I et Facebook-innlegg på rundt 6000 ord med overskriften:«DEMONISERINGEN AV PALESTINA-AKTIVISTER ER BASERT PÅ USANNHETER OG DERFOR PROBLEMATISK» kritiserer Pål Nygaard et innlegg jeg hadde i Aftenposten i midten av desember. Nygaards innlegg er delt av svært mange, og dette innlegget vil selvsagt ikke nå ut like bredt. I samme Facebook-innlegg kritiserer Nygaard Hilde Sandviks opptreden i radioprogrammet Norsken, Svensken og Dansken, 20. desember, hvor hun tok utgangspunkt i mitt innlegg, samt en leder i Aftenposten som stod på trykk samme dag som mitt innlegg ble publisert.

Innledning

Jeg ender nok dessverre med å bruke omtrent like mange ord som Nygaard, men heng gjerne med hvis du orker. Jeg kan i alle fall avsløre at jeg ikke ser noen grunn til å beklage selve innlegget, selv om jeg skal gi ham rett på ett punkt i hans kritikk av meg.

I det ene eksemplet jeg nevnte i innlegget mitt gikk jeg strengt tatt i intensjonsfella ved å anta hva demonstranter la i betydningen av et symbol benyttet i en spesifikk demonstrasjon. Når Nygaard med rette arresterer meg på akkurat dette burde man jo anta at han holder seg unna slikt selv, men hans egen tekst inneholder flere liknende og (etter min mening) grovere eksempler.

Det snubles allerede i overskriften og i selve lesingen av mitt innlegg. Det var, slik jeg har forklart i en rekke kommentarer på egen Facebook-vegg – hvor Nygaard også har deltatt – ikke min intensjon å demonisere palestinaaktivister eller skjære alle over en kam. Innlegget bør blant annet leses som et forsøk på å frikjenne de aller fleste aktivister, spesielt de erfarne, fra å holde jøder i Norge ansvarlig for staten Israels handlinger. Derfor legger jeg også ved en post fra Nygaards egen tidlige aktivisme i sosiale medier og stiller spørsmål ved om han ville ha delt det samme i dag?

Mitt inntrykk er altså at de som har kjempet for palestinernes rettigheter i mange år, sjelden krysser grensen ved å trekke den jødiske befolkningen som har vært i Norge siden 1851 til ansvar for politikken til et land som ble opprettet i 1948, uansett hva enkeltstående personer i minoriteten måtte mene både høyt og tydelig om Israel.

Aftenposten 16.12.2025

Jeg ble derfor glad da det opprinnelige Facebookinnlegget mitt, som Aftenposten senere spurte om å få publisere, raskt fikk tommel opp fra flere jeg vet har engasjert seg for den palestinske sivilbefolkningen lenge. Ved siden av å løfte frem sikkerheten for jøder i Norge, ønsket jeg å lufte noe som ble diskutert på en konferanse jeg deltok på i Paris sist sommer, hvor flere museumsansatte ved jødiske museer i Europa sa seg enig i innlegget til en belgisk deltaker, som mente å se en tendens til at det er de mer uerfarne og ferske aktivistene som oftest krysser grensen til antisemittisme og mer spesifikt knytter den jødiske befolkningen i europeiske land sammen med handlingene til den israelske regjeringen.

Jeg mener selv jeg har sett noen liknende i Norge. Jeg tror i alle fall ikke mengden av antisemittiske ytringer vi kan observere i kommentarfeltene hver dag, kommer av at den jevne veteran i kampen for palestinernes rettigheter har blitt radikalisert.

Mitt innlegg handlet ikke om å stemple legitim Israel-kritikk som antisemittisme, noe jeg var tydelig på. I likhet med en rekke israelske akademikere er jeg skeptisk til IHRA-definisjonen av antisemittisme nettopp fordi den gir for stort rom til slik stempling.

Det burde ha vært åpenbart for de fleste at jeg bygde mitt korte innlegg på egne observasjoner av tilstanden i kommentarfeltene, noe jeg også har presisert ganske tydelig etter at innlegget ble publisert. Det var IKKE en kommentar basert på en systematisk innsamling av empiri fra diverse Facebooktråder. Empirien ligger foran oss på nettet hver dag, om enn i usystematisk form, og jeg synes det er rart om noen mener de ikke se det. Jeg har ikke noe grunnlag for å si at dette først og fremst kommer fra organiserte aktivister, og jeg pekte heller ikke på noen spesifikk organisasjon i den publiserte teksten.

Nygaard mener at jeg skriver med stor patos, og jeg gjør kanskje det. Først og fremst når jeg beskriver de helt særegne sikkerhetsutfordringene og sikkerhetsforanstaltningene jødiske institusjoner, og alt som kan tenkes å knyttes til noe jødisk, lever under i Norge i dag. Nygaard benytter flittig patos selv, og jeg ser ingen grunn til å kritisere ham for det eller for ikke å reagere på samme måte når andre uskyldige drepes i andre konflikter og kriger, slik han antyder at jeg burde gjøre.

Youngstorget 8. mars 2024

La oss se nærmere på de to eksemplene jeg nevnte i innlegget. Det er først og fremst min beskrivelse av disse han betegner som «gjennomsyret av usannheter og usaklige overdrivelser som skal dokumentere antisemittisme».8. mars 2024:

«Ingen sionister i våre gater!»

Min beskrivelse var kort og godt følgende: «I 2024 ble jødiske kvinner jaget ut av 8. mars-toget med taktfaste rop om «ingen sionister i våre gater!». Er denne korte beskrivelsen gjennomsyret av usannheter og usaklige overdrivelser? Jeg tror ikke det. Vi kan først slå fast at verken Nygaard eller jeg var på Youngstorget 8. mars 2024. Nygård har selv bekreftet overfor meg at han har «snakket med flere som var til stede der» og i innlegget sitt skriver han at han først nå tar bladet fra munnen fordi han har: «brukt tid på å sette meg inn i og fått gode nok kilder for det jeg nå skal skrive».

