De forhastede og fordomsfremmende konklusjonene

Først publisert av Roger Hercz på hans Facebookside og gjengitt her med hans tillatelse.

Jeg er fullstendig klar over at enkelte vil bli sjokkert over det jeg skal skrive her, og at jeg sikkert vil miste noen Facebook-venner. Men av og til må den brutale sannheten sies.

Angrepet mot jødene ved Bondi-stranden i Sydney, der to væpnede menn skjøt inn i folkemengden i håp om å drepe så mange jøder som mulig, er selvfølgelig blitt fordømt av praktisk talt alle, også i Norge.

Og fordømmelsene er uten tvil ærlige og oppriktige. Likevel mener jeg at enkelte - akkurat nå - burde gå litt inn i tenkeboksen, gå litt inn i seg selv.

Det er liten tvil om at det finnes en forbindelse mellom angrepet i Sydney og krigen i Gaza der Israel blir beskyldt for å gjennomføre et folkemord.

Og her er fenomenet jeg nå vil sette fingeren på: Usedvanlig mange, inkludert aktivister, journalister og eksperter, hoppet i sin tid bokstavelig talt på muligheten til å beskylde Israel for å stå bak et folkemord. Og det til tross for at ICJ, den internasjonale rettsinstansen i Haag, aldri har funnet at noen stat har stått bak et folkemord, og trolig heller ikke vil si at dette var tilfellet her.

Så det interessante spørsmålet blir hvorfor så mange likevel så ivrig hoppet på muligheten til å anklage Israel for akkurat folkemord, ikke mindre enn den verste av alle forbrytelser som finnes?

Jo, trolig skjedde det fordi folkemord, i motsetning til andre krigsforbrytelser, handler om «intensjon», altså en bevisst intensjon om å gjennomføre et massedrap. Så mens andre krigsforbrytelser kan skje selv ved en feiltakelse, er et folkemord per definisjon en ond, bevisst handling.

Så «fordelen» ved å kunne anklage Israel for folkemord er at landet da kan fremstilles som et grunnleggende ondt land, og kanskje også, et illegitimt land som ikke bør få eksistere. Og dette kan nok ha vært en motivasjon blant ikke så helt få av de som lenge ivret etter å beskylde Israel for folkemord.

Nå vil en selvfølgelig kunne svare – hva da med for eksempel Amnesty-rapporten som fastslo at Israel stod bak et folkemord eller beslutningen fra ICJ, den internasjonale rettsinstansen i Haag, som sa at det til og med var sannsynlig at Israel stod bak et folkemord?

Ja, her har vi to ting det er verd å legge merke til. Trump, for eksempel, blir jo med rette anklaget for å ville undergrave en regelbasert verdensorden, men under denne Gaza krigen har vi sett et parallelt fenomen, denne gangen fra undersiden, der frivillige organisasjoner selv undergraver tilliten til viktige institusjoner.

I sin rapport som kom ut i desember 2024 greide Amnesty faktisk aldri å bevise at Israel stod bak et folkemord i henhold til internasjonal lov. Det som i stedet da skjedde var at Amnesty introduserte en ny og egen definisjon på folkemord, og det var kun basert på denne egne, private definisjonen at Amnesty «beviste» at Israel stod bak et folkemord. Det hele var altså ukorrekt. Og på denne måten, fra undersiden, undergravde dermed Amnesty en viktig institusjon i verden som folk i tiår har sett på som pålitelig, som noe en kunne stole på.

Det andre fenomenet er mer, ja, utrolig nok, idiotisk. I januar 2024 kom ICJ, Den internasjonale domstolen i Haag, med sin beslutning rundt Sør Afrikas folkemordanklage mot Israel, der ordet «plausable», altså «rimelig» eller «sannsynlig», ble et nøkkelord.

Men her misforstod praktisk talt en samlet verden av aktivister, journalister og politikere det som var en avgjørende beslutning, og konkluderte helt feil at ICJ hadde sagt at det var «sannsynlig» at Israel stod bak et folkemord i Gaza. Men det var ikke det ICJ sa. Beslutningen var i stedet kun av juridisk-teknisk art, og sa at Sør Afrika hadde en «rimelig» rett til å fremme sitt krav i domstolen. Det var alt. Men misforståelsen ble som den var, og et inntrykk festet seg som sa at ICJ hadde fastslått at Gaza var et folkemord. Sjeldent har så mange vist så stor inkompetanse på en og samme tid.

Men at jøder blir beskyldt for folkemord er faktisk ikke et nytt fenomen, en har sett det i tiår. Og allerede på 50-tallet forsøkte filosofer som Theodor Adorno og den såkalte Frankfurterskolen å forklare et merkelig fenomen – at jøder blir anklaget for akkurat det de var offer for. Adorno satt det da i sammenheng med Holocaust, og forfektet at ved å anklage nettopp jøder for de samme forbrytelser som de var blitt utsatt for, kunne en få frelse fra den enorme skyldfølelsen etter det industrielle folkemordet. Hvis ikke jødene var noe bedre, var alt likevel greit i europeiske kultur. Han kalte dette annengradsantisemittisme.

