Forsoningspolitikkens fallgruber og begrensninger

Av eg3ntlig, Leif kjenner forfatterens identitet

Forsoningspolitikk (appeasement policy) innebærer at en makt gir etter overfor en annen makt for å unngå konfliktopptrapping eller krig.

Dessverre har verdenshistorien vist at forsoningspolitikk ikke har hindret verken konfliktopptrapping eller krig.

Den mest kjente fiaskoen når det gjelder en forsoningspolitikk-avtale i historien er Storbritannias statsminister Neville Chamberlains avtale med Nazi-Tyskland 30.september 1938 (Munich-avtalen), der Chamberlain ga sitt (dvs. Storbritannias) samtykke til at Tyskland skulle få okkupere og annektere Sudetenlandregionen i Tsjekkoslovakia. I avtalen lovet Nazi-Tyskland at de ikke ville okkupere resten av Tsjekkoslovakia. Nazi-Tyskland brøt avtalen seks måneder senere, i mars 1939, og invaderte og okkuperte hele Tsjekkoslovakia.

USAs president Barack Obamas atomavtale (Joint Comprehensive Plan of Action - JCPOA) fra 14. juli 2015 var også en mislykket forsoningspolitikk-avtale.
I avtalen ble alle sanksjoner mot Iran opphevet mot at Iran lovet å bremse i 10-15 år sitt løp mot å framstille atomvåpen.
Denne avtalen unnlot å ta opp flere viktige saker:

• Hva ville skje med Irans løp mot atomvåpen etter disse 10-15 årene?
• Irans utvikling og oppbygging av langdistanse ballistiske missiler.
• Irans støtte med penger og våpen til flere terrorgrupper og terrorstater i Midtøsten (Hizbollah i Libanon, Hamas i Gaza, Houthi i Yemen, Syrias Assad brutal regim og flere militante grupper i Irak).
• Dårlig overvåking av Irans overholdelse av avtalen. Avtalen ga Iran opptil 24 dager til å akseptere en fysisk befaring av fasiliteter i Iran mistenkt for atomaktiviteter i strid med avtalen. Dette ga Iran tid til å manipulere bevis i fasiliteter under mistanke om brudd på avtalen.

De facto ga avtalen Iran frihet til å fortsette som før innenfor de områdene avtalen ikke dekket.

Disse to eksemplene viser klart og tydelig at forsoningspolitikk ofte tolkes av den andre part som et tegn på svakhet, og at denne politikken ikke hindrer krig og eskalering mot krig.