Hendelsen har vært mye omtalt og begge sider har fått fortalt sin versjon flere ganger, blant annet på Debatten i NRK, slik Nygaard selv påpeker.

I lys av dette er det litt oppsiktsvekkende at Nygaard ender med å presentere 100 prosent, uten forbehold, versjonen til de palestina-aktivistene som har beskrevet hendelsen i ettertid, samtidig som han beskylder meg for ikke å være kildekritisk og at hele kontekstualiseringen og innrammingen av min ene setning er «uredelig».

Så fremsetter han en rekke grove påstander mot den jødiske gruppen. Påstander om vold bør han i alle fall belegge, som at «noen av dem sparket flere av vaktene i bena, og slo dem i hodet med plakatene sine. Slike forsøk på å fremprovosere vold er velkjent for alle som har sett sionister i aksjon». Her trekkes det hele litt lenger enn vakten som deltok på NRK-Debatten, som tross alt presiserte at han ikke hadde sett noe av dette selv.

Nygaard går i tillegg i intensjonsfella på bakgrunn av påståtte handlinger jeg ikke tror han har noen dekning for. Skulle det vise seg at noen av kvinnene hadde sparket i bena til en vakt så kan det i tillegg ha vært helt andre årsaker til dette.

Den jødiske gruppen har flere ganger forklart at de ved ankomst Youngstorget ble anvist plass av en eldre vakt med rosa vest. Ifølge dem selv rikket de seg ikke fra denne plassen før toget var i bevegelse. Da forsøkte de å stille seg bak den parolen de hadde fått tillatelse til å stille seg bak, men de ble låst inne av vakter de hevder presset dem sammen. Nygaard gjentar versjonen til aktivistene om at «gruppen bevisst plasserte seg der hvor palestinere og folk som ville vise solidaritet med det palestinske folket sto på Youngstorget».

Det er jo interessant at Nygaard kun gjengir den ene sidens versjon, samtidig som han «underviser» meg i kildekritikk. Han går også i intensjonsfella ved å hevde at den jødiske gruppen «bevisst» plasserte seg der de gjorde. Det har han selvsagt ikke mulighet til å vite uansett, og de jødiske kvinnene har altså hele tiden benekter dette selv. De har alltid sagt at de plasserte seg der de ble anvist.

Nygaard kommer i tillegg med en annen grov påstand jeg heller ennå ikke har sett noe bevis på. Han hevder at noen i den jødiske gruppen buet under en appell med budskap om solidaritet med palestinere. De jødiske kvinnene som har uttalt seg, har hele tiden avvist dette, og de jeg selv har snakket med har fortalt at mens alt dette pågikk hadde de egne folk som stod og manet til ro slik at ingen skulle ødelegge for de andre.

Med tanke på hvor mange som filmet den dagen, på begge sider, er det rart at det (meg bekjent) ikke har dukket opp filmsnutter som viser vold og buing fra den jødiske gruppen. Jeg var ikke der og kan ikke si noe sikkert, men hvis Nygaard ikke kan bevise dette som i hans tekst legges frem som fakta uten reservasjoner eller tvil, bør han vel strengt tatt beklage til de han anklager?

Ifølge Nygaard «hører det med til historien at det slettes ikke var en gruppe jødiske kvinner vi snakker om». De jødiske kvinnene har selv forklart at de hadde med seg menn fordi de fryktet for egen sikkerhet, så det er riktig når Nygaard påpeker at det ikke bare var kvinner i den lille gruppen, men det var en gruppe jødiske kvinner som var kjernen i deltakelsen den dagen. De stod bak initiativet og korrespondansen med arrangøren, og det er de som har uttalt seg om hendelsene etterpå. De blir ikke mindre jødiske eller kvinner av at det var noen menn der også.

I tillegg kommer Nygaard med en liten guilt by association, for en av mennene, en frilansfotograf, kan knyttes både til MIFF, Helge Lurås og Inyheter, uten at det har noen åpenbar relevans for hvordan kvinnene opplevde å bli ropt til.

Ifølge Nygaard var det volden og forsøkene på å fremprovosere vold fra den lille jødiske gruppen som fikk politiet til å gripe inn og skille dem fra arrangementets vakter. Det er en versjon som ikke er i tråd med hva politiet har sagt om hendelsen i ettertid.

Kvinnene har en annen versjon. De har fortalt er at det var spesielt én vakt som opptrådte aggressivt og provoserende, selv om han ikke var den eneste av vaktene som opplevdes som ubehagelig. Kvinnene som har uttalt seg har alle rost politiets opptreden og de mener politifolkene som laget en tynn mur mellom dem og arrangementets vakter og andre aktivister, hindret at det de ble utsatt for verre ting enn bare stygge tilrop og knuffing.

Det var helt klart et lite mindretall av de rundt 6000 på Youngstorget som deltok i tilropene mot den jødiske gruppen, men ser man på filmopptak var det heller ingen «liten gruppe», slik Nygaard skriver. En av dem var daværende leder i SU som i Debatten på NRK konsekvent snakket om andre ting da hun fikk flere direkte spørsmål om hvorvidt «ingen sionister i våre gater» var et passende slagord.

Jeg var altså, i likhet med Nygaard, selv ikke til stede. Jeg har hørt forklaringene til vakten som ble beskrevet som aggressiv og uttalelser fra andre som demonstrerte mot den jødiske gruppen. Deres forklaring er helt i tråd med Nygaards beskrivelse. I tillegg har jeg snakket med flere av de jødiske kvinnene som var med og jeg har jeg sett igjennom flere filmklipp som ble tatt denne dagen. Alle klippene har jeg fått tilsendt fra kvinnene, og jeg har selvsagt ingen mulighet til å si hvor representativt dette utvalget er. Materialet er uansett ikke uten verdi.

Det ene filmklippet viser hvordan demonstrantene går mot den lille gruppen mens de roper «Ingen sionister i våre gater», mens politiet hindrer dem i å komme i nærkontakt.

