Ingen er for apartheid eller folkemord

Denne artikkelen ble først publisert i Vårt Land 24.2.2026 og er publisert av forfatteren også her.

Apartheid. Folkemord. Sionisme (les: rasisme, imperialisme). Settlerkolonialisme. Listen er lang. Historiens mest foraktede vokabular og menneskefiendtlige konsepter, er vrengt ut av sin opprinnelige kontekst og brukes målrettet på Israel-Hamas krigen. Det gir ikke innsikt i konfliktlinjene eller klarhet i analysene. Selve ordbruken har konkludert med moralsk fordømmelse før den vanskelige samtalen kan starte. Oslo-biskopens nylige advarsel mot ladet ordbruk i anledning «Apartheidfri musikkveld», viser en sensitivitet for dette problemet. At ordet fanger.

Andrew Fox (forsker på krig og konflikt med fokus på Midtøsten) har en interessant artikkel på sin Substack 17. februar – om hvorfor krigen i Gaza synes umulig å debattere. Et fundamentalt problem er at vi ikke greier bli enige om hva vi diskuterer. De mest brukte ordene har et ustabilt (flertydig) meningsinnhold, de er ladet med følelser og brukes primært som politiske våpen. De sikter mot moralske dommer fremfor juridiske definisjoner. Ingen andre kriger og konflikter i verden rammes inn på samme følelsesladde og ikke-rasjonelle måter.

Den nøye kalibrerte ordbruken legger premissene for debatten og fargelegger partene som ‘onde’ og ‘gode’ aktører, som aggressorer og uskyldige ofre (sionister og palestinere). I dette skjemaet forsvinner nyansene og kompleksiteten, vi står igjen med karikaturer som fungerer godt i en dypt overflatisk klikk-medievirkelighet. Når ord blir verdidommer handler ikke debatten om å søke sannhet, men om å signalisere identitet og tilhørighet. Ord blir sirener og debatten blir performativ. Vi får to parallelle diskurser som bruker de samme ordene men mener ulike ting. Vi roper forbi hverandre.

 Og ordbruken understøttes av bilder og videoer som formidler ufiltrerte krigsscener og rå menneskelig nød, men uten kontekst som informerer om hvem, hva, hvor, når, hvordan og hvorfor. Det fins ikke argumenter mot barn som lider. Bildebruken forsterker den emosjonelle responsen og gjør kritiske spørsmål suspekte, som tegn på følelsesmessig avstumpethet og moralsk svik. Samtidig åpnes rommet for ‘alternative fakta’. Ikke nødvendigvis fordi realiteter fabrikkeres, men fordi det gis vidt forskjellige årsaker og sammenhenger utfra eksisterende narrativer. I tillegg kommer informasjonskrig, ren propaganda og plattformer designet for raseri fremfor klarhet. Fox spør: Hvem sin historie får definere hva som ser ut som sannhet? Når ord blir til våpen og fakta til narrativer, er ikke lenger argumenter og overbevisning poenget. De blir del av en skyttergravskrig. Vi mister et felles språk som gjør forståelse mulig, og sitter igjen med rivaliserende moralske dialekter.

 I Henrik Beckheim podcast 20. februar, snakker han, Zhira Beck, Louise Kahn og Leif Knutsen om hvordan samfunnsdebatten rundt Israel/Hamas etterlater den jødiske minoriteten med en følelse av «fremmedliggjøring». Som samtale har debatten brutt sammen og gir ikke lenger rom eller gjenkjennelse for deres erfaringer og virkelighet. Fordømmelse er blitt en premiss som gjør dialogen irrelevant og behovet for tilbaketrekning mer presserende.

Ingen er for apartheid eller folkemord. Selvsagt. Men når disse ordene er blitt premisser og definerer hva som får gjelde som sannhet, dør samtalen og alle parter taper. Da blir spørsmålet (Fox): er vi kommet til et punkt hvor vi må gi opp en meningsfull dialog, ikke bare utfra vissheten om at den andre siden tar feil, men også at den er utenfor rekkevidde?