Forsøk på å forstå historien -- antisionismens beske bakside

Av Marianne Hinsch

Denne artikkelen er hentet fra L’Arche - fransk-jødisk tidsskrift, august 2006. Forfatteren Nathan Weinstock er kjent som den tidligere venstreradikale trotskistiske forfatteren av Le sionisme contre Israel – en ”bibel” for antisionisme utgitt i Frankrike i 1969, og en mulig inspirasjon til Lysestøls bok Palestinerne som utkom i 1973?

 Weinstocks beskrivelse av sin egen personlige utvikling angår oss i Norge i den grad vi er i stand til å ta inn over oss i hvor stor grad venstresidens tanker og standpunkter har vært skapt i naiv lengsel etter å tro på despoters forenklinger av verden.

 Jeg prøvde å få denne artikkelen på trykk i 2008 under Gazakrigen den gang.  Ropene i gatene var ubehagelig antisemittiske. Hverken Klassekampen, Dagsavisen, eller andre norske aviser syntes den gang at tankene og selvransakelsen til en fransk venstreradikal var av interesse.

 Selv om selvransakelse aldri har vært en påfallende sterk trang på venstresiden i Norge, kan det jo være at noen der ute har en dårlig smak i munnen av hvordan den polariserte debatten rundt Midtøsten utvikler seg.

Derfor prøver jeg igjen. Tankene og erfaringene til Nathan Weinstock er vel verd å lytte til også i dag.

VITNEMÅL FRA EN FORHENVÆRENDE ANTISIONIST

Nathan Weinstock

Oversatt av Marianne Hinsch

 Reiserute fra Brussel til Jerusalem

Det har blitt stilt spørsmålet om min reiserute: hvordan jeg før kunne holde lange fiendtlige taler om Israel og - når, hvordan og hvorfor jeg forandret holdning. Selv om jeg ikke har noen sans for offentlig sjelegransking, tror jeg ikke jeg kan unndra meg denne utspørringen av min samvittighet.

Jeg tilhører generasjonen som var tjue år da Fidel Castro gjorde sin inntreden i Havanna. Jeg var grepet av den revolusjonære samklangen som jeg trodde tegnet seg i begivenhetene først i Algerie, så på Cuba og i Viet Nam. Jeg går ut ifra at hvis jeg hadde vært mottagelig for den kinesiske luftspeilingen i stedet for det trotskistiske fantasifoster, hadde jeg falt i staver for kulturrevolusjonens underverker og dens Store Styrmann eller den geniale politikk ført av Albanias ørn Enver Hoxha.

Når jeg i dag gjenkaller ungdommens avskallede drømmer, slår det meg i hvilken grad det var fraværet av vestlige revolusjonære perspektiver som inspirerte oss til å legge våre skuffede håp til Den Tredje Verden. På den måten fulgte vi Franz Fanon (og hans begeistrede innleder Jean Paul Sartre) i å røklegge de verste grusomheter som fant sted fordi de skulle bringe oss en strålende framtid.

Alle vet nå hva det er blitt av disse sørgelige illusjonene. Ikke før ”Den algirske revolusjon” kom til makten ble den overtatt av militære og vi fikk vite at man torturerte våre folk med like stort pågangsmot som under kolonitiden. For ikke å snakke om Fidel Castro som er blitt nestor over alle senile despoter. Når det gjelder lederne for revolusjonen i Indochina (Viet Nam), som vi trostkister glorifiserte til de grader at vi med stor frihet fortiet det faktumet at de myrdet våre vietnamesiske kamerater. Man kan si at det først var båtflyktningenes drama og utslettingen av folket under Røde Kmehr som fikk de blinde til å se.

Dette er imidlertid nødvendig å minnes ettersom ingen har lært noe av disse erfaringene. Let i publikasjoner fra ytre venstre til globaliseringsmotstandere og andre samfunnskritiske grupper.

Ingen steder finner man en linje beklagelse, selv ikke et forsøk på analyse av denne monstruøse skjendsel. Hadde det ikke vært viktig å vite om dette virkelig var en del av det revolusjonære prosjekt slik som man henført har forfektet? Og det ser ikke annerledes ut i dag.

