Jeg ser deg, Czezlawa Kwoka

Av Jon Aslak Findtland, først publisert på Facebook 2021-03-12, publisert her med forfatterens tillatelse

Tenk om det er sant, at de to jevngamle unge jentene har funnet hverandre og hopper paradis, nå, på ei asfaltert gate et sted i universets evige saler

Idag tenker vi på deg Czezlawa, men ikke med udelt glede, det kan vi ikke fordi i dag er det 79 år siden du døde, du ble henrettet i Auschwitz, 14 år gammel, fange nummer 26947 – polsk.

Jeg gråter inni meg når jeg ser deg, så henrivende nydelig tross smerten, bildet av deg har jeg på skrivebordet på min laptop, at jeg ikke skal glemme. Din skjebne! Fordi du døde så ung, så totalt uten mening, du som skulle ha levd mange år, fått barn, blitt mor, bestemor, oldemor...?

Neida, du hadde ikke jødisk avstamming som din medsøster Anne Frank, som skrev Dagboka, du var bare uheldig å være på feil sted til feil tid...

Du var ett av mange barn fra området Zamosc, regionen med den fruktbare svarte jorda som nazistene ville innlemme i Generalplan Ost, det herrens år 1942.

Det ble selvfølgelig «en viss oppstand» da nazistene på tampen av 1941 begynte å konfiskere jord fra de polske bøndene – det slo nazi-regimet hardt ned på – disse slaviske menneskene forstod tydeligvis ikke sitt eget beste!

Og med så umedgjørlige bønder i regionen som "ikke forstod det storslåtte" i Generalplan Ost: derfor ble du valgt ut Czezlawa, du var ett av 4454 barn som ble regelrett kidnappet, som kandidat for tyskernes «germanisering»...

Hva var det som gikk feil, siden du likevel ikke overlevde!

Det er litt uklart, men kanskje var grunnen «så enkel» at som ung jente, fjorten år, var du litt for umedgjørlig, kanskje var du også litt for «slavisk» i utseende..?

(Bare ca. 800 av barna overlevde fangenskapet)

Det er en grunn til at akkurat din historie har blitt mer kjent enn de fleste andre barna som også havnet i Auschwitz..

Fordi Wilhelm Brasse, som ble tvunget til å være fotograf, overlevde fangenskapet..

Og da han fortalte historien videre etter krigen husket han deg spesielt godt, og skalv da han fortalte, som øyenvitne!

Du forstod ikke hva som skjedde, den dagen du kom til Auschwitz, den 13 desember 1941: Hvorfor kom denne ulykken over deg? Og du forstod ikke beskjeden med en gang, at du skulle fotograferes.. Og kapoen som voktet deg slo deg hardt med en kjepp over munnen, så du silblødde.

Det neste som skjedde var at du fikk beskjed om å tørke av deg blodet, stille opp og la deg fotografere. I tre forskjellige vinkler. Ett med skaut på. De hadde jo klippet av deg håret..

Og stilte opp gjorde du, tappert, mens du skalv, var livredd, likevel så modig, ja nesten trassig. Mens du kikket inn i kameraets linse ...

(Tre måneder etterpå ble du henrettet).

Så meningsløst det du ble utsatt for, Czezlawa, du og så mange andre barn, som gjør at jeg synes jeg kan kjenne øynene dine på meg, ja tenk på meg! Og øynene dine spør: HVORFOR...--

I 1995, femti år etter krigen, laget jeg to skulpturer – to hoder, eller to masker..

- Den ene var en situasjon der jeg forestilte meg en fange i en konsentrasjonsleir, mens livet gled ut gjennom øynene

- Den andre situasjonen var at jeg forestilte meg tomme øyne stirre oppover; det hjelpeløse stumme skriket hos en SS-soldat i ferd med å dø et sted på Østfronten; den nagende forferdelige følelsen av å ha kastet bort livet totalt..

Jeg kan snakke om det idag.

Jeg tror at grunnen til at jeg følte meg syk og elendig etterpå, og havnet i en depresjon, var anelsen: Den nagende følelsen om det som bor i meg, og at soldaten «lett kunne ha vært meg», hvis jeg ble født i Tyskland den gangen!

Det betyr at jeg har muligheten i meg, som menneske, jeg kan ikke løpe fra det!

Den jødiske filosofen Hannah Arendt, oppvokst i Nazi-Tyskland, kalte det «ondskapens banalitet» det som skjedde, som hun var vitne til. Det utfoldet / og utfolder seg / like mye, eller mer, i maktens byråkratiske korridorer (ofte blindt..) som i den mer synlige delen; som grusomheter på slagmarkene.

Jeg har sluttet å dømme andre (forsøker å la være) – desto mer opptatt av å forstå hva vi mennesker er, kan være, og hvordan systemer og situasjoner kan bryte ned mennesker, tilsynelatende skape monstre.. og har lite til overs for det å lage fiendebilder, eller demonisere andre...

Czezlawa.. Du kunne ha vært i live NÅ, jeg ser deg, 92 år gammel, med våkne øyne, smilende og klok, bare litt mett av dage?

Czezlawa.. Kan vi som lever nå likevel lære av det du rakk å fortelle?

Men bildet jeg gjemmer på at du og de andre barna sammen hopper paradis i en av universets strålende opplyste gater – det beholder jeg uansett..