Ikke alt kan relativiseres bort

Ester Nafstad og Louise Kahn

En versjon av denne teksten ble publisert i Klassekampen 12.11.2025. Den publiseres her med forfatternes tillatelse.

Kampen mot antisemittisme og solidaritet med andre grupper henger selvsagt sammen. Men Krystallnatten må først og fremst handle om jødenes erfaring – om hva som faktisk skjedde, og hvordan verden sviktet da den trengtes som mest.

I sitt innlegg «Nei, NRK, jøder er ikke én homogen gruppe!» skriver Tamar Ohana Goksøyr at det finnes mange jødiske stemmer, også blant dem som støtter Antirasistisk Senters Krystallnatt-markering. Det har hun helt rett i. Jøder er ikke en ensartet gruppe, og ingen bør fremstilles som det. Men det fritar ikke Antirasistisk Senter fra kritikk når de igjen gjør seg til forvaltere av et minne de samtidig undergraver.

Kritikken handler ikke om retten til å demonstrere, men om troverdighet. Når senteret omtaler Israel som «den sionistiske kolonien i Palestina» og beskriver sionisme som rasisme, viser det et historieløst paradoks. For å forstå hvorfor dette vekker reaksjoner, må man forstå hvor staten Israel faktisk har sitt opphav.

Krystallnatten kom ikke ut av ingenting. Den ble forutgått av tiår med pogromer, diskriminering og økende antisemittisme. Over tusen voldelige angrep rammet jøder mellom 1880 og 1930. To millioner flyktet til USA – før også de stengte grensene. Da verden lukket dørene, sto Europas jøder uten fluktveier.

Etter Krystallnatten i 1938 sviktet verden. Alle grenser var stengt, og det britiske Palestinamandatet var det eneste stedet som fortsatt holdt døren åpen. Dit flyktet over 250 000 jøder som ellers ville ha endt i Auschwitz. I 1948, tre år etter krigens slutt, satt nærmere 200 000 fortsatt fast i DP-leirer, og Europa hadde 850 000 statsløse jøder. Mellom 1944 og 1948 flyktet ytterligere 200 000 til Palestinamandatet. De første som senere skulle bli israelere var ikke kolonister, men flyktninger – mennesker som kom fordi verden hadde vendt ryggen til dem.

Disse flyktningene bygde Tel Aviv, den første moderne hebraiske byen. Den hvite Bauhaus-arkitekturen står fortsatt som et minne om denne flyktningbølgen. Israel var ikke et koloniprosjekt, men et tilfluktsprosjekt. Landet tok imot 850 000 jøder som ble jaget ut av arabiske land, reddet tusenvis av etiopiske jøder gjennom luftbroer og åpnet dørene for over en million som flyktet etter Sovjetunionens fall.

Når Antirasistisk Senter omtaler disse menneskene og deres etterkommere som «rasistiske kolonialister», er det en grotesk forvrengning. De flyktet ikke for å kolonisere, men for å overleve. Sionismen var ikke et maktprosjekt, men et vern – et løfte om at jøder aldri igjen skulle stå uten tilflukt når verden vendte dem ryggen. Å kalle dette kolonialisme snur både geografi og historisk erfaring på hodet.

Å bruke Krystallnatten som scene for fortellingen om israelere som europeiske kolonialister er ikke solidaritet, men en etisk og historisk feilvurdering. Man kan mene mye om Israels politikk, men man kan ikke ærlig benekte at staten Israel ble til fordi verden, i et avgjørende øyeblikk, gjorde seg ubeboelig for jøder.

Vi reagerer på en utvanning av Krystallnatt-markeringen som reduserer jødene til utilsiktede ofre for generell rasisme. Når historien løftes ut av sin kontekst og vries til å handle om noe annet, mister markeringen sitt moralske kompass. Å kjempe for palestinernes rettigheter kan man gjøre i mange sammenhenger – men Krystallnatten bør handle om nettopp Krystallnatten.