De som krymper seg i indignasjon over at Saddam Hussein ble styrtet, har ikke et ord for å beskrive infernoet i konsentrasjonsleirene i Nord Korea eller tyraniene som hersker over Den Tredje Verdens stater som gurgler frem anti-imperalistiske proklamasjoner. Ikke et tegn til forargelse når man i navn av sunnimuslimsk motstandskamp blåser i lufta en skolebuss eller bomber en shiamulsimsk menighet. Når man lyver for seg selv, dømmer man seg til å falle i gamle feller.

Når jeg gjør opp regnskap med mine gamle overbevisninger, angår palestinernes sak meg i særlig grad. På en måte kan man si jeg forble trofast mot det jeg lærte i oppveksten da jeg var tilknyttet Hachomer Hatzair** (sionistisk ungdomsbevegelse på venstresiden)

Det var den israelske dagsavisen til den sionistiske venstresiden Al-Hamishmar, som fra 1948 gjorde opprør mot den israelske hærens maktmissbruk.

Det var det sosialistiske sionistpartiet Mapam som krevde opphevelse av diskriminerende tiltak overfor den arabiske befolkningen i Israel. Og det var det vestreradikale israelske tidskriftet New Outlook som startet tilnærmingen til den arabiske verden.

Jeg tilføyer at Israel på den tiden tillot seg en fullstendig selvrettferdighet angående sin egen historie. En ny generasjon forskere vokste fram (”nye historikere” som gruppen unyansert blir kalt) for at en ny og vanskeligere sannhet skulle fortelles. Som alle stater må også Israel ta på seg sine skygger fra fortiden. Dette arbeidet pågår.

Dette ubearbeidede veide tungt i mine øyne. Stilt overfor palestinerne som var forlatt av alle og hvis ulykke var åpenbar, lullet Israel seg i sin gode samvittighet. Det var noe sårende over denne likegyldigheten (selv om det er sant at ansvaret for palestinernes ulykke bare delvis er Israels ansvar), som uten tvil frembrakte mine propalestinske sympatier. Jeg ville for en hver pris gjerne tro, mot alle odds, at de væpnede palestinske gruppenes standpunkter og deres dødelige aksjoner som sjokkerte meg, bare var en overgangsfase i en utvikling som til slutt ville munne ut i en anerkjennelse av rettighetene til den israelske nasjon.

Det var i alle fall mitt resonnement. For jeg ville så gjerne tro at palestinernes og israelernes veier skulle forenes, at konflikten først og fremst var grunnet i en forferdelig misforståelse.

 En liten opplevelse som jeg ikke var i stand til å fange opp betydningen av da det skjedde, beskriver dybden i dette. Mine antisionistiske skriverier brakte meg en invitasjon til talerstolen til GUPS (General Union of Palestinian Students) i 1967 i Paris noen dager før Seksdagerskrigen. Jeg hadde bestemt meg for å benytte denne anledningen for å overbringe denne forsamlingen en offentlig hilsen fra Matzpen***. Det dreide seg om en première – Jeg håpet å lage en liten sprekk i den enorme muren av gjensidig mangel på forståelse… Og i min utrolige naivitet trodde jeg at jeg kom til å bli overrøst med spørsmål angående de militante israelerne jeg overbrakte hilsener fra, at man ville glede seg over at palestinernes klager hadde samlet et ekko på andre siden av grensen…

Det er trist å si det, men ingen – overhodet ingen, verken av tilhørerne eller lederne interesserte seg for budskapet fra Matzpen. De ga fullstendig blaffen, de hadde annet å gjøre. Som besatt av en utrolig opphisselse, med øret klisteret til transistorradioen, dirrende de mens de hørte på Radio Kairo, nytende den velsmakende nyheten om de djerve arabiske styrkene som samlet seg.

Kort sagt, langt fra å representere en samtalepartner, befant jeg meg på den eneste plassen reservert for israelske jøder: plassen for nyttige idioter.

Og nyttig, det var jeg virkelig. Invitasjonene regnet over skrivebordet mitt. Hele verden ville ha meg til å beskrive det motbydelige Israel. Hver gang ble scenarioet fra Paris gjentatt. Uforbeholden støtte til de verste utskeielser fra fedayin (særlig de verste: Er ikke de ekstreme ytterlighetene selve beviset for den revolusjonære ånd?) - hat uten grenser for israelerne, hvem de enn var.

