Dikt: Mørketid

Anonym forfatter, oppfølging av "Puster vi fortsatt?"

Utenfor er det oktober, og bjørka på andre siden av bukten stråler i klare farger.
Slik stråler også lyset fra raketter som hagler over levende kropper.
Hvor lenge lever en kropp som har sluttet å puste, videre?
Lever et avkappet barnehode som triller i gul sand bak en varm sten?
Nå ligger det i solsteken.
Sand i øynene. Sand i munnen.
En arm i en uttørket busk.
Jeg husker da jeg selv var barn og satt med dukken min.
Et hode i den ene hånden, kroppen i den andre.
Forsøkte å reparere.
Kan en mors varme hender børste støv ut av et barns hår.
Stable et liv på bena.
Balansere tilværelsen på toppen av kroppen til et ødelagt barn.
Oktober stråler videre.