Rentier State and Shi‘a Islam in the Iranian Revolution).

Dette viste at fortrengning av moderat opposisjon kan være destabiliserende, og kanskje særlig i samfunn under rask utvikling og omstilling.

Sammenbruddet: tap av institusjonell absorpsjons- og korrigeringsevne

Monarkiet som kollapset i 1978–79 manglet ikke økonomiske ressurser, militær kapasitet eller formell statlig kontroll. Landet var den gangen en ressurssterk stat med en stor, moderne og godt utrustet hær.

Forklaringen ligger i at regimet var svekket av manglende evne til å oppfatte, tolke og reagere konstruktivt på de svakhetene som ble stadig tydeligere for andre - det som nå kalles absorptiv evne.

Regimet ble i tillegg svekket da beslutningsmyndigheten ble i personalisert rundt hoffet med monarken og hans familie. Formelle institusjoner som regjering, parlament, partiorganisasjon og militær ledelse som ellers kunne gjort systemet mer resilient hadde begrenset autonomi og fungerte i stor grad som gjennomføringsorganer for beslutninger tatt på toppen. Uformelle rådgivningskanaler stadig viktigere, herunder hoffmiljøet og familiære relasjoner, på bekostning av institusjonelle rapporterings- og vurderingslinjer.

Denne utviklingen gjorde beslutningsgrunnlaget svakere. Informasjon nedenfra og utenfra ble filtrert for å unngå dårlige nyheter. Lojalitet og politisk pålitelighet ble viktigere enn etterrettelighet. Varsler om økende misnøye, organisatorisk samling i opposisjonen og tap av legitimitet ble ofte tolket som midlertidige forstyrrelser som kunne håndteres med tilvant praksis, som undertrykking eller administrative justeringer.

Dette fungerte så lenge protestene var begrensede og fragmenterte, slik de gjerne hadde vært inntil da. Situasjonen endret seg i 1977–78, da flere tendenser konvergerte, både innenriks og utenriks. Protestene ble gradvis mer omfattende både sosialt og geografisk.

I denne fasen ble regimets reaksjoner stadig mer uforutsigbare og inkonsistente. Perioder med hard undertrykking ble fulgt av forsøk på forsoning og reform. Regjeringsskifter, løfter om liberalisering og delvise innrømmelser ble ikke ledsaget av klare institusjonelle endringer. Inntrykket av et famlende og usikkert regime tiltok. For statens egne institusjoner skapte dette handlingslammelse. Militæret, sikkerhetstjenestene og forvaltningen var alle avhengige av entydige signaler fra toppen for å handle. Da slike signaler uteble eller stadig ble motsagt, valgte mange aktører å være passive og avventende.

I denne konteksten ble fraværet av fungerende vertikale politiske institusjoner spesielt prekært. Det fantes ingen legitime partier, fagforeninger eller politiske ledere som kunne fungere som forhandlingspartnere eller dempe konflikten. Samtidig var moderat opposisjon allerede svekket etter flere tiår med politiske restriksjoner. Det oppstod et maktvakuum.

Det er i dette vakuumet ayatollah Ruhollah Khomeini fant sin plass. Khomeini hadde flere strategiske fortrinn. For det første hadde han høy symbolsk legitimitet som religiøs autoritet, samtidig som han var en outsider etter mange år i eksil fra landet. For det andre formulerte han et enkelt og konsistent budskap som reduserte et komplekst politisk landskap til ett overordnet krav: monarkiets avskaffelse. Denne fanen samlet ellers ulike grupper å samles om et felles mål uten å måtte enes om en detaljert politisk fremtid.

Videre var Khomeini organisatorisk forankret i nettverk som regimet ikke hadde kontroll over, særlig moskeer, religiøse skoler og uformelle sosiale strukturer. Disse fungerte både som kommunikasjonskanaler og som mobiliseringsarenaer.

Da shahens egen dømmekraft i denne perioden ble ytterligere svekket av alvorlig sykdom, psykisk belastning og vedvarende feilvurderinger av situasjonens dynamikk, viste regimet seg å være skjørt.

Sammenbruddet i 1979 var dermed ikke et plutselig sammenbrudd av statsmakt, men kulminasjonen av et lengre forløp der autoritær personalisering hadde undergravd regimets resiliens og utviklingsevne. I det øyeblikket monarkiet mistet både retning og autoritet, fantes det ingen struktur igjen som kunne holde systemet oppe eller forme en kontrollert overgang.

Hva vi kan lære

Det er lett å se paralleller mellom styringsformen til dagens islamske republikk og monarkiet som kom før det. Imidlertid er det også avgjørende forskjeller, og det er ingen tvil om at situasjonen ble langt verre under Den islamske republikk. I verden på slutten av 70-tallet var Iran blant de bedre i regionen, men blant de verre i Vesten.

Dette gir også støtte til at sosiale. økonomiske og politiske friheter henger sammen, og at systemer som fremmer noen av disse på bekostning av andre ikke er bærekraftige.

Det er blitt sagt at dagens regime i Iran mener at shahens feil var å ikke hardere og mer konsekvent slå ned på dissens, altså at hans forsoningsvilje viste svakhet som muliggjorde revolusjonen. Den motsatte forklaringen synes mer overbevisende, nemlig at han ville bygd legitimitet og resiliens ved å innføre demokratiske reformer på troverdig vis og over lengre tid.

Mye tyder på at dagens Reza Pahlavi også ser det slik: selv om han blir titulert som kongelig, bedyrer han stadig at han ikke gjør krav på påfugltronen og anser seg selv som av nødvendig samlende figur som kan spille en rolle under en omstilling.