Litt etter litt ble det umulig for meg å ignorere den underliggende og skjulte antisemittisme, dryppende gjennom alle de blindt flammende støttedeklarasjonene. Man forkastet først ”sionistene”, for etterpå å avkle ”sionistenes innflytelse” på media, for så å ende opp i å anklage ”den dominerende verdensomspennende sionismen”. Når jeg ble sitert, var det alltid etter først å ha strøket mine (altfor sjeldne) kritiske passasjer om palestinerne eller arabiske ledere. For det var ikke mine artikler som interesserte dem, men bare muligheten til å bruke mitt navn som kausjon til deres jødehat.

Helt til Osloavtalen følte jeg meg meget utilpass. Forskrekket over palestinernes terroraksjoner, kvalm av deres ”venner”. Men, sa jeg til meg selv, hvordan kan man nekte palestinerne å kjempe for sine rettigheter? Etter Osloavtalens konklusjon, virket fremtiden løfterik. Begge sider anerkjente den legitime eksistensen av den andre.

Men godværet ble av kort varighet. Blodet fortsatte å flyte, for illegale militære avdelinger tolerert (eller oppmuntret) av Arafat fordoblet massakrene i Israel. Disse gruppene ga dødsstøtet til fredsbevegelsen i Israel. Det var umulig å la være å se at den palestinske lederen spilte dobbelt spill, han nektet å avvæpne terroristmilitsen og talte om fred på engelsk samtidig som han kalte på jihad på arabisk.

Det som for meg ble en oppvåkning var mangelen på avtale på Camp David. Det var umulig å la være å se hvordan historien gjentok seg – de palestinske lederne flyktet fra sitt ansvar, for feige til å forklare sitt folk at våpnene må legges ned når man har vunnet det essensielle. På samme måten har de hele tiden unngått å konfrontere seg med sin egen historie og oppsummere fortiden.

For hvor er de ”de nye palestinske historikerne” som snakker til folket sitt om hvordan jord ble solgt av deres egne ledere til sionistorganisasjoner? Om avtalene mellom Storbritannia og Stormuftien av Jerusalem, før denne siste ble Hitlers allierte? Om den fenomenale korrupsjonen blant de palestinske lederne som gjorde det mulig å levere sement til delingsmuren som de så fordømte? Om den kvalmende antisemitiske propagandaen basert på Sion Vises Protokoller** som har gjennomsyret alle palestinske standpunkter siden Balfourdeklarasjonen og som har forblitt de palestinske myndigheters håndbok framfor noen? Om den regelbundne mistenkeligheten overfor jødene, som man aldri har tilgitt at de har utviklet seg fra den paria de var i Det Hellige Land under Korstogene til den friheten som finnes i dag?

 Jeg gjenkaller palestinarabernes yndlingsparole fra demonstrasjoner i tjueårene: ”jødene er våre hunder”  i  tittelen på mitt siste essay Hundenes historie. Jo da, historien om den arabiskjødiske konflikt kan leses som en ”hundenes historie” som stadig gjentar seg.

At man kan anklage Israel for sine feil, er en selvfølgelighet. (Et utsagn som tjener på allmenngjøring: finnes det noen stat som står utenfor all kritikk?) Men for å komme ut av bakevjen må palestinerne ha mot til å bestemme seg for en fremtid i sameksistens med israelerne og handle ut ifra det. Det er ingen andre som kan gjøre dette for dem.

 *Hachomer Hatzair (oversetters note) - venstreradikal sionistisk ungdomsorganisasjon med røtter fra Øst Europa(1913) – i Frankrike fra 1933. HH var ledende både i opprøret i Warsavagettoen i1943 og i den franske mortstandsbevegelsen under den 2. verdenskrig. **Sion Vises Protokoller (oversetters note) - en ”protokoll” som gir seg ut for å beskrive møter i en hemmelig jødisk verdensorganisasjon hvor overtagelse av verdensherredømmet planlegges. Protokollene ble først utgitt i 1897 og det ble senere avslørt at de stammet fra Tsarens hemmelige politi og ga påskudd til voldsomme pogromer. Protokollene ble senere brukt i nazistisk propaganda. I vår tid lever de videre i araberverden bl.annet i Hamas Charter.

 ***Matzpen (en liten israelsk antisionistisk gruppe fra ytterste venstre - aktiv i Israel fra 1962 -1980)