Idealer B'emet etterstreber

Det er enkelte som argumenterer med at man må svare på tiltale med samme mynt, altså at man må avfinne seg med å være i den gjørmen man blir trukket ned i. Dette argumentet har noe for seg, ikke minst fordi grov retorikk og spisse formuleringer tiltrekker seg mer oppmerksomhet enn nitidig konstruerte argumenter.

Imidlertid tjener det å overdøve og utmanøvrere meningsmotstandere sjeldent til at folk skifter mening, og i hvert fall ikke til et bedre sted. Og all mulig forskning viser at folk påvirkes av tone såvel som innhold i meningsinnlegg. Jeg mener derfor at vi er mer overbevisende når vi er forbilledlige i begge henseende.

Her er derfor noen idealer som er verdt å etterstrebe selv om de aldri blir helt oppnåelige:

• Vektlegg handlinger og konsekvenser fremfor intensjoner. Vi kan ikke vite med sikkerhet hva folk tenker og ønsker, og de kan uansett tilbakevise våre spekulasjoner om dem. Men handlinger kan påvises og konsekvenser kan påstås.
• Jo sterkere påstandene er, jo bedre bør de underbygges. En vanlig forsvarsmekanisme overfor kritikk er å finne et hvilketsomhelst hull i kritikkens argumentasjon og så diskvalifisere det hele med det.
• Unngå logiske fallgruber ("rhetorical fallacies", eller enda mer uttømmende her), selv om de er forlokkende og svært mange andre er henfalne til dem.
• Skriv om én sak om gangen, altså unngå å gape for høyt eller gi etter digresjoner. Som Blaise Pascal (og flere etter ham) har sagt så det tar det lengre tid å fatte seg i korthet, men det er ofte verdt bryet. Og en sak kan kreve ganske mye forklaring.
• Gi motparten en åpning til å imøtegå dine poeng. En veldig enkel test er ved gjennomlesning å spørre deg selv "er det mulig å være uenig i dette her?" Dette krever at du bygger opp en argument på gode premisser og etterrettelig logikk.

Dette tillater alle mulige formater. Det er mulig å fremme tanker som foreløpige, reaksjoner som bygger på følelsesmessige reaksjoner, argumenter som eksperimentelle, men forutsatt at vi er ærlige om det.