Flere forhold peker i retning av at denne krigen skal avsluttes med det første, og her kan man starte med det faktum at president Donald Trump og statsminister Benjamin Netanyahu allerede tidlig i konflikten uttalte at det skulle være en forholdsvis kort konflikt, og at den primære militære måloppnåelsen i stor grad var oppnådd etter en uke eller to. Videre så har man ikke sett en folkelig mobilisering som kan velte prestestyret, selv med krigen som fasilitator. I tillegg kommer de globale økonomiske konsekvensene av redusert oljeproduksjon og blokkeringen av Hormuzstredet, og de politiske implikasjonene dette har. På den andre siden har iranernes tilstramming i Hormuzstredet gjort det noe mer vrient for Trump å avrunde konflikten, fordi det kan oppfattes som at han har latt seg presse, men også av hensyn knyttet til de lange linjene med regional stabilitet og strategisk avskrekking.

 Retorisk signalisering og solid militær måloppnåelse

Tidlig i konflikten kom president Trump med flere uttalelser som indikerte et ønske om å gjøre krigen relativt kortvarig. Han viste blant annet til at planen opprinnelig var en 4-5 ukers operasjon (og vi er der nå), at det nesten ikke er flere mål å angripe, og at krigen er tilnærmet fullført. Likeledes, under den første pressekonferansen etter krigsutbruddet, sa statsminister Netanyahu at Iran ikke er den trusselen de var før krigen. Like før pesach var Netanyahu enda tydeligere, når han uttalte at Iran for øyeblikket ikke utgjør en eksistensiell trussel. Natt til andre april norsk tid kom så den siste talen til president Trump der han gjentok det utenriksminister Marko Rubio allerede hadde sagt. Amerikanerne ser for seg to-tre uker til og så skal det være over. Den siste pressekonferansen var forøvrig minst like mye rettet innover mot bekymrede amerikanske velgere, som utad, og det skaper en større forpliktelse og binding for den amerikanske presidenten.

Når det gjelder militær måloppnåelse har den omfattende fellesoperasjonen til USA og Israel vært en suksess. De har, som aldri før, opererert som en samlet militær allianse i en tid da det stilles spørsmål om NATOs evne til det samme - og resultatene taler for seg selv. Irans lederstruktur og kommunikasjonskanaler ble skadeskutt allerede det første minutteene inn i konflikten, programmet for ballistiske raketter er satt kraftig tilbake, antall utskytningsramper for missiler er betydelig redusert, flyvåpenet og marinen ligger reelt sett med brukket rygg, og den iranske revolusjonsgarden (IRGC) og de militære styrkene forøvrig er sterkt svekket. De siste par ukene har man også sett at USA og IDF har utført flyangrep stadig dypere inn i Iran, og i stor grad rettet disse mot sivile og militære industrielle mål som forsinker en gjenoppbygging av Irans militærmakt betydelig.

 Det kan også tillegges at den iranske responsen totalt sett ikke har vært sterkere enn forventet. Missil- og dronebølgene har - som man visste på forhånd - kommet, men svært mye har blitt stanset. Det som har sluppet gjennom har vært relativt begrenset i omfang og medført få drepte og mest materielle skader. Her er det enkelte unntak i forhold til omfang, som nylig sett i Arad og Dimona, men ikke minst også i Gulfområdet, der flere stater har blitt påført skader av iranske missiler og droner - sivilt og militært. Det er forøvrig interessant hvor liten internasjonal oppmerksomhet det har fått at Iran primært sender missiler mot Israel mot sivile mål, og at de benytter klasevåpen mot byene. Så skal det sies at angrepsbølgene fra Iran generelt har vært på nedadgående frekvens de siste ukene. Dette nevnes fordi mediene har vært skrevet mye om USAs og Israels antatte (manglende) evne til å holde krigen gående. Men det man uansett kan ta for gitt, er at det er enda verre stilt på iransk side, selv om de også har porsjonert sine ressurser.

