En intellektuell som nektet å føye seg

Da Norman Podhoretz døde 95 år gammel 16. desember i år, mistet den amerikanske offentlige diskurs ikke bare hans intellektuelle bidrag (han var klar og produktiv til det siste) men også en sjeldsynt intellektuell profil. Han var ikke en politiker og ei heller en aktivist. Slett ikke en kommentator som strøk opinionen etter hårene for å få "clicks" eller smilefjes. Podhoretz tviholdt på en etos som de fleste kvier seg for: at ideer er verdt å forfekte, idealer er avgjørende, ord har konsekvenser, og at det å ta et ærlig standpunkt er nødvendig selv om det innebærer å akseptere tap av status, venner og anerkjennelse.

I dag omtales han gjerne som «neokonservativ»—et begrep som i europeisk og særlig norsk sammenheng har fått en uklar, ofte dunkel klang. For mange forbindes det med amerikansk populisme, krigshissighet eller det politiske kaoset rundt Donald Trump. Denne sammenblandingen sier mer om vår tids begrepsforvirring enn om Podhoretz.

Fra Brooklyn til idéenes sentrum

Podhoretz vokste opp i et jødisk innvandrermiljø i Brooklyn, langt fra arvelig elite; han kjempet seg inn i den intellektuelle offentligheten gjennom utdanning, lesning, ambisjon og sine meningers mot. Dette preget hele hans liv: ideer var ikke staffasje men verktøy for å veilede en moralsk vaklevoren sivilisasjon.

Hans gjennombrudd kom ikke hovedsakelig som forfatter, men som redaktør. Som mangeårig redaktør for Commentary forvandlet han et jødisk kulturtidsskrift til en arena, en institusjon, for noen av de mest innflytelsesrike politiske og kulturelle debattene i USA fra 1960-tallet og fremover, og så som fanebærer for intellektuell neokonservativisme. Under Podhoretz ble tidsskriftet et sted der uenighet måtte underbygges presist og hvor intellektuell slurv og feighet var bortimot utilgivelige synder.

Neokonservatisme

For Podhoretz var «neokonservatisme» ikke et stempel, men en betegnelse på en intellektuell bevegelse utløst av skuffelse men ikke desillusjonisme. Han og mange i hans krets begynte som liberale, ofte på venstresiden, men brøt med det de opplevde som en ny moralsk relativisme i kjølvannet av 1960- og 70-tallet: en økende vilje til å unnskylde autoritære bevegelser, bagatellisere kommunismens farer, og betrakte vestlige demokratier med en blanding av skepsis og forakt.

Podhoretz’ eget anliggende var om noe anti-populistisk. Han forsvarte liberalt demokrati, dets institusjoner og rettsstaten. Han holdt på på velferdsstatens legitimitet, men avviste ideen om at samfunn kunne styres uten normer, grenser og kulturell selvtillit. I utenrikspolitikken insisterte han på at det ikke var likegyldig hvilke regimer man forholdt seg til—et syn som kan spores i essayer som «World War IV», skrevet etter 11. september, der han fremholder at konflikter også er ideologiske, ikke bare strategiske.

Hans tankegods er langt unna dagens MAGA-bevegelse, som preges av institusjonell mistillit, anti-elitisme og personlig lojalitet til ledere fremfor ideer. Podhoretz mente at argumenter måtte tåle kritikk, og at intellektuell autoritet måtte fortjenes og fornyes.

Jødiske spørsmål og nødvendige nyanseringer

Podhoretz’ bidrag til jødisk offentlig debatt var like sentralt som hans generelle politiske utsyn. Han var særlig opptatt av forholdet mellom universelle moralske språk og jødisk historisk erfaring. I essayet «Jerusalem: The Scandal of Particularity» argumenterer han for at jødisk historie—og Israels eksistens—utfordrer moderne forestillinger om at rettferdighet alltid må være abstrakt og grenseløs for å være legitim.

Han advarte tidlig mot at anti-sionisme kunne fungere som en sosialt akseptabel kanal for gammel jødehatretorikk, men hevdet ikke at kritikk av Israel måtte være jødefiendtlig. Han demonstrerte denne nyansen blant annet i
«What Is Anti-Semitism? An Open Letter to William F. Buckley Jr.»,
der han insisterer på verbal presisjon for å unngå inflasjon i anklager.

For en som har lener seg på norskspråklige utgivelser er dette et viktig korrektiv: Podhoretz forsvarte på ingen måter Israel ukritisk, men han avviste premisset om at jøder skulle ha kollektive rettigheter med forbehold.

En ubeleilig intellektuell

Podhoretz ble ofte og med rette fremstilt og kritisert for å være stri. Han var villig til å miste venner og anseelse over sine analyser og overbevisninger. Memoarboken Making It brøt med idealet om beskjedenhet nettopp fordi han beskrev ambisjon og rivalisering. Det var konsekvent hos ham: det er bedre å bli kritisert for tydelige og brutale standpunkter enn å få ros for noe som er tiltalende men egentlig utydelig.

Podhoretz' vedvarende relevans

I en norsk offentlighet som etterstreber konsensus og konformitet, og der sterke overbevisninger lett mistenkeliggjøres som ekstreme, kan Norman Podhoretz virke aparte. Og nettopp derfor er han verdt å lese—ikke fordi hans standpunkter er uransakelige, men bortimot det motsatte: som eksempel på en ansvarlig intellektuell profil.

Hans nekrologer i The New York Times, The Washington Post, The Nation og hans eget Commentary beskriver en mann som ble både beundret og mislikt, men sjelden ignorert. Det er kanskje den høyeste ros for en ærlig intellektuell.