Hva koster det å beskytte Norges jøder?

Et essay som har gjort uutslettelig inntrykk på meg er George Orwells Politics and the English Language, som påpeker at slurvete men tiltalende språkbruk i beste fall skjuler slurvete tenkning, men i verste fall fronter totalitære tendenser.

Jeg skal (i motsetning til mange andre) ikke påta meg å kanalisere Orwells tanker fra det hinsidige, men det forekommer meg at ord kan være både billige og maktfulle.

Med "billige ord" mener jeg ord som ikke påfører forfatteren noen kostnad, fordi ordene enten er så vage eller så selvsagte at ingen ville finne på å tale dem i mot.

Med "maktfulle ord" mener jeg ord som vekker sterke følelser – i vår tid særlig harme – som påvirker holdninger.

For jo større rekkevidde plattformen for ordene har, jo mer makt har de.

Ord kan være billige og maktfulle når de forsterker allerede malplassert forargelse. Dette skjer ofte i norsk politisk diskurs: det er ikke nok å være rykende uenig med en meningsmotstander, man skal også vekke forargelse mot hele deres vesen. Det koster ingenting å fyre opp under eksisterende fordommer, for man får alltid medhold fra dem som bærer på disse. De som ikke tror meg kan forsøke å forsvare noen de vanligvis angriper og se hvor tungt det blir.

Uten å i denne omgang nevne navn, ser jeg at mange i forbindelse med 9. november (Novemberpogromene), 26. november (Donau-dagen) og 27. januar (Den internasjonale Holocaustdagen) markerer sin motstand mot antisemittisme og sin støtte til den jødiske minoriteten i Norge. (Mange mener det for mange slike minnedager, enda det også kan se ut som det er for få).

Det er selvfølgelig fint, men hvem er det som egentlig trenger å overbevises om slike standpunkter?

Motiveres disse innleggene mer av behovet for å bekrefte egen moralsk fortreffelighet mer enn å påvirke folk til å tenke, snakke og handle annerledes?

For hvis vi virkelig skal motarbeide antisemittisme og beskytte den jødiske minoriteten, er det åpenbart behov for å gjøre ting som faktisk koster – altså å si ting som er smertefulle både for avsender, mottager og publikum. Hvis arbeidet mot jødefiendtlighet kunne utrettes med noen velformulerte erklæringer to-tre ganger i året, hadde Norge forlengst vært paradis for jøder.

Det er selvsagt bedre at innflytelsesrike skribenter uttrykker noe enn at de helt holder kjeft. Men det hadde vært enda bedre om de stilte opp og sa i fra de andre 362 dagene i året, også i saker som var ubehagelige for dem. Og at de satte seg inn i jødiske nordmenns opplevelser og virkelighetsoppfatning, for eksempel ved å lese (og vise at de har lest) disse rapportene. Å smykke seg med at man har "god dialog" med noen jøder begynner etter hvert å bli et smakløst argument.

For min del har jeg lyst til å dele ut en "skamløspremie" hvert år til det innlegget som er billigst sett i kontrast med forfatterens unnfallenhet og/eller fiendtlighet resten av året.