Regimet synes å overleve denne gang

Når det gjelder regimeskifte har Trump og Netanyahu utvilsomt hatt som ønske å fasilitere for en full omveltning gjennom den militære operasjonen, men de har samtidig understreket at dette først og fremst er opp til det iranske folket selv. Lite tyder på at dette vil skje. Som Gunnar Gabrielsen påpeker i en Henrik Beckheim podcast, så er status at Iranregimets evne til å operere utenfor egne grenser redusert, men de har fortsatt tilstrekkelig kontroll innenfor egne grenser. Revolusjonsgarden IRGC utgjør et således et tykt beskyttende lag for regimet, noe som var hele begrunnelsen for opprettelsen av denne styrken etter revolusjonen i Iran i 1979. Ayatollah Ruhollah Khomeini stolte nemlig ikke på det "vanlige" militære apparatet etter kuppet. IRGC er forøvrig nå heller ikke kun et sikkerhetsapparat. Det er en politisk, økonomisk og industriell maktfaktor, og i realiteten en stat i staten - som nå styrer landet. Og om den likviderte Ali Khameneis arvtaker,  ayatollah Mojtaba Khamenei, i hele tatt er i livet er det knyttet stor usikkerhet til.

 Noen kommentatorer mener fraværet av en folkelig mobilisering, og at regimet forblir sittende, tilsier at krigen har vært mislykket for USA og Israel. Per Erik Solli ved NUPI er en av de som har gått lengst, ved å s at kampanjen Epic Fury / Roaring Lion er den største militære fiaskoen og mislykkede operasjon han har sett i moderne historie. Dette fordi de ikke har lykkes med regimeskifte og å bryte ned det iranske militæret. Militærhistorikere vil nok mene at den påstanden er historieløs, men like åpenbart er det at konklusjonen er for enkel, simpelthen fordi den legger som premiss at USA og Israels angrep hadde regimeskifte som fremste hovedmålsetning. Det har nok aldri vært tilfelle. Det er andre forhold som har utgjort hovemålene, og som en israelsk kilde sier forventer man ikke et regimeskifte når de fleste sivile sitter i bomberom. Mer interessant er det kanskje hva som kan skje i de etterfølgende måneder og år etter denne konflikten. Det kan også nevnes at det historisk sett er flere eksempler på at man har iverksatt større militære operasjoner for å fjerne eller hindre anskaffelse av spesifikke kapabiliteter hos fienden, eller sette de tilbake i en videre kontekst. Aktuelle eksempler fra regionen er Israels velkjente flyangrep på Osirak-reaktoren i Irak i 1981, for ikke å glemme tolvdagerskrigen mot Iran i 2025.

 Man kan, med bakgrunn i det overnevnte, legge til grunn at et regimeskifte ville vært for bonus å regne for USA og Israel sin del. De primære målsetningene synes å ha vært å stanse Irans atomvåpenprogram, å ramme Irans program for baillistiske missiler, og å sette Irans lederskap og militærstruktur så langt tilbake at det vil ta dem lang tid å utgjøre en større regional trussel igjen. Man kan også ta med den generelle avskrekkingseffekten, for regimet i Teheran vil ikke glemme hvordan de militært har blitt knust i denne runden. For Israel har det også vært viktig å kutte navlestrengen mellom Iran på den ene siden, og Hezbollah og de palestinske terrororganisasjoner på den andre, for presteregimet i Teheran har i praksis vært oksygenet til regionale terrorgrupperinger i snart femti år. De overnevnte målsetningene - som altså ikke handler om regimeskifte per se - har samlet sett vært tilstrekkelig for Trump og Netanyahu til å innlede angrepet på Iran. I tillegg er det vel få, om noen, som mener at den pågående krigen ikke vil ha en betydelig påvirkning på utvikling og stabilitet i hele regionen, selv om den ikke vil sette et endelig punktum i konfliktbildet mellom Israel og Iran.

 Trump kan plutselig erklære seier

Den akutte bekymringen i konfliktbildet nå, er som alle har fått med seg, den iranske blokkeringen av Hormuzstredet, og oljepriser som skyter i været. Dette har allerede fått globale praktiske og økonomiske konsekvenser, som verken USA eller andre land kan leve lenge med. Priser på drivstoff og mye annet har raskt steget til uakseptable høyder, og dette har økt presset på USA og Iran for å få slutt på konflikten. For Trump sin del vil økning på drivstoffprisene alene gjøre den jevne amerikaner grinete, og hans siste tale rett i forkant av pesach, evnet ikke å berolige markedene. Og man skal også huske at USA er et land der forståelsen for denne krigen er ulik den man har i Israel. Israelere flest forstår at krigen mot Iran handler om å bekjempe en eksistensiell trussel mot Israel og det jødiske folk, og at dette er noe som må gjøres.  For amerikanerne utgjør ikke Iran en eksistensiell trussel på samme måte, noe som reflekteres i det politiske bildet på Trumps hjemmebane. Den sittende presidenten har også et mellomvalg som kommer, noe som vil gjøre det ugunstig å dra ut krigen i tid.

