Hva er det med islam og anti-semittisme?

Den muslimske jødefiendtligheten har hovedsakelig et religiøst opphav, og er teologisk begrunnet: Den henter sin grunnmur fra de viktigste tekstene, Koranen, hadith-samlingene (sunna) og Sira, biografien til Muhammed. Rett nok er det slik at bokens folk, ahl al-Kitâb – jøder og kristne – er stilt på like fot i dhimma, sharia-lovgivningen om vantro. Men det er en form for likhet (les: fornedring) i forskjellighet: Grunnet Muhammeds konfrontasjoner med jødene i Medina-tida, fins det en rekke tekststeder i Koranen og hadithene, samt mange episoder i Sira (Muhammeds biografi) som er klart jødefiendtlige.

Jøder fornedres og henrettes. I hopetall. De beskrives på mange vis, er mange ting. Men direkte positiv omtale får de (med et understatement) ikke. Jødene ble beseiret. Overalt der det islamske imperiet bredte ut seg. Dermed ble de alle underlagt dhimma, og i denne fornedrede kulturelle og samfunnsmessige stillingen levde jødene blant muslimer i over et årtusen.

Inntil endringene begynte. Noe som skjedde i 1839. Da kom den første tanzimat-forordningen til ottomanerne. Den likestilte alle rikets innbyggere. Dermed var dhimmistatusen – også som beskyttet – satt ut av kraft. Ytterligere et edikt av betydning kom i 1856, der religionsfrihet proklameres. Disse endringene kom som en konsekvens av behovene til de militære styrkene og administrasjonen til ottomanerne: I møtet med vestlig modernitet var det der gamle tradisjoner først viste seg som ubrukelige. Den muslimske verden var håpløst på etterskudd – og det var mest merkbart på krigens arena, der de i tidligere tider var den dominerende part. Følgelig er det de militære styrkene som er mest progressive, framskrittvennlige, i dar al islam.

Fra dag en av islam har det vært vansker med å skape en stabil stat. Fordi islam alltid har bygd videre på klanskulturen, har korrumperinga av statsstyret igjen og igjen undergravd dynastier. En slik utvikling er en konsekvens av nepotismen som er og blir en (moralsk) norm for tjenestemenn med klanstilhørighet: Det kategoriske imperativ er å tilgodese egne familiemedlemmer framfor andre. Så lenge som muslimske kulturer klarer å opprettholde teokratier, vil den religiøse gløden overskygge klansmentaliteten. Men over tid setter Ibn Khalduns ‘asabiyya’ seg igjennom: Klanene får sitt, og statsapparatet desintegrerer.

Et veritabelt sosialt eksperiment fant sted under abbasidene på 800-tallet: Da forsøkte en av khalifene å bruke slaver som en regulær styrke. Forsøket var vellykket – slavene hadde ikke klanslojaliteter, og forble derfor mer lojale enn klansbaserte styrker. Metoden viste seg anvendelig også i administrasjonen: Slavestater oppsto mange steder i dar al islam: De mest kjente er mamelukkene og ottomanerne – de sistnevnte hadde blant annet sitt elitekorps janitsjarene bygd opp på det viset. I over tusen år har det derfor eksistert et eget sjikt i mange muslimske land, preget av militaristisk korpsånd. Relativt sett var (og er) dette sjiktet det mest progressive i islamske områder. For det første fordi de ikke er bundet opp klanskulturen på samme vis som det sivile samfunnet er, for det andre fordi de som krigsmakt nødtvungent må være realister: Om de ikke forholder seg til våpenutviklinga i verden, blir de beseiret. Det oppsto en semi-sekulær bevegelse blant ottomanerne. Det var her tanzimat-reformene hadde sin opprinnelse. Seinere også ungtyrkerne og kemalismen.