Et annet klipp viser den omtalte vakten som står tett opp mot en av kvinnene mens hun sier «slutt å dytte på meg, ikke kom nær meg». Han fremstår ellers ikke som aggressiv i dette klippet, men det kan nok ha blitt opplevdd svært annerledes enn et filmklipp kan gi inntrykk av.

Et klipp viser en politimann som står helt inntil den den omtalte vakten og snakker bestemt og direkte til ham for tilsynelatende å roe ned situasjonen. Politimannen sier: «Nå er det mye folk, det er mye følelser her, nå tar du det ned på et roligere nivå». Vakten fremstår som oppjaget, men ikke aggressiv i dette klippet og sier noe litt utydelig om at kvinnene ikke kan ha de plakatene (som er beskrevet i Nygaards tekst).

Nygaard reagerer på bruken av ordet «jaget» i min setning, og hvis han leser det i betydningen av «kjeppjaget» så forstår jeg ham, men når hele hendelsen beskrives i en eneste setning, på bakgrunn av det materialet jeg har gjennomgått, så kan jeg ikke si at det er spesielt uredelig å skrive «jaget». Jeg setter det i verste fall litt på spissen. Gruppen ble hindret i å gå i toget og en gruppe aktivister gikk mot dem til de ble stanset av politiet mens de taktfast ropte «ingen sionister i våre gater». Kvinnene beskriver altså aggressive demonstranter og vakter, og at de ble presset bakover og vekk. De filmene jeg selv har sett støtter denne beskrivelsen, selv om de ikke viser mye. Ifølge kvinnene skal den omtalte, mest pågående, vakten ha forsøkt å rive til seg en av plakatene som viste et bilde av en av de unge kvinnelige gislene. Forklaringen hans skal ha vært at akkurat denne kvinnen var en av IDF-soldatene som ble tatt 7. oktober.

Nygaard skriver at «arrangørene nok kunne ha vært tydeligere om reglene» (i den korrespondansen de hadde med de jødiske kvinnene forut for markeringen). Her ligger det viktig informasjon pakket inn i en vag setning. De jødiske kvinnene fikk faktisk tillatelse til å ha med både jødiske og israelske symboler i toget. De spurte 8. mars-komiteen på forhånd om de kunne ha dette med og fortsatt være trygge. I korrespondansen, som jeg vil tro Nygaard også har hatt tilgang til (siden han karakteriserer den som vag), svarer arrangøren: «Jeg tror dere vil være trygge, men det er uansett vakter og synlig og sivilt politi tilstede som erfaringsmessig ordner opp i situasjoner veldig raskt». Da de først møtte opp, var det altså noen som ombestemte seg. På enkelte filmklipp kan man se kvinnene forsøke å vise vaktene denne e-postkorrespondansen.

På Debatten ble det forklart at banneret som liknet et israelsk flagg, blant annet viste en blodig truse. Da virket det som om en av medlemmene i 8. mars-komiteen hadde et behov for å si at hun ikke hadde lagt merke til dette. Hun hevdet hun sto for langt unna og at det var mørkt. Men på en av de mange filmene står hun kun to-tre meter fra banneret og ser mot det på den godt opplyste plassen.

I min tekst i Aftenposten gikk jeg ikke inn på noen av sidenes forklaringer rundt paroler, plassering og hendelser forut for at toget skulle gå, først og fremst fordi jeg ikke var der. Det var slagordet «Ingen sionister i våre gater» som var det sentrale i den setningen jeg skrev om 8. mars. Det paradoksale er at jeg og Nygaard ser ut til å være rimelig enige i at dette slagordet er problematisk. Jeg synes han beskriver dette ganske godt. Jeg var glad for at Klassekampens redaktør, Marit Skurdal, gikk hardt ut mot bruken av slagordet noen dager etter hendelsen og ba om at det måtte skrotes. Linda Noor, daglig leder for Minotenk, har påpekt det samme.

Jeg skrev ellers ikke at det var antisemittisk, men jeg mener, som Nygaard, at det var over grensen for hva som er passende. Eksemplet er altså helt kurant og jeg kunne godt ha tatt med i den publiserte teksten at mer erfarne aktivister reagerte på bruken.

De røde trekantene 7. oktober 2024

Det andre eksemplet jeg benyttet var da røde trekanter ble holdt opp av aktivister mot en markering til minne om ofrene, både døde og tilfangetatte gisler, foran Stortinget 7. oktober 2024. Min beskrivelse i Aftenposten av dette var følgende:

Da jøder markerte årsdagen for 7. oktober-angrepet på Eidsvolls plass i 2024, ble de omringet av delvis maskerte demonstranter som holdt opp røde trekanter. Trekantene symboliserer at de man demonstrerer mot – i dette tilfellet stort sett jødiske nordmenn – er lovlige mål. Symbolene benyttes i videoer Hamas publiserer, der israelske soldater angripes.

Igjen er det på sin plass å påpeke at hverken Nygaard eller jeg var der den dagen. Som ved det første eksemplet har Nygaard også her bekreftet at han har sine opplysninger fra «flere som var til stede».

Som Nygaard skriver varte minnemarkeringen fra 12:00 til 19:00. Jeg har på min side snakket med flere av de som deltok på markeringen, sett noen få bilder fra denne dagen, samt noen få filmklipp (betydelig færre enn fra 8. mars). Igjen må jeg selvsagt ta høyde for at de klippene jeg har sett ikke gir et representativt bilde av hendelsene og jeg må også ta høyde for at jeg ikke bare kan gjengi fortellingen til de jeg har snakket med uten å presisere at det nettopp er det, en gjengivelsen av opplevelsen fra én side av hendelsen.

