Hva man (ikke) får kjøpt i Stavanger

Av Tamar Shatz Sharoni, først utgitt på hennes Facebook-side, publisert her med hennes tillatelse

Jeg og en venninne hadde i dag en opplevelse på Stavanger kunstmuseum som vekker alvorlige spørsmål rundt kunstinstitusjoners verdier og innkjøpspolitikk.

Vi spurte i museumsbutikken om de skulle bestille inn flere av noen lamper vi likte godt (https://www.bulbing-light.com/pages/about-us-1) men fikk et overraskende svar: "Nei, vi bestiller ikke flere – de kommer fra Israel."

Senere nevnte vi at Michael Rakowitz (https://www.michaelrakowitz.com/information) en kunstner som stiller ut på museet akkurat nå, også er jødisk. Da fikk vi høre: "Ja, men han er på den andre siden." Hvordan skal vi tolke uttrykket «på den andre siden»?

Inntrykket vi sitter igjen med, er at produkter – og kanskje også kunstnere – blir vurdert ut fra politisk ståsted eller hvilket land de bor i, fremfor deres kunstneriske eller estetiske verdi.

Dette reiser et viktig spørsmål: Er det en kunstinstitusjons rolle å sensurere kunstnere og design basert på nasjonalitet eller politisk bakgrunn? For hvis museer begynner å filtrere kunst på denne måten, er det ikke bare kunstnerne som mister noe – det gjør vi alle