Sivilsamfunnet i stort var dog ikke med på denne endringa, annet enn som haleheng. Da de troende muslimene ble stilt overfor utviklinga av det moderne vesten på 1800-tallet (og tanzimat), kom en reaksjon lik reformasjonen i kristendommen - lik Luther fikk vi en bevegelse tilbake til 'skriften alene' som var hans credo. Det er dette som ligger i uttrykket 'salafisme' - tilbakevending til slik islam var i den første tida. Samtidig med en sekulær bevegelse var det altså også en religiøs endring på gang. Først ga dette seg utslag i en form for pan-islam, i at det måtte skje en forening av alle former for islam, at alle muslimer måtte forenes. Dette utviklet seg så videre til salafisme – en tilbake til røttene- ideologi. Sentralt i denne utviklinga sto Rashid Rida, som rundt århundreskiftet framsto som den fremste ideologen i denne retningen. Blant hans elever var både Amin al-Husseini (stormuftien av Jerusalem) og Hassan al-Banna (stifteren av Det Muslimske Brorskap).

Nå veit vi at Luthers vending ad bakveier førte til individuell frigjøring og det borgerlige samfunn. Ikke helt hva Luther hadde tenkt seg, men det var en snøball som hadde begynt å rulle, og endte et sted ingen hadde tenkt seg.

Innholdet i Koranen og hadithene er dog ikke likt det nye testamentet: Etableringa av salafismen førte derfor rakt tilbake til profetens teokratiske styre. Som ideologisk rettesnor. Et av elementene som dermed ble aksentuert, var jødefiendtligheten: Islamisme er bare av den grunn islamsk jødefiendtlighet på steroider. Før jeg går videre, må følgende avklares: Hva sier skriften?

1. Først om dhimma. Koranen 9:29: « Kjemp mot dem fra Skriftens folk som ikke tror på Allah … og som ikke følger sannhetens religion, inntil de betaler tributt med (egen) hånd og underkaster seg.»Her er elementet av underkastelse like viktig å få med seg som den ekstra koppskatten som skal betales for å få leve og være vantro: Det var denne underordningen som kom i ulage da tanzimat-ediktene ble offentliggjort. I første omgang førte det til bevegelser for likestilling blant de kristne. Med den ultimate følge at det kom et folkemord på armenere, grekere og assyrere. Dette enda de kristne ikke regnes som de verste: «5:83 Og du vil visselig finne, at de som sier: Vi er kristne! - er de troende nærmest i kjærlighet. Slik er det fordi det blant dem er prester og munker, og fordi de ikke er hovmodige.»

Det er umulig å få en oversikt over den reelle situasjonen i Midt-Østen i dag uten å være kjent med disse folkemordene. De kommer fordi de vantro ikke lenger har dhimmistatus. På den ene sida skal da være likestilte. På den andre sida er de da ikke lenger ‘beskyttet’. Og det er fjerninga av denne rammen som viser seg å være den historisk mest betydningsfulle.

2. Tilbake til teologien - slik skal muslimer forholde seg til vantro: 5:52 Å dere som tror, ta ikke jødene og de kristne til venner, de er hverandres venner. Og den av dere som tar dem til venner er sannelig en av dem. Allah rettleder visselig ikke det urettferdige folk.5:81 Du vil se mange av dem ta de vantro til venner. Ondt er visselig hva deres sjeler har sendt i forveien for seg, så at Allah vredes på dem, og i straffen skal de bli en lang tid.Det er med andre ord påbudt å lage parallellsamfunn – segregering er en religiøs plikt. Slik kan også forskjellsbehandlinga lettere setts ut i livet: Om verken familie eller venner rammes, er det lettere å leve med nettopp forskjellsbehandling. Dette gjaldt for alle vantro dhimmier.

