Betydningen av 29.11.1947

I morgen er det 78 år siden FNs generalforsamling sluttet seg til resolusjon 181, dvs UNSCOPs forslag til at det som var igjen av det britiske mandatet i Palestina skulle deles inn i en jødisk og en arabisk stat, med Jerusalem som et corpus separatum under internasjonal administrasjon.

Resolusjonen var politisk og hadde ingen folkerettslig kraft. Likevel aksepterte de jødiske lederne i yishuv planen, mens absolutt alle arabiske ledere avviste den blankt. Det var helt og aldeles utelukket med en jødisk stat noe sted i Midtøsten. Planen ble aldri noe annet enn et kart.

Den historiske betydningen av resolusjonen er blitt todelt:

• I israelsk og jødisk historie innebar resolusjonen internasjonal politisk støtte for jødenes rett til nasjonal selvbestemmelse.
• For den arabiske verden utgjorde denne støtten et nederlag for det par-arabiske nasjonale prosjektet (det var ingen i den arabiske verden som gikk inn for en egen arabisk/palestinsk statsdannelse den gangen, hvilket jo ble bevist senere).

I 1977 etablerte FNs generalforsamling 29. november som den internasjonale solidaritetsdagen for det palestinske folk. Markeringer går stort sett ut på legge all skyld på Israels politikk (i beste fall) eller Israels eksistens (i stadig større grad).

Om man forstår solidaritet med palestinere som sameksistens (gjerne i en tostatsløsning) mellom israelere og palestinere, gir datoen liten mening. Det var palestinernes egne "brødre" som blankt avviste delingsplanen som skulle føre til en palestinsk/arabisk stat, og det var de samme "brødre" som kort tid etter gikk til krig for å knuse den jødiske staten med alle midler og uten nåde.

Om man derimot forstår solidaritet med palestinere som tilslutning til det den britiske utenriksminister Ernest Bevin i februar 1947 presenterte som det arabiske standpunktet, nemlig at det ikke kunne opprettes en jødisk stat i noen del av mandatet, så gir datoen all mulig mening, altså:

... [Arab delegations] regard the further expansion of the Jewish National Home as jeopardising the attainment of national independence by the Arabs of Palestine, which all Arab States desire; and they are therefore unwilling to contemplate further Jewish immigration into Palestine. They are equally opposed to the creation of a Jewish State in any part of Palestine. ... The Jewish Agency, on the other hand, have made it clear that their fundamental aim is the creation of an independent Jewish State in Palestine. ... His Majesty's Government have thus been faced with an irreconcilable conflict of principles. There are in Palestine about 1,200,000 Arabs and 600,000 Jews. For the Jews the essential point of principle is the creation of a sovereign Jewish State. For the Arabs, the essential point of principle is to resist to the last the establishment of Jewish sovereignty in any part of Palestine. [min utheving]

Den historiske konteksten da solidaritetsdagen ble opprettet i 1977 var naturligvis den kalde krigen, da Sovjetunionen fremmet antisemittisk tankegods for å destabilisere Vesten. Det var også kort tid etter Yom Kippur-krigen da sovjetiske klientstater i Midtøsten led nok et dundrende militært nederlag mot Israel, og også kort etter UNGA resolusjon 3379. Det er langt lettere å se sterke anti-israelske og anti-vestlige motiver for etableringen av solidaritetsdagen enn noe annet.

Jeg tviler ikke på at de mange som i morgen stiller opp i solidaritet med palestinerne oppriktig ønsker en tostatsløsning og fredelig sameksistens mellom israeler og palestinere.

Men ikke alle. Det er stadig flere som mener at Israels eksistens som en selvstendig jødisk stat som er rotårsaken til palestinernes problemer, og at eneste løsning er at jødisk nasjonal selvråderett legges ned.

For det er den saken man forsøker å ta omkamp på hver 29. november.