 På den andre siden mener mange at Trump ikke kan avslutte krigen før blokaden av Hormuzstredet har funnet sin løsning, for hvis ikke har man tilsynelatende gitt etter for iranske maktbruk. Det kan av mange bli oppfattet som et nederlag for Det hvite hus og sende et svært uheldig signal til Teheran, sett i forhold strategisk avskrekking i årene som kommer. Og i Midtøsten er det makt som gjelder. Når det er sagt så er de militære opsjonene for å løse Hormuz-situasjonen svært usikre - alle som en. Iran vil evne å true tankskip og trafikken i Persiabukta med missiler og droner - og en hendelse en gang i blant er nok - ved nesten alle scenarioer man kan se for seg med begrensede militære operasjoner. Videre er amerikanske støvler på bakken i større skala en sikker vei inn i en hengemyr som Trump ikke vil inn i. Det er også svært høy risiko å prøve å ta kontroll på enkelte øyer og strategiske punkter for en tid - og det er vanskelig å se at de pågående troppeforflytningene til området er sterke nok selv til det. Disse er således mest signalisering i forhold til eventuelle forhandlinger.

 Man kan forvente at Trump og hans rådgivere ser dette ganske så klart. Det er således (paradoksalt nok) den amerikanske presidentens uberegnelighet og vilje til å gjøre akkurat som han vil, som kan sette en rask stopp for krigen. Dette nettopp ved bare å erklære seier i henhold til målsetningene og at krigen er over - selv om Hormuzblokaden ikke har funnet en endelig og klar løsning. Han vil altså ikke nødvendigvis bry seg om hva andre mener. For han har da krigen vært vellykket - og militært sett har den faktisk vært det - og Benjamin Netanyahu vil være enig.

 Samtidig pågår det reelle forhandlinger i ulike bakkanaler, med Pakistan og andre parter i en meglerrolle med indirekte samtaler. Bak fasaden er det svært trolig at også det iranske regimet ønsker å stanse krigen, før de har blitt så svekket at de blir for sårbare på hjemmebane, etter krigens slutt. For opposisjonen vil fortsatt være der. Samtidig har det begynt å røre seg i FN og FNs sikkerhetsråd etter at blokaden av Hormuzstredet ble et faktum. Men det synes klart at Kina ikke vil slippe noen anti-iranske vedtak gjennom i sikkerhetsrådet selv om flere titalls land jobber for det. Da sitter FN igjen med sin sedvanlige oppstykkede og  formanende effekt igjen - men heller ikke mer. De to mest trolige løsningene er derfor fortsatt at Trump unilateralt erklærer seier og at krigen er over - noe Israel vil følge han på - eller at megling i bakre kanaler fører frem. Det siste vi kreve  at begge parter kommer ut av det med æren i behold. For Iran vil det mest handle om å pleie egen befolkning og trygge hjemmebanen. For alle andre på sidelinjen, unntatt de vanlige miljøene som enten støtter Hamas og Hezbollah eller de som generelt dyrker anti-israelisme, anti-semittisme og anti-trumpisme på autopilot, bør det være enkelt å fastslå hvem som vant krigen når den tid kommer.

 Ny sikkerhetssone - eller soner - i Libanon

Med stans av krigen i Persiabukten kan Houthiene og Hezbollah få påskuddet de trenger til å stanse sin aktivitet mot Israel. Houthiene vil trolig raskt innstille sin aktivitet, som uansett ikke er veldig krevende for Israel å håndtere, men det er ikke gitt at Hezbollah slipper så billig fra det. For man skal ikke her bare tenke på at de tidvis hiver seg på angrepsbølger mot Israel, enten det er som støtte til Hamas eller Iran. Viktigere er det at også den siste avtalen med Libanon, viser at de libanesiske myndighetene ikke evner å ta kontroll på områdene sør i landet, slik de også skulle i henhold til den siste avtalen fra november 2024. Hver gang det er israelsk tilbaketrekning i henhold til avtaler, ser man at Hezbollah er for sterke i det lille landet, og at de raskt reetablerer seg i grenseområdet mot Israel - med de dårligste hensikter. Og Libanon får heller ikke spesielt mye drahjelp av FN eller bekymrede vestlige land for å unngå dette.