3. Men det er altså noe spesielt med jødene, i nevnte 5.83 står det også: « Du vil visselig finne at av alle mennesker er jødene og avgudsdyrkerne de som er voldsomme i hat til de troende.» Her markerer da Gud selv at det er forskjell på jøder og kristne (se ovafor for resten av sitatet).Og rundt om i koranen står det mer: 5:14 Fordi de (jødene) brøt sin pakt, har Vi forbannet dem og gjort deres hjerter forherdet. De fjerner ordene fra deres (rette) steder, og de har glemt en del av det de ble formant med. Og du vil ikke opphøre med å finne forræderi fra deres side, unntagen (fra) noen få av dem. 5:42 … Og av dem som er jøder er det noen som lytter etter løgn, de lytter for et annet folk som ikke kommer til deg. De fordreier ordene etter at de er anbrakt på sine (rette) steder. 5:43 De lytter etter løgn og spiser opp det forbudte rikelig. 5:61 Si: Skal jeg fortelle dere noe verre enn dette? Det er (deres – dvs. jødenes) lønn hos Allah! Den som Allah har forbannet, og som Han er vred på, og dem som Han har gjort til aper og svin, og dem som tilber Satan. Slike er i en verre stilling og mer villfarne fra den rette vei.5:65 …Og Vi har kastet fiendskap og hat mellom dem (jødene) til Oppstandelsens dag. Hver gang de tenner en ild til krig vil Allah slukke den, og de anstrenger seg for å stifte ufred. 17:5 Og Vi hadde forordnet for Israels barn i Boken: Dere vil visselig stifte ufred på jorden to ganger, og dere vil visselig bli overmåte hovmodige. 98:7 Sannelig, de som er vantro av Skriftens folk og avgudsdyrkerne, skal være i Helvetes ild, og forbli i den (i lang tid) - disse er de verste skapninger. (Rett skal være rett – i denne siste suraen likestilles jøder og kristne). Bemerk – dette er koransitater, det vil si det Guds ord, ikke Muhammeds. Det Gudsens sanning, den høyes tale: Det som vil bli stående til tidens ende. Mos konfrontasjoner med jødene i Medina og Hijaz førte til at vi har et hellig skrift der viktige deler er jødefiendtlig materie.

4. Hadithene i islam er nedskrevne samlinger av sunna, tradisjonen om hva Muhammed sa og gjorde. Det er altså ikke Guds ord, det er profetens. Mest opplysende (og urovekkende) er nok følgende hadith: Abu Huraira rapporterte at Allahs sendebud sa: Den siste timen vil ikke komme med mindre muslimene kjemper mot jødene - og muslimene vil drepe dem inntil jødene ville gjemme seg bak steiner eller trær og steinene eller trærne vil si: Muslimer, Allahs tjenere, det er en jøde bak meg; kom og drep ham... Sahih Muslim 41:6981-6985 og Sahih Bukhari 4:56:79. Denne siste inngår for øvrig i Hamas sitt charter fra 1988. Dette kan vel sies å være en rimelig logisk følge av de foregående koransitatene. Men det gjør like fullt inntrykk at jødene er kosmiske motstandere, at de må utryddes før dommedag kan komme: Adolf var ikke først ute med å sette Endlösung på dagsordenen.

En innvending mot denne framstillinga kan være at den gjengir løsrevne sitater, at tekststedene ikke kontekstualiseres. Nå kan det bemerkes at koranen nettopp består av en mengde slike løsrevne utsagn, som ikke vil bli klarere om tekstutdragene forlenges. Men det er ikke hovedargumentet: Det er viktige er at salafistene selv foretrekker en bokstavelig lesemåte. De leser teksten slik den framstår, og har ikke reservasjoner, snarere tvert imot. Mennesker har ikke forutsetninger for å endre guds ord på noe vis. Ergo skal all tekst i koranen leses bokstavelig. Det vi her står igjen med, er derfor kjernepensum i både islam og islamismen: Den er utvilsomt jødefiendtlig. Dette – og ikke noe annet – er basis for muslimers kamp mot jøder, enten det retter seg mot israelere eller synagoger rundt om i Europa.

Så kan vi legge til at hele historia etter disse skjellsettende hendelsene fant sted - etter at disse tekstene ble skrevet - også har hatt sin virkning: Nevnte tanzimat, folkemordet på armenerne, jødenes migrasjon til Palestina, både før og etter staten Israel ble opprettet, samt nazienes hjelp og støtte til islamistene – alt er med på å forsterke denne opprinnelige religiøse anti-jødiske ideologien. Den er imidlertid ikke skapt av disse etterfølgende hendelsene – den er nissen som er med på lasset fra den dagen muslimene i Medina endrer bønneretningen fra Jerusalem til Mekka, antakelig i år 623: Da falt jødene i unåde fordi de ikke hadde akseptert Mo som profet. Alt etterpå er og blir fyllstoff.

