En analytisk tilnærming til polariserte debatter

Dette bygger på en podcastepisode i Unpacking Israeli History, der Toba Hellerstein i samtale med Noam Weissman diskuterer konstruktive tilnærminger til uenighet om saker og ting, men særlig Israel. Hele episoden er verdt å lytte til, men jeg syntes det følgende rammeverket er nyttig å ha med seg.

Hellerstein fremmer nemlig et rammeverk der holdninger til Israel kan kategoriseres i seks nivåer ("gradients"). Rammeverket er anvendelig til alle saker som virker splittende og polariserende og hver enkelt av oss.

Hun sier altså at det er seks nivåer:

1. Manglende tankekart ("missing mindmap") som simpelthen skyldes kunnskapshull og muligens også feilslutninger på grunn av disse manglene. Det er lite følelsesmessig investering i eventuelle standpunkt, og de kan være åpne for forklaringer.
2. Kjente trakter ("familiar frame") der de har bygd sin oppfatning på fremstillinger de har hørt, kanskje noen anekdotiske erfaringer, men hvor det vil koste dem lite å skifte mening. Det er ikke det at de har kunnskapshull så mye som at de har fylt inn disse hullene med midlertidige men beleilige forklaringer.
3. Realitetsretrett ("reality retreat") der holdninger er avstemte med andre synspunkter og disse forsterker hverandre. Her fremmes det logiske sammenhenger som i det minste synes overbevisende, og folk har investert tanker, refleksjoner og diskusjoner i hele bygget.
4. Selvhevdende ("self-slanted") der folk har laget og inntatt en plass til seg selv i saken og derved definert sin rolle i fohold til andres, for eksempel israelere, palestinere, jøder, osv.
5. Lukket-logikk-liga ("locked loop league") der folk søker og finner forsterkelse for sin oppfatning både i kunnskap og sosiale mekanismer. Disse selvforsterkende mekanismene er sterke og vanskelige å bryte.
6. Dogmatisk ("dogma") der standpunktet er integrert i egen identitet så sterkt at å angripe standpunktet er å angripe personens ego.

I graderingen fra "manglende tankekart" til "dogmatisk" er det både følelsesmessige, sosiale og kognitive dimensjoner som virker gjensidig forsterkende. Et av Hellersteins sentrale poeng er at det nytter ikke å argumentere logisk på en holdning som folk har investert følelser i.

I Norge er egoer særlig koblet til dydsetikk, altså at man ved å innta bestemte holdninger beviser og forsterker godhet. Kritikk av holdninger som så sterkt knyttes til godhet oppfattes derfor som truende på selvbildet som et godt og rettvist menneske.

Som Hellerstein selv sier, trenger denne empirisk testing. Jeg vil tro at en slik undersøkelse vil vise at konseptet er riktig, men mange nyanser må legges til.