Et forsvar for et kunstverk

Sørgeteppe/Mourning Carpet (After the Ma'alot School Massacre) (1974) av Noa Eshkol (1924-2007) (Leif anm.: vår tids eksempel på "degenerert" eller "formalistisk" kunst?)

Hvordan ville våre museer fremstå dersom alle kunstverk måtte oppfylle de samme kravene som Noa Eshkols Sørgeteppe nå møter?

Først publisert i Morgenbladet 17.10. 2025, gjengitt her med forfatterens tillatelse.

Det er et paradoks at de som utsettes for akademisk og kulturell boikott, ofte selv har stått på barrikadene for akademisk og kunstnerisk frihet. Siden slutten av mai har det pågått en diskusjon om Nasjonalmuseets valg om å vise et verk av den israelske kunstneren Noa Eshkol i sin samlingsutstilling, der flere har stilt krav om at verket skal tas ned. Målet med dette innlegget er ikke å gå i polemikk, men å forsvare et kunstverk.

Nasjonalmuseet har valgt å stille ut Mourning Carpet (After the Ma’alot School Massacre) fra 1974 i en sal med den overordnede tittelen På barrikadene (1965–1980), som har som formål å løfte frem kunst som bærer preg av samfunnspolitisk engasjement fra perioden. Det står ikke beskrevet noe sted, hva jeg kjenner til, at salen er forbeholdt norske kunstnere.

Noa Eshkol (1924–2007) var i lang tid mest kjent for forskningsstudier fremstilt med Eshkol-Wachman Movement Notation – EWMN. Det er et notasjonssystem for kroppens bevegelser, som Eshkol utviklet sammen med Avraham Wachman. I 2021 og 2022 ble utstillingen Noa Eshkol: Rules, Theory & Passion vist ved Oslo Kunstforening og Norrköpings konstmuseum i Sverige. Utstillingen var den første omfattende presentasjonen i Skandinavia av Eshkols virke som danser, koreograf, teoretiker og tekstilkunstner. Kuratorer for utstillingen var undertegnede og Helena Scragg ved Norrköpings konstmuseum. Mourning Carpet (After the Ma’alot School Massacre) var ett av to utstilte bilder som ble kjøpt in av Nasjonalmuseet.

Uro ble til tekstilkunst

Noa Eshkol begynte å sette sammen tekstile kollasjer høsten 1973 i forbindelse med Yom Kippur-krigen. Den eneste mannen i hennes dansekompani, Shmolik Zaidel, ble innkalt som reservist, og Eshkol valgte å sette kompaniets arbeid på pause. For å holde uroen på avstand trengte Eshkol å sysselsette hendene. Hun samlet stoffrester fra hjemmet og begynte å sette dem sammen og feste dem med nåler på et teppe på gulvet i dansestudioet; resultatet ble hennes første tekstile arbeid. Ganske snart begynte dansene å hjelpe henne med å sy sammen teppene. Produksjonen ble fort altoppslukende. Mellom 1973 og 2007 laget hun over 1800 tepper.

Noen av teppene fikk titler, de aller fleste forble uten. Mourning Carpet (After the Ma’alot School Massacre) ble til som en umiddelbar reaksjon på skolemassakren som tittelen henviser til. Hendelsen i Ma’alot fant sted halvannet år etter München-massakren, da den palestinske gruppen Svart September tok medlemmer fra Israels OL-tropp som gisler. Under redningsforsøket ble idrettsutøverne og trenerne drept, sammen med en politimann og flere av terroristene. Hendelsen, som var den første i sitt slag, rystet verden. Både terroraksjonen i München og skolemassakren i Ma’alot involverte gisseltagning av sivile, et nytt kapittel i konflikten mellom israelere og palestinere.

Hvordan kan verket leses i dag?

For Eshkol var teppene personlige, emosjonelle og intuitive, i sterk kontrast til det forskningsbaserte og teoretiske arbeidet hun ellers drev med. Hun ønsket ikke å vise dem offentlig eller selge dem. Til slutt lot hun seg overtale og stilte dem ut i Tel Aviv kunstmuseum i 1978, og på Designmuseet i København i 1981. Teppene tok dermed steget fra den private sfæren ut i offentligheten, noe som åpnet opp muligheten for å studere og tolke dem i nye sammenhenger.

Etter mer enn femti år fremtrer Sørgeteppe – som verket heter på norsk – i et delvis nytt lys. Eshkol brukte ofte bordduker, gardiner og tepper som basis for stoffbitene. I verket brukte hun en av militærteppene Shmuel Zaidel hadde med seg til henne etter Yom Kippur-krigen. Nettopp i Sørgeteppe har det symbolladede stoffet fått tre frem og bli en integrert del av bildet.

Stoffbitene som utgjør selve komposisjonen, viser til brytningspunktet mellom tradisjonelt håndverk og den moderne konfeksjonsindustriens fremvekst. De trykte blomsterbåndene som synes på to steder, gir et ekko av palestinsk broderitradisjon. Bildet som fremtrer, bærer spor av kroppsformer, eller mer presist i dette tilfellet: fravær av kropp. Det er som om komposisjonen i all sin abstraksjon insisterer på å utpeke sporene etter menneskelig liv. Militærteppet fungerer konkret som underlag for stoffbitene, og symbolsk som en representasjon av volden som preget hendelsen.

Mourning Carpet (After the Ma’alot School Massacre) er et sorgarbeid over alle de tapte livene i forbindelse med massakren. For oss i dag uttrykker det kanskje også en sorg over en konflikt som fortsatt etterlater dype spor av lidelse og død.

Hva nå?

Nå henger altså dette verket av Noa Eshkol i samlingsutstillingen På barrikadene. Ordet barrikade kan tolkes konkret som et uttrykk for motstand, grensesetting og selvoppholdelse. Barrikaden kan også sees som en eksistensiell handling – et symbol på autonomi, men også på desperasjon. Sett fra dette perspektivet kan Noa Eshkols tekstile bilder sees som en form for indre motstand, med Sørgeteppe som et glimrende eksempel.

Alle disse forklaringene kan brukes for å legitimere at Noa Eshkol vises. Vi bør kunne stille ut et kunstverk på dets egne premisser, slik vi gjør med de fleste verk på museet. Å rettferdiggjøre Eshkols verk ved å supplere det med et verk av en palestinsk kunstner, slik museet har argumentert, innebærer en risiko for at begge verkene blir instrumentalisert. Kunstnerisk frihet handler nettopp om at kunstverk vurderes ut fra sin egen verdi, ikke ut fra hvor kunstneren tilfeldigvis er født.

Hvordan ville våre museer fremstå dersom alle kunstverk måtte oppfylle de samme kravene som Noa Eshkols Sørgeteppe nå møter? Det ville innebære at alle kunstnere måtte bære ansvar for sitt lands politiske, religiøse og militære valg. Hvor blir det da av den kunstneriske friheten, kan man spørre seg. Jeg håper at Nasjonalmuseet fortsetter å presentere verk fra samlingene fra ulike deler av verden under tittelen På barrikadene, nettopp for å vise hvor forskjellige former for motstand kan se ut.