Ved utgangen av hvert år ser jeg med undring på de tolv foregående månedene og må konstatere at det skjedde ting jeg aldri kunne forestille meg. Så jeg skal ikke forsøke meg på spådommer.

Uventede ting skjer fordi spennet i en eksisterende situasjon brister, slik at et helt system destabiliseres. Det vil føre til uoverskuelige endringer som fører til mer eller mindre holdbare nye situasjoner.

Vi lever i en tid med spenninger på kryss og tvers og på flere nivåer. Noen av disse vil briste før eller senere, og da vil det blir gjennomgripende endringer. Når det brister og hva endringene går ut på er vanskelig å si. Men her er det jeg vil følge med på:

Utenlands

Hvor vi vi godt kan se omveltninger

• Gaza – situasjonen for området vest for den gule linjen er uholdbar, humanitært, politisk og militært. Selv om "ingen" tror at Gaza kan gjenoppbygges med et Hamas-regime, er alternativene (der Tyrkia og Qatar får en avgjørende rolle) heller ikke troverdige så langt. Med mindre Hamas presses ut på andre måter, vil det bli ny krig med ny israelsk doktrine som gir sivilbefolkningen fysisk og humanitært pusterom samtidig som Hamas nedkjempes en tunnel og en kriger om gangen. Eller noe annet.
• Iran-regimet – det synes uklart hvor svekket IRGC ble av å bli beseiret av Israel, men mye tyder på at de forsøker å bygge opp det som ble ødelagt i tolv-dagerskrigen. Dette vil ikke tolereres av hverken USA eller Israel, og antagelig heller ikke andre vestlige land. Hvis opprustningen fortsetter, er det usikkert hvor hardt og omfattende mottiltak blir.
• USAs rolle – som Haviv Rettig Gur gjerne presiserer, har USAs støtte for Israel en dempende effekt på Israels militære aksjoner. Det er tegn til at Trump-administrasjon – til tross for aksjoner i Venezuela og Nigeria – begynner å innta en mer pragmatisk tilnærming til Midtøsten. Flerveisforhandlingene mellom USA, sunni-arabiske regimer og Israel har foreløpig ikke latt seg torpedere. Men om USA "ditcher" Israel, vil det snarere føre til sterkere våpenbruk fra israelsk side. At Israel nå satser på å bli mer selvforsynt med våpenteknologi er et tegn på denne muligheten
• Selve Israel – det blir valg i 2026, og det vil dreie seg om så mange saker at frontene ikke er tydelige. Det kan se ut som kontroversene omkring Netanyahus personlighet roer seg, og at diskusjonen om konstitusjonelle reformer (for det er det de egentlig er) begynner å foregå med innestemme. Verneplikt for haredi henger igjen, og også behovet for et troverdig oppgjør etter 7. oktober. Det kan bli en koalisjon som kjører det ytre høyre (Ben Gvir og Smotrich) ut på sidelinjen, men det er høyst usikkert. Alternativet til dagens koalisjon må bygge på Netanyahus prestasjoner, og det sitter nok langt inne.

Hvor det godt kan forbli statisk

• Vestbredden/Judea og Samaria – her foregår det en lavintensitetskonflikt mellom IDF og terrorgrupper, parallelt med trefninger mellom sivile israelere ("bosettere") og sivile palestinere. Dette er ubehagelig og til tider skammelig, men det er lite som tyder på at det vil eskalere.
• Libanon – enda det klages og protesteres, ser det ut til at Israel og den libanesiske regjeringen har funnet en modus vivendi der den libanesiske hæren tar det de kan av Hizbollah og IDF gjør resten. Tyrkia har neppe appetitt til å bevege seg langt nok syd til at de treffer på israelere.
• Syria – det nye regimet i landet jobber knallhardt for å bygge legitimitet som regjering og troverdighet som fredspartner (og ikke jihadister). De misliker sterkt at Israel opererer på utsiden av tidligere våpenhvilelinjer men hverken kan eller vil gjøre noe med det. Paradoksalt nok tror jeg ikke det er så mange gjennombrudd før Israel og Syria får et normalisert forhold. Kanskje med en Syd-Tyrol aktig løsning for druserne på Golan.

Innenriks

• Norge har mistet all meningsfull innflytelse utenriks generelt og i Midtøsten spesielt. Fallhøyden er ikke lenger særlig høy. Dette skyldes delvis at Espen Barth Eide har greit å kombinere inkompetanse og personlige ambisjoner på historisk oppsiktsvekkende vis, og delvis at Støre har latt sin utenrikspolitiske positur formes av sitt "tutti frutti" stortingsmandat. Dette er gjensidig forsterkende, nettopp fordi Støre ikke har så mye å tape utenriks ved å gi etter for innenrikspolitiske krefter. Men dette vil merkes over tid.
• Jeg har ikke undersøkt etterretteligheten i ryktene om at Israel vurderer å legge ned sin ambassade i Oslo til fordel for nye ambassader i viktigere land, men det sier sitt at ingen har benektet det. Det vil i så fall være et sviende nederlag for regjeringen. Legg merke til at heller ikke USA har sendt noen ny ambassadør til Norge, og EU bryr seg heller ikke mye om oss. At UNRWA og andre gjerne tar i mot våre penger burde ikke være til trøst.
• Støre har vist litt ryggrad i det siste. SV måtte trekke sitt ultimatum om en israelfiendtlig linje, Oljefondet er i tenkeboksen, kravene om boikott blir stadig hulere.
• Og her er nettopp hvorfor usikkerheten er veldig stor i Norge. FrP er Norges nest største parti og har ikke tenkt å nøye seg med det; Høyre står foran en snuoperasjon; de andre opposisjonspartiene (muligens med unntak av Venstre) begynner å forstå at det har tjent dem dårlig å stryke høylytte venstreradikale etter hårene. KrF har vist at folk evner å respektere tydelige standpunkter de er uenige med, fremfor ullne formuleringer som virker gode men ikke fører til noe.
• Det kan derfor bli regjeringsskifte i Norge, og det kan enten føre til inkrementelle endringer som ikke merkes eller en ordentlig omveltning i mange politiske saker: innvandring og integrering, næringspolitikk, skattepolitikk, distriktspolitikk, m.m.