Forlengelsen av permanent krise: Rebalansering av prioriteter i jødiske fellesskap i Europa

Av dr. Jonathan Boyd, først publisert 2026-01-04 i Institute for Jewish Policy Research (JPR), oversatt og gjengitt her med hans tillatelse.

Alt er under press for tiden. På tvers av Storbritannia, Europa og verden for øvrig har jødiske samfunn siden 7. oktober 2023 levd i en tilstand av nær permanent beredskap: de følger utviklingen i Israel med angst, reagerer på kraftig økning i antisemittisme på hjemmebane, og navigerer i offentlige debatter som ofte oppleves som fiendtlige, fordreide eller likegyldige overfor jødisk virkelighetsopplevelse.

For oss som i vårt arbeid får komparativt blikk på jødiske samfunn i Europa, trer ett mønster særlig tydelig frem. Disse belastningene dominerer nå den kollektive oppmerksomheten i en slik grad at de risikerer å tilsløre mer langsiktige realiteter. For jødiske samfunnsledere ligger faren ikke i at antisemittisme og Israel vies for mye oppmerksomhet – det må de – men i at de fortrenger alt annet som vil avgjøre om jødisk liv i Europa forblir levedyktig over tid.

Antisemittisme og Israel veves sammen og former jødisk liv

La oss så begynne med antisemittisme. Ny, tverrnasjonal forskning gjennomført av Institute for Jewish Policy Research, basert på spørreundersøkelser og demografiske analyser i flere europeiske land, viser at økningen etter oktober 2023 ikke bare har ført til flere rapporterte hendelser, men har også endret jøders daglige adferdsmønster. I flere land oppgir betydelige andeler av respondentene at de har endret hvor synlig jødiske de er i offentligheten, at de unngår bestemte nabolag eller institusjoner, eller at de modererer hva de sier på jobb, ved universitetet eller på nett. Selv om nivåer og uttrykksformer varierer mellom land, er retningen i stor grad lik. Antisemittisme oppleves i økende grad ikke bare som episodisk fiendtlighet, men som en bakgrunnsbetingelse som former daglige valg, med konsekvenser for psykisk helse, samfunnsdeltakelse og tillit til en fremtid i Europa.

Israel har samtidig blitt et sentralt spennings- og konfliktpunkt, både internt i europeiske jødiske samfunn og i forholdet mellom jøder og storsamfunnet de lever i. JPRs langvarige komparative arbeid med jødiske holdninger til Israel fremhever to parallelle realiteter som har blitt forsterket siden angrepene 7. oktober. Den emosjonelle tilknytningen til Israel i Europa er vedvarende sterk og særlig i krisetider. Samtidig øker det interne mangfoldet i forholdet til israelsk politikk seg, samtidig som rommet for å diskutere Israel offentlig snevres inn. I mange land rapporterer jøder at samtaler om Israel sjelden er nøytrale: de oppleves som moralske prøver, politiske lakmustester eller som stedfortredende vurderinger av holdninger til jøder som sådanne.

Disse dynamikkene er i økende grad sammenvevd. Over hele Europa formuleres antisemittisme ofte gjennom språkbruk om Israel, samtidig som mange jøder altfor ofte at debatter om Israel egentlig dreier seg om deres legitimitet som borgere. Komparative data antyder at dette ikke er et abstrakt politisk fenomen, men noe som griper inn i arbeidsplasser, skoler, universiteter og sosiale nettverk. Samfunnsledere har derfor i praksis lite valg annet enn å prioritere overvåking av antisemittisme, Israel-undervisning, krisehåndtering og vedvarende dialog med myndigheter og aktører i sivilsamfunnet.

Et jødisk samfunn i konstant beredskap har lite rom for å forestille seg sin fremtid

Men her ligger det vanskeligere poenget. Dersom antisemittisme og Israel blir de eneste linsene som samfunnets prioriteringer settes gjennom, risikerer jødisk liv i Europa å bli permanent reaktivt – organisert rundt krisehåndtering snarere enn langsiktig formål.

Og dette er avgjørende: demografien setter ikke kriser på pause. Komparative demografiske analyser i Europa viser fortsatt store strukturelle forskjeller mellom land: aldrende befolkninger noen steder, demografisk vekst i andre, og stadig mer mangfoldige mønstre for familieliv, migrasjon og religiøs praksis. Disse trendene vil forme behovet for utdanning, velferd, bolig og lederkapasitet i tiårene som kommer. Likevel får de langt mindre oppmerksomhet enn de umiddelbare truslene, til tross for at de er langt mer avgjørende for langsiktig bærekraft.

Det finnes også en psykologisk og organisatorisk kostnad ved konstant mobilisering. Forskning på kollektiv motstandskraft tyder på at trusler kan styrke solidaritet, men at samfunn som over tid i hovedsak defineres av trusler gjerne sliter med å opprettholde deltakelse, kreativitet og fornyelse. Nylige europeiske undersøkelser viser at solidaritet og gjensidig støtte eksisterer side om side med tretthet, frustrasjon og tilbaketrekning, særlig blant yngre voksne og blant dem som allerede står perifert i forhold til organiserte fellesskapsstrukturer. Et samfunn som alltid er i beredskap, har lite rom for å forestille seg en fremtid.

Utfordringen for europeisk jødisk lederskap i 2026 handler derfor om balanse og vilje. Antisemittisme og Israel må forbli sentrale – adressert gjennom langt mer seriøse investeringer i data, overvåking, utdanning og prinsipiell dialog med beslutningstakere på kommunalt, regionalt, nasjonalt og europeisk nivå. Men ledere må også ha disiplin til å ivareta et strategisk handlingsrom: til å spørre hvem deres samfunn er i ferd med å bli, hvordan de reproduserer seg sosialt og kulturelt, og hvilke institusjoner som fortsatt vil gi mening om ti eller tjue år.

Alt føles presserende fordi så mye faktisk er det. Men lederskap handler ikke bare om å respondere på øyeblikkets krise. Det handler også om å sikre at det presserende ikke fortrenger forestillingsevnen, og at det ved siden av årvåkenhet fortsatt finnes rom for tillit, kreativitet og fornyelse. Bare dersom denne balansen kan oppnås, vil jødisk liv ha en reell mulighet til både å tåle samtidens press og forme en meningsfylt fremtid.