Islam, islamisme og jødehat

Teser:

1. Islam er anti-jødisk fra da jødene i Medina avviste Muhammed som profet noe etter hijra i 622. Muslimene var sterkere militært, beseiret, undertrykte, drepte og forviste jødene.

2. Dette medførte at jødene i 1300 år hadde en annenrangs og undertrykt status i dar al-islam. Av og til noen pogromer, men mest ydmykelser. (For omfattende pogromer i tidlig tid, se for eksempel almohadenes historie).

3. Denne statusen delte de med kristne, den kalles dhimma.

4. Dhimmi-statusen ble fjernet i 1856 i det ottomanske riket. (Muhammed Ali forsøkte å fjerne den allerede på 1830-tallet i Levanten. Det førte blant annet til pogromer mot Safed). I praksis vedvarte den en god del lenger rundt om.

5. Statusen innebar også en viss form for ‘beskyttelse’, lik mafia-praksisen som er velkjent fra Syd-Italia. De store pogromene kom altså etter 1856 – og de rammet i første omgang den kristne minoriteten i muslimske områder: Folkemordet på armenerne begynner vel nå å bli kjent, men ta også med grekerne og assyrerne. Først når dette i all hovedsak var ‘unnagjort’ kom turen til jødene.

6. Det er i kjølvannet av sammenbruddet til det ottomanske riket at islamismen vokser fram.

7. Islamismen er et forsøk på å modernisere islam – ved å vende tilbake til det opprinnelige: Den egne betegnelsen islamister bruker, er salafiyya – å vende tilbake til forfedrene, islam slik den ble utøvd på profetens og i de neste tre generasjonenes tid.

8. Muhammed hadde - som nevnt - en rekke sammenstøt med jøder. Derfor er det mange jødefiendtlige skriftsteder både i koranen og hadith, samt at sira inneholder skildringer av en rekke slike hendelser.

9. Nesten som en sideeffekt av islamismen kommer dermed dette anti-jødiske materialet i forgrunnen igjen.

10. Siden det inntrer samtidig med en jødisk frigjøringsprosess i hele den muslimske verden etter 1856, forsterkes betydningen av disse skriftstedene. Det tilspisses ytterligere når innvandringen til det palestinske området tar til: Den jødiske innvandringen er for øvrig ikke den eneste til området: Også store grupper muslimer strømmer til området i tida før og etter 1900.

11. Stormuftien av Jerusalem, Hajj Amin al-Husseini, ble en sentralgestalt for hele utviklinga fra 1920 og utover. Han ble mufti i 1921 og leder av det muslimske høye råd i palestinsk område i 1922. I over tre tiår var han den sentrale palestinske ideolog og politiker – til dels i tett samarbeid med Det Muslimske Brorskapet. Sammen arbeider de for en salafistisk forståelse av islam, for kalifatets gjenopprettelse og et samfunn basert på sharia. Fra 1941 til 1945 bodde han i Tyskland og samarbeidet tett med nazistene. På høyt plan. Møtte blant annet Hitler og Himmler. Var drivkraft i dannelsen av flere SS-divisjoner, besøkte kz-leire, ledet arabisk radiopropaganda, forhindret jødisk emigrasjon til Palestina fra Nazi-okkuperte områder. I 1946 kom han tilbake til Midt-Østen og tok igjen ledelsen blant palestinerne.

12. For disse islamistene var (og er) det jødefiendtlige innholdet i koranen og sunna dagsaktuelt: De hadde/har naboskap til en stadig voksende jødisk befolkning.

13. Både Brorskapet og stormuftien svermet for Hitlers politikk. Både fører-prinsippet (kalifatet!) og jødehatet hadde de felles.

14. I utgangspunktet er ikke nazistene begeistret for dette: de er rasistisk innstilte også mot arabere, og anti-religiøse.

15. Dessuten vil de bli kvitt jødene i Tyskland. Derfor får en god del jøder utreise – til Palestina.

16. Dette endrer seg i 1936, da Peel-kommisjonen foreslår at det opprettes en jødisk stat. Dette anses som svært uønsket blant naziene – en slik stat vil bli noe a la hva Vatikanstaten er for katolikker for jøder rundt om i verden. Deres politiske mål var faktisk å utrydde jødene. Da kunne de ikke få et slikt fyrtårn.

17. Dette endrer et av ståstedene i nazistenes politikk, og fra nå av støttes islamistene økonomisk, organisatorisk og politisk.

18. Dermed forsterkes også anti-semittismen i islamismen. Dette kommer tydelig fram i Amin al-Husseinis skrift 'Islam og Judaisme' fra 1937.

19.Her fins alle de særtrekk av jødefiendtlig karakter som vi også i ettertid kan gjenfinne hos palestinerne.

20. Ingenting som kommer seinere har endret akkurat dette. Staten Israel, befolkningsutskiftinga, grenseutvidelsen i 1967 - ikke noe av dette har endret noe grunnleggende i det politiske ståstedet til islamistene. Det er beviselig at de ville at dette området skulle være jødefritt allerede i 1937. Dvs. de ville det også tidligere. Men det fins overbevisende skriftlig belegg fra det året.

21. Jødefiendtligheten i islamismen forties også av akademikere som skriver om islamismen. Selv om islamistene selv åpent omtaler sin anti-semittisme – se for eksempel – Sayyid Qutb ‘Our Struggle Against the Jews’ (1951), Hamas charter fra 1988 eller Khomeinis uttalelser om jøder og Israel i løpet av sitt liv - kan for eksempel Bjørn Olav Utvik forfatte en nesten fire hundre siders monografi om «Islamismen» uten å nevne den tilhørende jødefiendtligheten med ett ord.

22. Denne fortielsen har igjen medvirket til at det i den norske offentligheten ikke eksisterer en forståelse av islamismens særegne anti-semittisme. Når den så kommer til overflaten hos diverse islamister, vender disse kommentatorene seg bare vekk – rett nok passelig ubehagelig berørt. For så å komme opp til overflaten igjen noe seinere, med et narrativ om at det fins en form for post-islamisme som har likhetstrekk med for eksempel indremisjonen. Mens jødefiendtligheten er glemt.

23. Om de ikke vender seg bort, kan denne islamistiske anti-semittismen omfortolkes til anti-sionisme og anti-imperialisme.

24. Sionismen slutter da samtidig å være en (i hovedsak) sekulær jødisk nasjonalisme, og forstås som et imperialistisk, kolonialistisk prosjekt. En av betingelsene for en slik forståelse, er selvsagt at islamistenes ståsted må ha oppstått ETTER at staten Israel ble opprettet. Det gjorde den ikke.

25: Ergo viser denne oversikten at historienarrativet til de anti-imperialistiske palestinavennene er et kontrafaktisk ståsted: Islamismens anti-semittisme oppsto før staten Israel. Islamisme er ikke en anti-imperialistisk ideologi, snarere tvert om: Idet den er tilbakeskuende til en islamsk gullalder, er det ikke bare kalifatet, men også territoriet - islams største utstrekning - som skal gjenopprettes. Det er altså ikke bare 'From the river to the sea' som gjelder: Det er India, al-Andalus og Balkan. Og mye mer:

Nok en gang ser vi et eksempel på orwellsk nytale: Det som for eksempel etter den iranske revolusjonen ofte har blitt omtalt som anti-imperialisme er det motsatte: Det er en imperialistisk ideologi.