Bondi Beach -- antisionistisk terror og voldsideologi

Av Sven Røgeberg, først publisert på hans Facebookside, gjengitt her med hans tillatelse

Steven Morris er født og oppvokst i Australia. Her kommenterer han den mulige bakgrunnen for dagens terrorangrep på Bondi beach:

I was born in Sydney and spent the first three years of my life living on Jacques Avenue, a hundred metres from Bondi Beach. I spent most of my teen years at that beach on weekends. Bondi beach was a social meeting place for Australian Jews such as myself.

The terrorists using high powered rifles fired at Australian Jews celebrating Chanukah. They also carried an IED in their car.

Guns, especially high powered rifles, are very hard to acquire in Australia. Only organised crime groups would possess them. Some organised crime groups are Muslim. IEDs are only made illegally by terrorists.

This was clearly an antisemitic terror attack, and the culprits are likely Muslims. It would be interesting to know which part of the Muslim community, Sunni or Shiite. Were the terrorists from among the 3,000 Gazans invited unvetted into Australia this year? This was a reckless policy which we already know included a member of Palestinian Islamic Jihad, whose brothers were terrorists killed in Gaza. The terror attack was likely guided by either Hamas agents or agents of the government of Iran.

There needs to be an immediate halt to immigration from the Jew hating countries of the Middle East and Pakistan. The 3,000 other than seriously ill Palestinians from Gaza need to be put under surveillance prior to their deportation back to Gaza or the West Bank.

Dessverre kaller han angrepet "antisemittisk". Etter mitt syn er det en feil kategorisering, som hindrer oss i å se at antisionismen er en særegen voldelig ideologi, som overalt hvor den vinner fotfeste, angriper jødiske samfunn gjennom eksklusjon, diskriminering og vold. Antisionismen har to distinkte historiske røtter, da jødehatet har blitt fabrikkert både i den islamsk-arabiske verden og i Sovjetunionen under den kalde krigen. I den sovjetiske propagandaen ble det satt likhetstegn mellom sionismen og nazismen. Om de sovjetiske ideologene selv i fullt alvor trodde på denne sammenligningen er mindre viktig enn at den fungerte effektivt i den arabiske verden, som Moskva forsøkte å vinne over på sin side ved å fremstille den kalde krigen som en anti-imperialistisk kamp mot USA og dets forlengede arm i Midtøsten, Israel.

Ved å beskylde sionismen og staten Israel for å etterstrebe "en endelig løsning» på det «arabiske problemet», som var sammenfallende med den hensikten og de metodene nazistene hadde brukt overfor jødene i Europa, kunne det samtidig trekkes et glemselens slør over den tyske eksporten av den eliminatoriske antisemittismen til den arabiske verden på 1930 - tallet. Både det muslimske brorskapet i Egypt ved sin leder Hassan al-Banna og den arabiske nasjonalbevegelsen i Palestina ved sin leder stormuftien av Jerusalem, Amin al-Husseini, ble inspirert til en nylesning av Koranen og hadithene i lys av sitt samarbeid med de tyske nazistene. Jødene fremsto ikke lenger bare som foraktelige dhimmier, men som et metafysisk onde som ved sine ambisjoner om å utøve politisk suverenitet i sitt historiske hjemland, hadde vanhelliget hellig muslimsk grunn.

Allerede i Fayez Sayeghs pamflett fra 1965 - Zionist Colonialism in Palestine - ligger kimen til den teorien om sionistisk settlerkolonialisme, som etter årtusenskiftet særlig ble dyrket frem i The Journal for Genocide Research (JGR). Sayegh var en arabisk-amerikansk diplomat og akademiker (og en av intitiativtakerne til Palestine Research Center). Viktige bidragsytere og redaksjonsmedlemmer i JGR var australierne Patrick Wolfe, Dirk Moses, Lorenzo Veracini. I likhet med tyskeren Jürgen Zimmerer var de preget av white guilt.

I dette ideuniverset søkes forbildene for Holocaust i den europeiske kolonialismen (og ikke i det osmansk-tyrkiske folkemordet på armenere, assyrere og grekere, selv om forbindelsen mellom det keiserlige Tysland og det osmanske riket - Tyrkia var tettere og mer langvarig enn til de koloniale utpostene i Afrika og Asia). Derfor argumenteres det mot det singulære ved Holocaust, som i stedet betraktes som en fortsettelse og fortetting av en mørk rasistisk understrøm i den vestlige sivilisasjon.

At Shoah heller bør betraktes som et radikalt brudd, fordi det ikke lenger dreide seg om å slavebinde undermennesker for utbytting og utnyttelse, støter på motvilje. Kan én grunn til denne kognitive vegringen være at for å forstå dette bruddet må vi drøfte hvordan det i mellomkrigstida oppsto en dødelig miks mellom det som den jødiske marxisten, Moishe Postone, kalte den fetisjerte antikapitalismen i den nazistiske antisemittismen, og en naziinspirert radikal nylesning av islamske tekster i lys av den jødiske innvandringen til Palestina? Bare «ørkenreven» Erwin Rommels nederlag ved El-Alamein forhindret at de arabiske Einsatzgruppene som hadde blitt opprettet bak de britiske linjene, kunne skride til verket mot de jødiske samfunnene i Palestina og det større Midtøsten på samme måte som i Øst-Europa.