Hva slags land bygger Jonas?

Gjengitt med forfatterens tillatelse, hvis identitet jeg kjenner

Ett år har gått siden mitt åpne brev til Norges statsminister [gjengitt under], det er på tide med en oppdatering:Den 9. november 1938 ble det nådd et vendepunkt – fra diskriminering og segregering til åpen, statlig sponset vold, som banet vei for Holocaust. På denne dagen minnes vi de jødiske ofrene for nazistenes forfølgelse. I år, på samme dag, skal en statlig finansiert antirasistisk organisasjon holde et «minnemarkering» for Krystallnatten, men med sterk fokus på Gaza-konflikten og invitasjon til pro-palestinske aktivister.

Det burde være unødvendig å si, men her er vi for dem som ikke har fått med seg det:

1. Krystallnatten handlet om antisemittisk vold, ikke geopolitikk – Å blande denne hendelsen med en moderne politisk eller militær konflikt, selv en som involverer Israel, utvanner dens historiske betydning.

2. Når minnemarkeringer for Krystallnatten brukes til å kritisere Israel, antyder det at jøder overalt er ansvarlige for hva den israelske regjeringen gjør.

3. Å sidestille dagens konflikt med Holocaust bagatelliserer den ene og forenkler den andre – Krystallnatten var ensidig, rasistisk vold fra en mektig stat mot en ubevæpnet minoritet. Israel-Gaza-konflikten er en kompleks, voldelig geopolitisk kamp med lidelser og tap på begge sider.

4. Minnesmerket skal lære oss empati og årvåkenhet mot hat, ikke tjene som en politisk plattform.

5. Det fremmedgjør jødiske samfunn – vi føler oss ikke velkomne på offentlige Krystallnatten-arrangementer hvis de blir anti-Israel-demonstrasjoner.

Så, Jonas Gahr Støre, vær så snill og fortell oss hvor akkurat du vil være den 9. november i år, hvordan ditt valg reflekterer regjeringens engasjement i kampen mot antisemittisme, og hvordan ditt valg vil ivareta integriteten i Holocaust-minnet?

Ps: Jeg sa til deg i fjor at jeg ikke likte din versjon av dette landet – det var meg som var høflig. Sannheten er at ditt land har blitt et sted som presser folk som meg til kanten. Jeg vil ikke senke min verdighet ved å kalle dette stedet et hjem.

Publisert i Dagen, 2024-10-27, gjengitt her med forfatterens samtykke, hvis identitet jeg kjenner

Kjære Jonas, jeg elsker ikke din versjon av dette landet

Det har jeg heller ikke gjort på lenge. Jeg har vanskeligheter med å se hvordan dette kan bedres.

Debatt
TERESA A, OSLO

Etter terroren den 7. oktober 2023 har jødene ikke fått rom til å sørge. Det tok ikke lang tid før det ble etablert et narrativ om at de sivile hadde fortjent dette. At nedslaktning og voldtektene (i den grad det i det hele tatt ble trodd på) kunne unnskyldes som en del av en «motstandskamp».

Enhver som uttrykte medfølelse med de israelske ofrene ble raskt beskyldt for å «mangle kunnskap» om så vel historien som det geopolitiske landskapet i Midtøsten. En selektiv humanisme har siden da forurenset samfunnet:

Å anerkjenne palestinernes smerte og å minne verden om deres menneskerettigheter var ikke, og skulle ikke være vanskelig for noen. Men å anerkjenne samme menneskerettighet for israelerne var, og er fremdeles, en høyrisikosport.

Ethvert samfunn som fordeler ulike rettigheter basert på nasjonalitet, religion, politiske synspunkter eller oppholdssted har feilet i å opprettholde grunnleggende menneskerettigheter.

I dag er det jødene. I morgen er det en annen gruppe. Det siste året har blitt formet av selektiv humanisme og en polarisering. Det gjør det vanskelig for alle interesserte å finne en fredelig løsning eller bare å ha en kritisk diskusjon. For å være ærlig, jeg er ikke sikker på at vi har sett det verste ennå.

Hvem kunne ha sett for seg at krigstraumer og tilsynelatende paranoia fra dem som overlevde skulle vise seg å være en realistisk advarsel? Hvem kunne se for seg at den brutale utryddelsen av seks millioner jøder, også skulle slette ut det kollektive minnet om hvordan det hele begynte og hvordan land i stor grad fullstendig mislyktes i å beskytte sin jødiske minoritet?

Norge har ikke vært noe unntak. Tvert imot, Norge har en mørk historie med å utlevere sine jøder og bearbeide denne delen av historien. Min erfaring med nordmenn er at vanskelige samtaler gjerne unngås i tilfelle noen kan bli støtt eller satt i den ukomfortable situasjonen å faktisk måtte formulere argumenter eller være kritisk til sitt eget land.