Og her må jeg altså gi Nygaard rett i en ting, for jeg var selvsagt ikke inni hodet på de fire kvinnene som holdt opp de røde trekantene og jeg kan derfor ikke si med 100 prosent sikkerhet at de gjorde dette for å indikere at personene de demonstrerte mot var «lovlige mål» eller benytte symbolet tvetydighet for å spre frykt. Jeg gikk selv i intensjonsfella, slik Nygaard gjør en rekke ganger i sin beskrivelse av hendelsene 8. mars. Det er helt riktig av ham å påpeke det, selv om han ikke klarer å følge den kildekritiske standarden selv.

Men, på det tidspunktet dette skjedde hadde en slik bruk av røde trekanter blitt kritisert i USA og flere steder i Europa i mange måneder. I Berlin vedtok man sommeren 2024 å forby bruken nettopp fordi den påkalte frykt, uansett hvilken intensjon demonstrantene måtte ha.

Hamas tok altså i bruk den røde trekanten for å markere israelske mål i sine publiserte kampvideoer fra november 2023. En stund senere dukket trekantene opp i memes, i demonstrasjoner og som graffiti i USA, Canada og i flere europeiske land. Jeg har vanskelig for å tro at de som benyttet trekanten den dagen ikke hadde fått med seg at liknende bruk andre steder hadde blitt problematisert – at de ikke forstod frykten den kunne skape, vel vitende om at de selv kunne dekke seg bak dens tvetydighet. Men jeg kan ikke vite dette helt, helt sikkert.

Kontekst er altså viktig, og det blir derfor litt søkt av Nygaard å vise til at den røde trekanten tidligere har blitt benyttet i kampen for 8-timersdagen og mye annet. For å dra en annet søkt eksempel for å illustrere hva jeg mener: hvis jeg hadde møtt opp i en hvilken som helst demonstrasjon med et hakekors på t-skjorta mi, ville få ha pustet lettet ut om jeg rolig forklarte at symbolet også hadde vært emblemet til det finske luftforsvaret fra 1918 til 1945.

Hovedmengden av motdemonstranter den dagen måtte holde seg på andre siden av Rosenkrantz` gate, altså rundt 40-50 meter fra der minnemarkeringen foregikk. Bak politisperringer stod de (ifølge en av filmene jeg har sett) og ropte «Ingen sionister i våre gater!», et halvt år etter at kloke stemmer på samme side hadde oppfordret til ikke å benytte akkurat dette slagordet og med svært gode begrunnelser for hvorfor.

Som Nygaard beskriver, fikk fire kvinner lov til å komme nærmere og stå på graset ved Eidsvolls plass og holde opp de store røde trekantene. Lenge før dette hadde de samme kvinnene, ifølge de jeg har snakket med, gått rundt blant deltakerne på minnemarkeringen og fotografert dem. Det er nok riktig at bruken av ordet «omringet» snarere beskriver følelsen til de jeg har snakket med enn hva en utenforstående ville ha oppfattet, men da markeringen var over flyttet to av kvinnene seg til fortauet mellom Stortinget og Karl Johan slik at de som forlot plassen den dagen måtte passere dem i tillegg til at alle ble filmet av en av kvinnene (se bilde).

Nygaard fremholder at de som holdt opp trekantene gjennomførte en «stille og fredelig markering», men i bakgrunnen ljomet altså «ingen sionister i våre gater» og trekantene ble i alle fall oppfattet i betydningen av målmarkører og oppfordring til vold. Jeg tror ikke hendelsen ble mindre skremmende av at de maskerte kvinnene stod helt stille og stirret på alle som hadde møtt opp på markeringen.

Som med slagordet «ingen sionister i våre gater!» er Nygaard også her enig med meg om at tid, sted og symbolbruk nok ikke var et resultat av en god vurdering fra demonstrantenes side. Ifølge ham er dette en mening som deles av de han har snakket med, og jeg vil tro at han her sikter til demonstranter som deltok, uten at det kommer helt klart frem. Hvis dette stemmer så er det veldig bra!

Eksemplet er altså gyldig, men jeg burde ha ordlagt meg annerledes. Jeg kunne ikke helt sikkert fastslå hva kvinnene egentlig mente med trekantene, men de burde faktisk ha forstått hvordan det ville bli tolket. Hendelsen ble også anmeldt til Politiet som en trussel, men den ble henlagt med henvisning til symbolets tvetydighet.

I tillegg var det etter min mening uklokt å demonstrere mot personer som ville minnes gislene som på det tidspunktet fortsatt var i live i fangenskap, helt uavhengig av ulike aktørers mulige agendaer. I Israel fikk demonstranter (ofte venner og familier av gislene) kjenne ekstremistiske regjeringsmedlemmers vrede fordi de naturlig nok ønsket en umiddelbar våpenhvile med forhandlinger og forhåpninger om frigivelser, og de fryktet selvsagt også at sine kjære skulle bli rammet av israelsk ildgivning. De ble blant annet beskyldt for å være forrædere, betalt av Iran.

Hovedanliggende med teksten i Aftenposten var, i lys av angrepet i Australia, å peke på sikkerhetssituasjonen til jøder i Norge samt å mane til en viss edruelighet i valg av slagord og symboler. For det bør være fullstendig mulig å demonstrere mot Israels krigføring både høyt og tydelig uten å skape unødvendig mye usikkerhet blant jødiske nordmenn. Hendelsen 8. mars og spesielt bruken av slagordet «Ingen sionister i våre gater» slo tilbake på aktivistene, og jeg er overbevist om at et stort flertall av engasjerte palestinavenner så nettopp dette.

Globalisér intifada

La oss så se nærmere på enda en setning i innlegget mitt som Nygaard reagerte spesielt sterkt på.

Jeg skrev:

Når demonstranter roper «globalize the intifada», får vi til slutt angrep på helt uskyldige sivile, slik som i Australia, der de drepte og de mange sårede kun var mål på grunn av sin jødiske identitet.

