Fremtidens Schumstädte

Kjære alle sammen —

Pausen fra nyhetsbrev m.m. varte lengre enn jeg trodde. Jeg tror jeg måtte ta et par skritt tilbake for å vurdere situasjonen og min egen plass i det som utspiller seg. Jeg er ikke ferdig med denne grublingen og blir det kanskje ikke.

Hele vår sivilisasjon lever i en brytningstid som etterkommere (forhåpentligvis) vil studere kritisk i lang tid. Den som lever i en slik tid kan ikke få den på nok avstand til å se helheten i det som skjer, men vi kan begynne å se hvor vindene trekker.

Jeg kom til å sette meg mer inn i de ulike migrasjonsbølgene i jødisk historie og hva som forårsaket dem og har skrevet utkast til en temmelig nerdete artikkel som antagelig kan gjøres om til en monograf/bok. Les den her, del fritt og kom gjerne med tilbakemeldinger.

Arbeidet med denne penset meg inn på historien om det opprinnelige Ashkenas, byene i Rhindalen som var opprinnelig befolket av jøder fra Galilea og Babylonia. Det var herfra språket yiddish kom, og selv om det var andre jødiske samfunn i vestlige Europa på den tiden var dette et tyngdepunkt. Byene Speyer, Worms og Mainz omtales nå som “Schumstädte” etter forkortelsen av deres hebraiske navn Shpira (שפירא), Varmaisa (ורמישא) og Magenza (מגנצא).

Jødiske samfunn der ble befolket av folk fra Galilea og Babylonia og holdt det gående under relativt stabile forhold i hundrevis av år. Dette tok brått slutt da korstogene reiste gjennom området i 1096 og massakrerte tusenvis av jøder. I århundrene som fulgte ble de presset stadig lengre østover, og jødiske samfunn i Rhindalen kom til definitivt opphør under Svartedøden, da jøder ble beskyldt for å forgifte brønner.

Nå er det museer i Speyer, Worms og Mainz, og UNESCO har lagt det på verdensarvlisten. Det er også museer i synagoger over hele Europa, tegn etter mezuzot i gamle bygninger på den iberiske halvøya, og noen av de gamle synagogene i arabiske land er også blitt museer. Det er et vakkert hageanlegg på et beleilig sted ved Akershuskaien som hvis man leter litt skal minne om forsøket på å tømme Norge for jøder under Shoah her. Vi skal visst være takknemlige for disse museene og minnesmerkene.

Det sies at historien ikke gjentar seg selv, men den kan gjerne rime. Stadig mer tyder på at 7. oktober var Vestens 1096. Jeg håper inderlig at det ikke blir slik, men må innse at sannsynligheten snarere tiltar enn avtar.

Jeg var nylig i Vilna, der en guide tørt kommenterte: “Det var en gang 200 shtetls [hovedsakelig jødiske landsbyer] i området her. Nå er det 200 massegraver”. Det er mange flere massegraver, synagogeruiner, og mer spredd rundt omkring i Europa. Årsaken til at det finnes jøder noe sted er at fortidens jøder forsto å 1) flytte på seg før de ble myrdet, og 2) bevare sin individuelle og kollektive identitet. I tillegg — må det sies — beriket de samfunnene der de bodde over enhver proporsjon av deres antall. I en tid da analfabetisme i Europa var borimot total, kunne borimot 100% av jødiske menn (og en stor andel kvinner) lese og skrive.

Hele Europa og hele Midtøsten er fulle av Schumstädte, og jeg tror det er fare for at Oslo og Trondheim blir det innen en generasjon eller to. Calmeyers gate 15b burde vært stengt nå for å gjøre plass til gudstjenester, cheider og møter. Hele Bergstien burde vært et sted med jødisk barneskole, ungdomsskole og gymnas. Det burde vært en synagoge på Møhlenpris og splitter nye i Stavanger og Tromsø. Vi burde hatt fem kosher restauranter i Oslo og tre i Trondheim. Men det går motsatt vei. Disse stedene vil om en generasjon bli husket med hjelp av blå skilt. Det jødiske vil være en genetisk kuriositet.

Med andre ord: nå det alvor. Og det er vanskelig, og slitsomt, og nedslående.

Vi har fiender som drives av hat og oppmuntres av suksess. De fleste rundt oss er for late, sløve, eller feige til å gjøre det de preker fint om å gjøre. Vi er få, sårbare og slitne. Illusjonenes tid er forbi.

Heldigvis har jødisk lære mye å si om et liv uten illusjoner.

Rabbiner Nachman i Breslov — en av de store chassidiske mestrene — sa “Ikke fortvil, det er forbudt å fortviles” (לֹא תִּתְיָאֵשׁ – אָסוּר לְהִתְיָאֵשׁ). R. Tarfon sa også og lenge før: “Du er ikke pålagt oppgaven for å ferdigstille den, men du står heller ikke fritt til å trekke deg fra den”
(לֹא עָלֶיךָ הַמְּלָאכָה לִגְמוֹר, וְלֹא אַתָּה בֶן חוֹרִין לִבָּטֵל מִמֶּנָּה). Lord Rabbi Sacks sa: “optimisme og håp er ikke det samme. Optimisme er troen på at verden blir bedre; håp er troen på at vi sammen kan gjøre verden til et bedre sted. Optimisme er en passiv dyd, håp er aktiv. Det behøves ikke mot til å være optimist, men det kreves stort mot for å håpe. Den hebraiske bibelen er ikke en optimistisk bok. Men den er, et stort verk om håp” (“Optimism and hope are not the same. Optimism is the belief that the world is changing for the better; hope is the belief that, together, we can make the world better. Optimism is a passive virtue, hope an active one. It needs no courage to be an optimist, but it takes a great deal of courage to hope. The Hebrew Bible is not an optimistic book. It is, however, one of the great literatures of hope“). Hver gang vi begynner høytlesing fra en ny bok i Torah, proklameres det fra bimah’en “Vær sterk, vær sterk og bli styrket” (חֲזַק חֲזַק וְנִתְחַזֵּק). Vår egen rabbiner Michael Kohn sa nylig (om jeg husker riktig): “Jeg vet ikke riktig alt vi skal gjøre, men vi skal i hvert fall protestere”.

Om Oslo og Trondheim blir Schumstädte, bør det ikke skje i stillhet. La oss samles om handling og besluttsomhet. Vi må spille hverandre gode, gi hverandre styrke, belønne tapperhet. Vi må bruke uenigheten oss i mellom til å bli bedre.