Kunne jeg bare en eneste dag de siste 12 månedene få sørge i fred og minne de uskyldige liv som ble tatt den 7. oktober?

Men hvordan skal man lære om man ikke kritisk undersøker egen historie og lærer fra den? Er det i det hele tatt en interesse i å lære?

Eller er det slik at Norge, som utmerket seg ved manglende beskyttelse av egen jødisk minoritet under andre verdenskrig, faller tilbake til det enkle alternativet, nemlig å gjøre Israel til den aller fremste skurken? Letter det litt på samvittigheten å sette fram en karikatur av «sionisten» (et i nyere tid tryggere ord for «jøde»), som en personifisering av alle dødssynder som kolonialisme, rasisme og krigersk folkemord-tendens?

Hvorfor bry seg med å lære av historien dersom en heller kan konkludere med at man hadde rett om jødene hele tiden?

Siden 7. oktober 2023 har jødene fått ansvar for Israels handlinger. Vi har blitt tilskrevet politiske synspunkter og et grufullt verdisett. Vi har blitt avkrevd svar og tvunget til å forsvare oss.

Noen har lagt konkrete fluktplaner, andre har alt forlatt landet. Angrep og frykt har blitt latterliggjort, trivialisert og ikke blitt tatt på alvor.

Jødene har selv fått skyld for oppblomstring av antisemittisme. Jødiske barn har blitt mobbet på skoler og folk har blitt spyttet på i offentligheten. Uten forklaring eller invitasjon til dialog har mange jøder blitt frosset ut fra trygge rom, slik som arbeidssted og vennekretser. Eller bare blir ignorert.

Det å være jøde, og/eller det å ikke bare ha medfølelse med palestinerner men, G-d forby, også israelerne, er nok til å påkalle slike reaksjoner. Kollegaer, venner, og norske mediers ensidige stemme har alle belært jødene om historien til Midtøsten og Jødedommen. Siden 7. oktober har Norge 5,5. millioner eksperter på dette.
Jonas, jeg vet at mennesker har det vondt og jeg er enig i at ethvert lands handlinger må underlegges grundig undersøkelser og kritikk. Det har blitt gjort det siste året, og det vil bare fortsette.

Men kunne jeg bare en eneste dag de siste 12 månedene få sørge i fred og minnes de uskyldige liv som ble tatt den 7. oktober? Din tale ga meg ikke rom for det.
Det gjorde heller ikke pøbelen i gatene som viste en total mangel på folkeskikk, verdighet og medmenneskelighet. Det er din politikk som har gjort slik oppførsel stuerent. For over ti år siden, da vi alle hevet våre roser for å minnes de drepte AUF-erne, ville du da ha tillatt at noen offentlig feiret deres død, og pekte ut de sørgende som framtidige offer?

Jeg tviler, men det er nettopp det som skjedde utenfor Stortinget den 7. oktober. Prøv å forklare denne hjernetrimmen til et barn mens talen din om at 'det skal være trygt å være jøde i Norge' ringer i ørene som en dårlig spøk.

Hvordan kan det være at det som mange andre land ville straffeforfulgt som hatytringer eller brudd på offentlig orden, får fripass i ditt land i ytringsfrihetens navn?

Talen din den dagen kan ikke sammenlignes med annet enn en klønete elefant i et glasshus. Var det ikke riktig av meg å forvente at du ville komme for å vise din respekt?

Var det ikke riktig av meg å forvente at du skulle ha nok anstendighet til å vite sted og tid for politisk kampanje? Talen din fokuserte på alt annet enn 7. oktober. Du leste fra et politisk partiprogram, tok opp anklager om krigsforbrytelser, generaliteter om hvordan jøder ikke skal holdes ansvarlige for Israels handlinger, hvordan du er trist over økningen i antisemittisme og islamofobi, og hvordan vi kunne 'velge' å gå inn i et nytt jødisk år med håp.

Gitt alvoret de siste 12 månedene, og den dype innvirkningen dette har hatt på det jødiske miljøet, føltes talen din ikke annet enn respektløs. Du hadde ikke gjort hjemmeleksen din, og taleskriveren din virket ikke å ha brydd seg nok til å få deg til å høres ut som om du hadde gjort det.

Min skuffelse og sinne over utviklingen i dette landet det siste året kulminerte med talen din. Så da det var tid for å synge nasjonalsangen, fikk jeg ikke ordene 'Ja, vi elsker dette landet' over leppene mine.

Hvordan kunne jeg, når de ordene ikke representerer noe av det jeg har følt på veldig lenge? Jeg vet at jeg ikke er den eneste som har denne følelsen, og jeg vet at jeg ikke var den eneste som nektet å synge.

Kjære Jonas, avstanden mellom disse ordene i den norske nasjonalsangen og hjertene til mange mennesker er for stor til å ignoreres. Tid vil ikke helbrede dette, bare handlinger kan.

Redaksjonen kjenner innsenderens identitet.