Her mener Nygaard at jeg legger frem «et direkte årsak-virkningsforhold mellom et slagord mot okkupasjon, apartheid og folkemord rundt om i verden og Bondi Beach terroren.» Ja, det kan nok leses slik. Jeg kan selvsagt ikke vite, men jeg tror det er en reell fare for at akkurat slike slagord kan fanges opp og inspirere på helt feil måte, uavhengig av hva Bondi Beach-angriperne var inspirert av.

Jeg tror det kan føre til det samme, nemlig drap på jøder helt andre steder fordi de er jøder.

Det de aller, aller fleste, inkludert Lars Gule og hele BDS-bevegelsen legger i «globalize the intifada» er selvsagt ikke det jeg er redd for. Slik Nygaard beskriver det, som en «oppfordring om å riste av seg Israels ulovlige okkupasjon og undertrykking, og en oppfordring om å støtte den palestinske kampen først og fremst med å sette seg inn i palestinernes situasjon og å støtte dem med boikott, deinvestering og sanksjoner».

Jeg er mest bekymret for de ytterst få som kan finne på å tenke at «først og fremst» fredelige midler ikke er nok selv her i Norge. Som med den røde trekanten kan slagordet tolkes på ulike måter. Jeg er helt sikker på at Nygaard er enig med meg i at Politiet har voldsmonopol her hjemme i fredstid. Jeg er også helt sikker på at Nygaard er enig med meg i at ingen skal frykte for sin egen sikkerhet her i landet uavhengig av hvem de måtte være og hva de måtte mene og gjøre (innenfor lovens grenser).

Jeg kan ikke gjøre annet enn å oppfordre demonstranter til å benytte andre slagord. Slagord med boikott i seg er i alle fall vanskeligere å misforstå som en oppfordring til vold. Jeg beskylder ingen av de som roper «globalize the intifada» for å med hensikt oppfordre til vold. Men på samme måte som i all annen debatt, ikke minst i kampen mot rasisme, mener jeg vi alle har et ansvar for å tenke igjennom hvilke ord og uttrykk vi velger å benytte.

At jeg personlig mener at «globalize the intifada» kan virke radikaliserende ut over brukernes intensjon, bør være helt uproblematisk. At verken jeg eller Nygaard har funnet konkrete eksempler hvor akkurat dette slagordet beviselig har ført til vold mot jøder fordi de er jøder, endrer ikke min mening. Jeg hevder heller ikke at det nødvendig vis er et antisemittisk slagord.

Kommentarfeltene

Etter at jeg publiserte teksten min endte jeg i en lang polemikk med en medaktivist og bekjent av Nygaard på min egen Facebook-vegg. Jeg forsøkte en rekke ganger å forklare at teksten ikke var en generell anklage mot alle palestinaaktivister og heller ikke et forsøk på å demonisere eller virke nedlatende overfor nye palestinaaktivister. Det var åpenbart umulig å forsikre personen om at dette ikke var min intensjon. Det har, selv med mange presiseringer i etterkant, ikke lyktes å overbevise Nygaard heller.

Han «synes ikke noe om den nedlatende holdningen mange utviser mot oss nye, eller palestinaaktivister generelt.» Jeg forsøkte gjentatte ganger å hevde at det må være mulig å si noe om den oppblomstringen av antisemittiske ytringer vi alle burde se i kommentarfeltene, men det må altså bevises empirisk for at man i det hele tatt skal kunne snakke om det, slik jeg forstår Nygaard.

Men en generell bekymring bør ikke avfeies at det hele bygger på løse anekdoter, og at det «er mye rart og skummelt en kan lese, se og høre i den store verdensveven» som Nygaard skriver. Han skriver videre at det er hans «klare erfaring etter samtaler og følging av en masse personer at så å si alle er sannhetssøkende mennesker med et brennende ønske om å forstå og bli klokere.» Det er jeg glad for å høre og jeg skal ikke tvile på hans oppfatning.

Jeg må likevel si at det var interessant å observere kommentarfeltene til Nygaard og andre fremtredende aktivister i timene etter at innlegget hans var publisert.

La meg ta to eksempler som raskt ble slettet:

På Nygaard sin side:

Israel = terror, støtter du Israel er du terrorist. Antisemittisk meg i ræva! USA EU ISRAEL er terrorister. Jødene er ikke israelittene, israelere er ikke semittiske, de er terrorister med stjålet identitet.

På siden til en annen fremtredende aktivist under delingen av Nygaards tekst:

Norske jøder sier at de føler seg utrygge. Til helvete med dem. De kan komme med en presisering om at jødene i Norge i det minste er imot all grusomhet begått mot befolkningen på Gaza, og da kan dem vise til omverdenen at de er også mennesker med hjerte som bryr seg om tusenvis av palestinere, veldig mange av dem barn, som har blitt myrdet av Israel. Når de ikke gjør det, fordi at de fleste av dem er sionister, da kan de til helvete føle seg utrygge. Befolkningen på Gaza har det mye verre.

La meg presisere at dette ikke er ment som guilt by association. Jeg er overbevist om at Nygaard og den andre aktivisten ikke står inne for slike holdninger og de slettet åpenbart meldingene raskt. Jeg viser disse eksemplene først og fremst for å si at det må være mulig å snakke om dette som også utspiller seg i deres egne kommentarfelt uten at det forventes at en fagfellevurdert avhandling med bred empiri og god statistikk legges ved som vedlegg.

Jeg er som tidligere nevnt glad for at vi ikke har liknende krav til empiri for å snakke generelt om rasisme i ulike deler av samfunnet ved enhver anledning. Pussig nok har Nygaard selv et lite avsnitt i teksten hvor han forteller om klassiske antisemittiske forestillinger han har observert «fra folk som tilhører den mangfoldige og uorganiserte bevegelsen som viser solidaritet med palestinere». Det er fint at han anerkjenner dette, og jeg skal ikke plage ham med å si at slikt ikke kan sies uten at empiri fremlegges. Det var blant annet slike eksempler jeg siktet til.