Men hvorfor burde de som nå nærmest hoppet på muligheten til å kunne beskylde Israel for et folkemord da gå inn i seg selv?

Å beskrive et land som unikt ondskapsfullt, et begrep som ikke akkurat hører hjemme i statsvitenskapens verden, vil til syvende og sist føre til en dramatisk demonisering og umenneskeliggjøring av dets borgere, og i dette tilfellet, siden jøder ofte blir assosiert med Israel, også en demonisering av jøder.

Og det er akkurat det vi har sett.

Antisemittismen i verden har fått et enormt oppsving. Jøder er blitt angrepet ikke bare i Australia, men også i USA, Storbritannia, Frankrike og en lang rekke andre steder, kun fordi de var jøder.

Så dette har ført til ren antisemittisme. Og her er noe annet det er verd å legge merke til: En så aldri noe liknende hat mot det russiske folket eller angrep mot russiske grupper i Vesten som følge av krigen mot Ukraina. En så heller aldri et hat mot det britiske folket eller angrep mot briter rundt om kring i verden på grunn av Storbritannias krig mot Irak, ikke på nittitallet og heller ikke under den påfølgende krigen i 2003. Over 600 000 mennesker skal ha blitt drept i Irak. Anklagene mot Israel, derimot, frigjorde denne antisemittismen.

For øvrig, nettopp i de samme to årene som Gaza-krigen herjet for fult, var det også to andre kriger i mer eller mindre det samme området som verden knapt brydde seg om. I Jemen og i Sudan har flere hundre tusen mennesker nå blitt drept, og i Yemen alene skal 85 000 barn ha dødd av sult.

Nå skal det sies at hvis de to gjerningsmennene i Australia virkelig viser seg å ha tilknytning til gruppen Den islamske staten, så trengte ikke de noen anklager om folkemord i Gaza for å hate jøder.

Men denne umenneskeliggjøringen av israelere og jøder har endret en atmosfære i store deler av Vesten. Jøder praktisk talt i hele Vesten føler seg i dag truet. Så kan en jo si at noe slikt, noe liknende det som skjedde i Australia, i det minste ikke kan skje i Norge.

Men noe liknende har allerede skjedd. I 2006 pepret islamisten Arfan Bhatti både synagogen og det jødiske samfunnshuset i Oslo med kuler. Utrolig nok valgte rettsvesenet i Norge ikke å kalle handlingen hans for en «terrorhandling».

Og det forblir en kjensgjerning at det faktisk ennå er mindre enn en mannsalder siden norske jøder ble arrestert av andre nordmenn, og overlevert til nazistene og til sin død.

At atmosfæren i Norge har endret seg, kan en se så mange steder. Senest etter angrepet i Sydney denne uken kom komikeren Lars Heiberg Mjøen med følgende lite morsomme kommentar på Facebook: «Jøder over hele verden er (med god grunn) sjokkerte og sinte over terroren og antisemittismen som rammer dem igjen og igjen. Nå sist i Australia. Men virker dessverre helt uinteresserte i å gjøre det som kunne få slutt på den.»

Dette er et innlegg som er antisemittisk på flere forskjellige nivå, men slik det ofte er i denne tematikken, så skjønner ikke Mjøen selv at hans ord er problematiske. Ikke få ser i dag på Israel nærmest som et Nazi-land, og en trenger ikke lenger være overrasket over en graffiti nær Oslo S. der det står «Gaza er Auschwitz».

Så at atmosfæren også i Norge er preget av ekstremisme i spørsmål som har med Israel og jøder å gjøre, er det liten tvil om. Ifølge en undersøkelse gjennomført av HL-senteret i 2024, innrømmer 33 prosent av alle nordmenn at konflikten i Midtøsten har «negativt påvirket deres syn på jøder».

Nå kan en kanskje konkludere at alt dette kun dreier seg om jøder, og ikke trenger å angå storsamfunnet. Men når 33 prosent av nordmennene innrømmer at de har mer og mindre antisemittiske, altså rasistiske, syn, er dette først og fremst et faretegn for det norske samfunnet, til og med mer enn det er for jødene. Noe er ikke helt som det skal i demokratiet i Norge.

Enkelte vil også sikkert komme med den typiske og kjedsommelige kommentaren nå at hele denne teksten kun er ment å hindre kritikk av Israel. Nei, den er ikke det. Det er da helt greit å kritisere Israel. Israel ledes i dag også av en forferdelig regjering som inkluderer høyreekstreme rasister. Og i denne Gaza-krigen har Israel sannelig gjort seg skyldig i en lang rekke krigsforbrytelser, noe som dessverre også skjer i andre kriger.

Men det at Israel gjør noe galt, betyr ikke at alt annet er riktig. Og å anklage Israel for folkemord, uansett hvor vant man er blitt til å høre denne beskyldningen, er faktisk noe helt annet, en anklage av et helt annet kaliber. Og det er ingen vei rundt det - å si at Israel står bak ikke mindre enn den verste av alle forbrytelser i Gaza har vært med på å skape en atmosfære der israelere og jøder nå blir umenneskeliggjort som onde. Og dette har fått - og vil fremdeles få - skjebnesvangre konsekvenser.