 Realiteten er at Israel er i en konstant uakseptabel sikkerhetssituasjon på grunn av Hezbollah, noe som særlig påvirker vanlige folks liv nord i Israel. Det er ingen sikkerhet eller langsiktig stabilitet. Alt tyder på at Israel for alvor nå vil  endre på dette, og hovedgrepet synes å være en ny sikkerhetssone sør for Litani og ned til den israelske grensen. Her har det altså vært et skifte i den israelske diskursen, for innledningvis i denne konfliktrunden var det klar tale om at Hezbollah skulle bort og vekk. Nå har man trolig erkjent at det vil være feil bruk av ressurser å gå "all in"  i den nåværende situasjonen, og derfor blir det tilsynelatende en sikkerhetssone. Men det blir en ny variant fra tidligere sikkerhetssone, fordi Israel angivelige vil ha en deling av den totale sonen. En sone nærmest den israelske grensen skal være en  "vedlikeholdssone" der man ikke tillater reetablering av boliger mv. som har vært benyttet av Hezbollah i førstelinjen. Kristne landsbyer og hus som ikke har vært benyttet til terroraktivitet skal dog ikke  berøres av dette. Så skal det være en øvre sone noe dypere inn i Libanon, der man utøver operasjoner i den grad det er nødvendig. Det er angivelig ikke snakk om å ha store israelske styrker på bakken i Libanon slik det har vært før, og man baserer seg på luftvåpen og nålestikkoperasjoner ved behov. Historikken tatt i en betraktning, så er det trolig at dette kan bli en relativt langvarig løsning på Israels sikkerhetsproblem i nord - slik det også kan ende med en sikkerhetssone som buffer mot Gazastripen.

 Hezbollah er svakere enn noen gang, så tidspunktet for å ta kontroll på grenseområdet og de sørlige områdene av Libanon har aldri vært bedre. Samtidig er det ille for  Libanon og libanesere generelt, at man heller ikke denne gang skal klare fjerne Hezbollah, i en så stor grad at landet kan begynne å fungere normalt igjen.

Forholdet mellom USA og Europa satt på prøve

Det man også må reflektere over når det gjelder krigen mellom USA/Israel og Iran er hvordan den har utviklet seg til å bli en prøvelse mellom Europa og USA generelt - og for samholdet i NATO. Kombinasjonen av negative europeiske reaksjoner i forhold til krigen som sådan, og manglende vilje til å støtte den på ulike måter - selv logistisk - vil kunne ha noen potensielle langtidsvirkninger, som flere land i Europa ikke synes å ta til seg. Spania er bare ett eksempl på land som praktisk talt aktivt gjør sitt for å motarbeide USAs operasjon mot Iran, ved å nekte visse typer amerikansk aktivitet på spansk jord. Den spanske regjeringen har i lengre tid markert seg som en sterk motstander av Israels politikk på flere sentrale områder, så man trenger ikke være overrasket, men dette er altså også ett NATO-land. USAs utenriksminister Rubio har nylig uttalt at de vil revurdere sitt forhold til NATO. Spania, som selv ikke ser noen stor trussel fra Russland, gjør NATO og resten av Europa som ikke ser situasjonen på samme måte som spanjolene, en stor bjørnetjeneste.

 Generelt er det mye som tyder på at europeiske ledere og land har vært for opptatt av å fokusere på Trump som person og hans væremåte, fremfor å gjøre strategiske vurderinger, basert på hva man faktisk ser og effekten av dette. Noe stort fokus på det iranske folk har det ikke vært, og det synes som om man rett og slett har vært på autopilot hva gjelder distansering og avstandstagende fordi det er Trump. Det blir litt som Netanyahu og konflikten med palestinerne - det meste blir automatisk disfavør Israel. I denne konflikten kan man si det motsatte om president Zelenskyj og Ukraina, som har benyttet muligheten til å pleie forholdet til både USA og de arabiske landene i gulfområdet til fulle. De har bidratt med sin kunnskap om luftvern og dronebeskyttelse, og tegnet verdifulle avtaler med flere land. Og de kommer trolig til å få mye tilbake for det i tiden som kommer.

Hva slags konsekvenser enkelte europeiske lands tilnærming til Iran-krigen kan få på lengre sikt er usikkert, men det er ganske lenge igjen av Trumps andre presidentperiode. Samtidig sitter det en svært fornøyd russisk president og ser på at det er knute på tråden mellom NATO-partnerene USA og diverse land i Europa.