Nygaard skriver videre at det er hans «klare inntrykk at de som kommer med antisemittiske uttalelser er et veldig lite mindretall», og det tror jeg han har rett i. Han begrunner det med å vise til HL-senterets holdningsundersøkelse som viser en økning i antisemittiske holdninger for hele befolkningen fra 9% i 2022 til 11% i 2024, og det er akkurat disse tallene som oftest siteres fra disse undersøkelsene.

Som Nygaard skriver «så er det nok noen palestina-aktivister også med i disse 11 prosentene» i tillegg til «Høyre-ekstreme og nynazistiske miljøer». La meg legge til at jeg tror sikkert man finner noen Israel-aktivister der også, for man kan godt ha antisemittiske holdninger, men hate andre grupper enda mer. Jeg vet ikke hvor grundig Nygaard har lest disse undersøkelsene, men som Kjetil Braut Simonsen påpeker om funnene i HL-senterets holdningsundersøkelser i sin bok «I skyggen av Holocaust - antisemittisme i norsk historie 1945 – 2023»:

«Undersøkelsene, som ble publisert i 2012, 2017 og 2022, viser at israelkritiske og propalestinske holdninger på ingen måte med nødvendighet leder til antisemittisme. Likevel viste undersøkelsene at respondentene som hadde sterkest antiisraelske oppfatninger også var mest negativt innstilt mot jøder.» (side 327).

I HL-senterets egen oppsummering på siden hvor 2024-undersøkelsen presenteres, skriver de blant annet:

Studien inkluderte også spørsmål som undersøkte synet på Israel og en eventuell kobling mellom holdninger til jøder og holdninger til Israel. Resultatene indikerer blant annet at det er flere enn før som mener deres syn på jøder er negativt påvirket av konflikten (fra 26 prosent i 2022 til 33 prosent i 2024).

Ved å vise til dette mener selvsagt verken HL-senteret eller jeg å rette en generell anklage mot den brede solidaritetsbevegelsen for Palestina, men funnene kan om ikke annet føre til refleksjon i valg av slagord og symbolbruk. Og man bør være svært forsiktig med å blande kritikken sammen med kritikk av det jødiske miljøet i Norge.

På samme måte som man skal være varsom i valg av ord hvis man ønsker å kritisere «Jødiske Stemmer for Rettferdig Fred», bør kritikk mot for eksempel sentrale personer i Det Mosaiske Trossamfund ikke fremstå som agitatorisk, nettopp på bakgrunn av den sikkerhetssituasjonen de lever under. Selve krigen har blitt så voldsom og ødeleggelsene og lidelsene er så enorme at det ligger et reelt potensialt for voldelig radikalisering slik vi også så under Vietnamkrigen, tror jeg. Nå kan jeg ikke påberope meg å være en ekspert på radikalisering, men det har vært en markant økning i angrep på jødiske mål i Europa de siste årene.

La meg bare vise til ett historisk eksempel: Tidlig på 1970-tallet gikk den maoistiske gruppen som senere ble kjent som Blekingegadebanden under jorden og drev en nesten 20 år lang «kamp» i Danmark og delvis i Sverige hvor de stjal store mengder våpen fra militære depoter og gjennomførte en rekke brutale bankran hvor også liv gikk tapt, for å støtte palestinske PFLP.

Da gruppen ble avslørt og hovedkvarteret i Blekingegaden i København ble oppdaget i 1989, fant politiet et stort arsenal av våpen, inkludert panservernraketter. I tillegg til en rekke planer om å kidnappe arvinger til mangemillionærer i Sverige og Norge, fant de også en liste med navn på over 500 danske statsborgere av «jødisk/zionistisk oprindelse», som det stod.

Jeg ønsker å unngå en radikalisering av grupper eller enkeltpersoner i Norge som kan finne på å se jødene her som et mulig mål.

Jeg vet ikke sikkert hvorfor Nygaard misforstod min intensjon med innlegget mens andre jeg oppfatter som engasjerte palestinavenner leste det som jeg håpet de skulle lese det. Det kan selvsagt hende at min beskrivelse fra konferansen i Paris i sommer (Jewish Museums and Democracy), hvor ansatte fra jødiske museer i flere europeiske land mente å se at de fleste overtrampene kom fra nye aktivister, ble tatt personlig? Det burde være uproblematisk å lufte en slik observasjon uten at det forstås som en generell anklage mot alle nye aktivister.

Nygaard er i alle fall tydelig på at han selv tilhører dem hvis aktivisme ble vekket først etter 7. oktober 2023, selv om han ikke var intetanende eller likegyldig til verken konflikten eller palestinernes situasjon før den tid. Jeg har ikke fulgt Nygaards aktivisme nøye. Jeg har bare observert at han har publisert relativt mye og ofte på sosiale medier, noe han også har skrevet om, og at han har gått forholdsvis hardt ut mot et av HL-senterets undervisningsopplegg som han og andre mente var feilvektet og relativiserende.

Jeg har sett kun ett tydelig overtramp (etter min mening), fra Nygaard. Først og fremst fordi det ble delt om kommentert av flere og derfor fikk jeg det også tilsendt på melding. Jeg vil også si at jeg tror nettopp dette eksemplet er noe en mer erfaren aktivist, med svært få unntak, ville unnlatt å dele fordi det knytter seg så tett opp til den lille jødiske minoriteten her i landet.

7. oktober 2024 besøkte Kongen, Statsministeren og stortingspresidenten Det Mosaiske Trossamfund som markerte årsdagen for Hamas sitt angrep. Nygaard delte fire innlegg på Instagram om dette, delvis forfattet av andre. Jeg velger å dele kun det første innlegget som skjermdump.

Det ene innlegge viser statsminister Støre og stortingspresident Gharahkhani sittende på en benk i synagogen i Bergstien med kippa på hode og med følgende tekst: «Jonas hadde på seg den jødiske kippa-hatten for første gang i sitt liv på 1-årsdagen for folkemordet på palestinerne.» (se skjermdump under)

Dette var ellers ikke første gang Støre besøkte synagogen, men det er nå tross alt det minst problematiske med hele innlegget. Neste innlegg viste en brann i en teltleir på Gaza med følgende tekst: «Mens folk ble brent levende i telt av Israhl» (altså mens Støre satt med kippa i synagogen).