Med ett forbehold, som jeg nevnte ovafor: Islamismen er islamsk jødefiendtlighet på steroider. Den er en forsterking av det anti-jødiske i islam. Det er to hovedgrunner til en slik utvikling. Den første er at islamismen jo er salafisme. Dermed blir fokus på Mos periode i Medina, og det som var noe av hovedfokus den gang – som unektelig var kampen mot de jødiske klanene i Yaghrib/ Medina. All seinere islamsk historie, der jøder ikke er hovedfokus, blir derfor tonet ned – jøder blir en hovedfiende for salafister.

For det andre har anti-semittismen i Europa vokst seg sterk i perioden da islamismen tar form. Dermed fungerer idehistoriske strømninger fra Europa som vitamininnsprøytninger i det teologiske materialet. I særdeleshet har støtte fra Adolf & Co (fremst) fra 1936 og utover betydning: Anti-semittismen vi møter i dag hos aktører som Hamas og Det Muslimske Brorskapet er en direkte følge også av denne injeksjonen. Det er historisk dokumentert at Rabitas anti-semittisme er et uekte barn av Der Führer.

Gitt denne erkjennelsen, er det intet annet enn bemerkelsesverdig at norske islamkjennere kan omtale islamismen uten noensinne å ta for seg denne retningens forhold til jøder og jødedommen. Det er flere som kan omtale Brorskapet som post-islamister, en bevegelse på linje med den norske indremisjonen i etterkrigstida. Bjørn Olav Utvik har for eksempel skrevet en – til dels lesverdig og detaljert bok på 400 sider om islamismen (min utg. 2013) - uten med ett ord å ta for seg islamismens forhold til jøder, eller drøfte dhimmi-instituttet. Heri ligger en form for akademisk-ideologisk blindsone som med nødvendighet fører til ulykker:

Det kan vi i dag erfare i den norske offentlighet: Om andre så igjen tar en slik framstilling for god fisk, ender man opp med en tilnærming til islamismen for eksempel i utenrikspolitikken som bærer galt av sted (anerkjennelsen av ‘Palestina’ i kjølvannet av Hamas-angrepet i 2023, invitasjonen av Taliban mm.), samt diverse mediehus og politikeres stillingtaken i den pågående konflikten. Kravene fra blant annet LO om boikott av Israel strekker strikken for langt: Aktivistene har, med sin manglende skolering, klart å lede skuta inn på feil kurs – og ikke bare det: De har klart å trekke ut bånnproppen: Skuta synker.

Jeg finner det bemerkelsesverdig at få eller ingen til nå har koblet Frps framgang de siste årene(også) sammen med det offisielle Norges avstandtaken til Israel: Har det da ikke falt noen inn at velgerflukten fra Ap også kan være en følge av Barth Eides med fleres ståsted her? At de stadige politikerbesøkene i Rabita fører til at folk tar sin hatt og forlater partiet? Det er i alle fall ikke vanskelig å få med seg at det er en korrelasjon i tid mellom Aps ståsted i den nåværende konflikten og den siste omgangen med velgerflukt. Fordi partiet har en ideologisk blindsone i forhold til anti-semittismen i denne saken, mistenker jeg at det også er en kausal sammenheng: Deler av den norske befolkning ser at partiet er på vei til å støtte anti-semitter, og vil ikke være med videre.

Hovedsaken i denne teksten er dog påvisninga av at det er en teologisk begrunnet anti-semittisme vi ser utfolde seg blant islamister og andre muslimer i dag. Det kan være andre faktorer som er med og forsterker dette - men grunnen står fast. En virkelig utvikling vil vi derfor ikke få før islamister og andre muslimer selv enten radikalt omfortolker disse tekstene eller rett og slett ser bort fra dem som basis for sine verdier og vurderinger. Her er altså hovedårsaken til denne typen anti-semittisme: