G'mar chatimah tovah 5787

I kveld begynner Yom Kippur. Det er vanlig å si at det er den helligste høytiden i den jødiske kalenderen, men det er det egentlig shabbat som er. Så er det nærliggende å si at det er den tyngste, men det hører muligens til Tisha B'Av. Det er likevel feil å ønske noen en "gledelig Yom Kippur", for man oppsøker ikke høytiden for å føle glede. Men heller ikke sorg.

Jeg synes den er den høytiden som krever mest av meg, selv om det arbeidet tilsynelatende dreier seg om å avstå fra ting: mat, drikke, vask, m.m. Og med mindre man er kantor eller rituelle forpliktelser, er det ikke stort man må foreta seg i gudstjenesten heller. Det er fint å følge med, men det er ingen som passer på at du gjør det.

Det føles hvert år som jeg møter meg selv i døren i det høytiden går inn slik den gjør i kveld – hvem var jeg i fjor på dette punktet, og hvordan blir jeg neste år (om jeg får leve til å oppleve det, som vi også blir minnet på).

I Yom Kippur liturgien inngår tilståelser, og disse uttales i første person flertall: vi erkjenner at vi gjør veldig mye galt. Vi står og vi slår oss bebreidende for brystet og synger i moll om at vi har sviktet, stjålet, vi har baksnakket, vi har forledet andre, og mye mer.

Den mest kjente delen av innledningen til Yom Kippur er kol nidrei (arameisk for "alle løfter") fordi den har så sterk estetisk virkning.

Men jeg synes den sterkeste formuleringen er det som kommer umiddelbart etterpå, når tre fra menigheten står med hver sin Torah-rull og utgjør et jordisk tribunal (beit din) og uttaler:

על דעת המקום ועל דעת הקהל
בישיבה של מעלה ובישיבה של מטה
אנו מתירין להתפלל עם העבריינים

Oversatt: «Med Den allestedsnærværendes samtykke og med menighetens samtykke, i den himmelske forsamlingen og i den jordiske forsamlingen,
erklærer vi det tillatt å be sammen med overtrederne.»

Denne handlingen – som ofte fremstår som en antiklimaks til kol nidire – utgjør for meg det sentrale i hele høytiden: vi erkjenner at vi er overtredere som ingen bør være bekjent av, men så erklærer vi likevel at vi har myndighet til å be sammen. Det er utsøkt chutzpah som kobler det himmelske med det jordiske.

Når jeg ser tilbake på året som har gått siden forrige Yom Kippur, og årene som gikk forut for det, er det lett å finne feil jeg har gjort, nærmest hver dag. Ting jeg gjerne skulle gjort annerledes, ting jeg angrer på, ting jeg rett og slett skammer meg over. Og det er bare de tingene jeg selv er oppmerksom på – folk rundt meg har helt sikkert meninger om feil jeg har gjort som jeg har glemt eller ikke en gang tenkte over.

Det vanlige selvforsvaret – som jeg ofte bruker med meg selv – er at 1) jeg gjør så godt jeg kan, og 2) jeg har mine begrensninger. Om jeg kommer skjevt ut av hoppkanten hver bidige gang, så kan jeg ikke annet enn å gjøre det beste ut av det som kommer.

Men hva om mitt beste ikke er godt nok?

Yom Kippur, som alle jødiske høytider, krever av oss at vi har flere tanker i hodet samtidig. Det er en høytid hvor vi dømmer oss selv strengt, samtidig som vi dømmer oss selv til å leve; vi erkjenner våre synder og innretter oss etter våre begrensninger; vi planlegger å overleve til neste år men innrømmer at det på ingen måte er garantert. Etter at den siste intense liturgien (ne'ilah) inntar vi et lett måltid og prater om løst og fast. Så kommer sukkot kort etter, hvor det inngår mye spising og mye familietid.

Det er noe med at om vi skal forsone oss med oss selv og våre medmennesker, og Gud slik vi forestiller oss henne, så må vi også bli kjent med alt det vi må forsone oss med. Også at vårt beste ofte ikke er godt nok. Og at vi må leve med det, for det andre kommer tidsnok.

Derfor faster vi i 26 timer, men ønsker for hverandre at det skal gå lett. Vi trenger ikke ha det verre enn nødvendig.

Tzom kal!