Så delte Nygaard to andre innlegg fra en annen person, men med Nygaards påtegning om at dette var den «beste teksten». Her er fokuset flyttet til HM Kongens tilstedeværelse med en tekst om at det sikkert var «godt ment», men at det bygger opp om «Israels narrativ» om at 7. oktober var et angrep på jøder og jødedom.

I det siste innlegg ble Kongehuset oppfordret til å «skape et trygt rom for at alle norske jøder» skal kunne bryte ut av DMT, som beskrives som en «sionistisk tvangstrøye». Jeg ønsker ikke å dele mer av teksten eller bildet hvor flere sentrale medlemmer i DMT står sammen med kongen.

Uten å analysere innleggene for mye vil jeg i alle fall stille spørsmål ved om en slik form for aktivisme er spesielt formålstjenlig? Bidrar det ikke bare til å ødelegge for saken? Jeg tror det overveldende flertallet av palestinaaktivister ikke ville ha hengt ut den lille jødiske menigheten i Oslo på denne måten. Spesielt med tanke på sikkerhetssituasjonen.

Hasbara

I teksten sin skriver Nygaard en del om Israels propaganda – Hasbara. Det er ikke uinteressant og Israel benytter selvsagt mye krefter og midler for å legitimere og forklare egne handlinger, men uten at dette bør leses som apologetisk, skiller ikke dette seg nevneverdig fra svært mange andre land som i større eller mindre grad, gjennom koordinerte informasjonskampanjer, søker å fremme sine egne interesser med en rekke ulike virkemidler. Slik Nygaard legger dette frem kan de fleste motargumenter raskt avvises som en del av Hasbara. Alle som er lei av å bli møtt med beskyldninger om antisemittisme hver gang de kritiserer Israel bør i alle fall ikke gå i samme fella sjøl og avvise alle motargumenter som Hasbara.

30. august 2025, mens krigen ennå raste for fullt og IDF var i gang med første fase i angrepet på Gaza by med bakkestyrker, spurte Forsvarets forum to militærfaglige eksperter om hvilke utfordringer de Israelske styrkene ville møte og hvordan Hamas mest sannsynlig ville kjempe, basert på hvordan de hadde operert tidligere.

Hovedlærer ved Krigsskolen, Sebastian Langvad så for seg to ulike handlemåter som også kunne kombineres, men hvor den første var å «utnytte den israelske offensiven for å prøve å fremprovosere at IDF forårsaker følgeskader på sivile, for så å forsterke dette gjennom informasjonskampanjer». Langvad mente det var av sekundær prioritet for Hamas å påføre IDF større tap da dette ville være for risikabelt for krigerne selv. Selve kampen ville derfor, ifølge Langvad, være preget av blant annet utstrakt bruk av kamp fra sivile bygninger med sivile i nærheten.

Slik Langvad skisserte dette kan man jo med en viss rett hevde at sivile tap er viktig for å skape kraft i informasjonskampanjene til Hamas med mål om å mobilisere aktivister i vest. Jeg vil uansett være forsiktig med å kritisere demonstranter i Norge ved å beskylde dem for å være en del av Hamas sine informasjonskampanjer som, lest slik Langvad fremla det, er betinget av å generere sivile tap blant egen sivilbefolkning på Gaza. På samme måte mener jeg det er unødvendig konfronterende å beskylde nordmenn, jødiske eller andre, som minnes angrepet på Nova festivalen eller andre drepte på israelsk side, for at de er en brikke i israelsk propaganda.

Radioprogrammet Norsken, Svensken og Dansken

Når det gjelder radioprogrammet, så er jeg nok enig med Nygaard i at det lille utdraget som ble lest opp fra mitt Aftenposten-innlegg endte med å bli fremstilt noe spisset, men Nygaards hovedinnvending var tross alt at eksemplene hentet fra mitt Aftenposten-innlegg var fordreide og nærmest helt ugyldige. Det mener jeg, som vist tidligere i teksten, at de ikke er.

Da vil jeg heller komme med en annen kritikk av programmet. Det ble dratt en litt uheldig parallell til deportasjonene av de norske jødene under krigen og med spørsmål om det var noe spesielt med Norge? Det har blitt gjort flere slike sammenlikninger de siste to årene, og her har jeg faktisk tidligere forsvart den brede palestinabevegelsen.

Ved minst to anledninger i Morgenbladet, blant annet i et intervju med den danske journalisten Martin Krasnik da hans bok En smal bro over avgrunnen ble lansert på norsk tidlig i 2024, ble deportasjonene av nesten halvparten av de norske jødene i 1942 sammenliknet med redningen av nesten alle de danske jødene i 1943, og hvor det hele ble dratt fram til dagens situasjon og opplevelsen av at konfliktnivået er høyere i Norge enn i Danmark med hensyn til krigen mellom Israel og Hamas. Krasnik skriver selv noe liknende i innledningen til den norske utgaven av boken sin.

Et nyere eksempel på at en kontekstløs sammenlikning av Norge vs. Danmark under okkupasjonen trekkes inn i dagens debatt om landets evne til å beskytte sin jødiske minoritet, fikk vi fra Hanne Skartveit i VG kort tid etter angrepet i Australia da hun blant annet skrev: «Danmark beskyttet sine jødiske landsmenn den gangen». Bortsett fra sammenlikningen med Norge var jeg enig i mye av det Skartveit påpekte. Det kanskje groveste eksemplet stod på trykk i Morgenbladet i slutten av mai 2024 hvor den svenske forfatteren Elisabet Åsbrink omtalte Holocaust-nummeret til tidsskriftet Agora og stilte spørsmål ved hva det er med Norge. Jeg limer inn et utdrag fra min kritikk av hennes tekst:

Grunne sammenligninger uten kontekst forteller (antakelig) at man enten 1: ikke kan så mye om det man skriver om, eller 2: ønsker å benytte et fortegnet bilde av historien som et minnepolitisk verktøy til bruk i dagens situasjon. Jeg skal ikke spekulere i hva som er tilfelle her, men resultatet blir uansett at man ender opp med en tekst det er umulig å trekke noe læring ut av. Selv om denne teksten ikke helt eksplisitt benyttes i debatten om den pågående krigen mellom Israel og Hamas, har jeg sett flere eksempler på at beskrivelser av det «særegne norske jødehatet» benyttes slik, inkludert Norge vs. Danmark under krigen.

Jeg vil advare mot å trekke linjene helt fra Snorre, via 1814, antisemittismen på 20- og 30-tallet, Quisling, Hirden, norske bystandere (som de fleste av oss her per definisjon er etterkommere av), Knut Rød og Statspolitiet, frem til dagens palestinaaktivister.»

Det er med andre ord ikke greit å misbruke historien for å sammenlikne palestinaaktivister med nazister, det var mitt poeng. Siden vi diskuterer kildekritikk og siden jeg først og fremst har jobbet med Holocaust, vil jeg trekke frem en siste feilaktig opplysning som dukket opp i radioprogrammet. Det har egentlig ingen relevans for min lille debatt med Nygaard, men jeg kan ikke la være.

«Svensken», Åsa Linderborg hevdet at det var svenske myndigheter som før krigen (1938) fikk tyske myndigheter til å stemple jøders pass med en «stjerne». Hun mente nok bokstaven «J», men dette er uansett en seiglivet myte som har hengt med fra en publikasjon fra 1973.

Det var Sveits som fremforhandlet dette. Siste forskningsartikkel om emnet kom for få uker siden, og dette debatteres fortsatt, men uenigheten kretser nå snarere rundt hvor mye eller lite svensk UD protesterte på den allerede etablerte ordningen.

På den andre siden har jeg påpekt når Holocaust i Norge har blitt misbrukt i dagens debatt den andre veien også, som da nåværende redaktør i Dagsavisen i 2024, på årsdagen for den største deportasjonen av jøder fra Norge, fant det passende å spørre en snublestein, altså de facto en jødisk nordmann som ble drept i Auschwitz i 1942, hva «han ville ha tenkt om det staten Israel er blitt?», hvor «ofre er selv blitt overgripere», slik han fremla det. Etter min mening var dette langt over streken. Jeg mener altså at vi ikke bør avkreve jødiske nordmenn noe som helst, verken for eller imot. Ikke jødiske barn i skolegården eller kollegaer på jobb, og heller ikke de døde.

Jeg var ikke klar over at lederen i Aftenposten kom samtidig som mitt innlegg. Jeg synes ikke lederen var spesielt god, og jeg liker ikke at noen skal avkreves å ta avstand fra noe som helst, slik lederen oppfordret palestinaaktivister til å gjøre. Vi må uansett kunne forvente at alle i landet holder aktivismen innenfor lovens rammer, uten at de må stå frem og erklære dette spesielt. Det var ikke et poeng i min tekst, og slik jeg viste i de omtalte innleggene Nygaard delte på ettårsdagen for angrepet til Hamas, ser det ikke spesielt bra ut med oppfordringer til jødiske nordmenn om å melde seg ut av den eneste jødiske menigheten i Oslo, eller å avsverge seg sionismen (hva man nå legger i det begrepet) for å bli godtatt som «snille jøder».

Gamle aktivister

At lederen og mitt innlegg ble trykket samme dag så sikkert ut som en konspirasjon for enkelte, og det fikk blant annet den omtalte vakten fra 8. mars 2024, til å hevde at «Det pågår en sionistisk kampanje for å demonisere palestinaaktivister».

Han tilhører absolutt ikke de nye aktivistene, for han har vært aktivist så lenge jeg har kjent ham, helt siden begynnelsen av 90-tallet. Rett etter Russlands fullskalainvasjon i 2022 var han opptatt av å forklare at Ukraina var full av nazister, så han er selvsagt ikke representativ for den bredere palestinabevegelsen. Jeg får bare leve med at han fortsatt har et behov for å dele bilder av meg rundt omkring, blant annet på Facebooksiden til min jobb, fordi jeg også har dristet meg til å kritisere Hamas og slik sett kan betegnes som en «sionistisk aktivist».

En annen aktivist godt utenfor normalen er en videregåendelærer i Oslo som også er et sentralt medlem av partiet FOR. På sine SoMe-platformer fremholder han at «Det å være Israelvenn er å være nazist» og at disse «må behandles av andre slik vi behandler nazister.» Han skriver også at norske israelvenner «er å regne som vår tids quislinger.», intet mindre. Ja, hvordan behandler vi (eller behandlet vi) nazister og Quislinger? At det finnes en ørliten mulighet for at enkeltpersoner kan la seg inspirere til ekstreme handlinger av slike ord, bør i alle fall være åpenbart, også for Nygaard.

Mitt anliggende i Aftenposten var sikkerhetssituasjonen i Norge og et ønske om at krigen ikke flyttes hit og fører til bruk av vold her. Det må man kunne gjøre uten at det føles som et angrep på alle aktivister. Ytringsfriheten står sterkt, og det bør den fortsatt gjøre. Jeg håper likevel at noen unødvendig skremmende slagord og symboler kan skrotes, selv om de, avhengig av kontekst, ikke nødvendigvis faller inn under betegnelsen hatprat. Det tror jeg alle er tjent med, også aktivistene.

I en tid hvor nye aktivister rekrutteres via memes som kort og greit forteller at «It's not complicated» kan man jo i det minste håpe på at de mer erfarne kan si ifra når nybegynnerne blander kortene. Hvem vet, kanskje Nygaard 2026 ville ha fortalt Nygaard 2024 at bilder av Støre, stortingspresidenten og kongen i synagogen ikke fungerte spesielt godt. Jeg tror det.